Nylig la den norske regjeringen fram en ny klimamelding. Forskere mener meldingen mangler tydelige mål og tiltak. De peker på svakhetene i den norske klimaloven som en viktig årsak.

– Vi bør ha en klimalov som faktisk fungerer som et kraftfullt styringsverktøy – ikke bare en som lovfester klimamålene, innretningen og rapporteringen på dem, sier forsker Erlend Hermansen ved CICERO senter for klimaforskning.

– Det vi har i dag, er en klimalov som gir inntrykk av handlekraft, men som egentlig ikke binder regjeringen til særlig mye, sier Tor Håkon Jackson Inderberg, forsker ved Fridtjof Nansens Institutt.

Inderberg har sett på hvordan klimalover har blitt til og hva de inneholder i Storbritannia, Finland og Norge. 

I en ny rapport stiller han spørsmålet: Hvorfor er noen klimalover sterke, mens andre er tannløse?

Det korte svaret? Alt handler om politikk.

Ikke en vanlig lov 

En klimalov handler ikke om å forby bensinbiler eller å kutte kjøttspising – den handler om staten selv. 

Når et land vedtar en klimalov, gir landet seg selv noen regler for hvordan klimapolitikken skal styres på lang sikt. 

Det kan være mål for hvor mye utslippene skal ned innen 2050, karbonbudsjett, krav om å rapportere til Stortinget eller en uavhengig klimakomité med eksperter som sier ifra når noe ikke går som det skal. 

Eller helst alle virkemidlene i kombinasjon.

Storbritannia var først ute med en slik lov i 2008. Den har blitt sett på som et forbilde for andre land fordi den inneholder både langsiktige mål, konkrete planer for hvordan målene skal nås (karbonbudsjetter) og et uavhengig klimautvalg. 

Karbonbudsjettene setter grenser på hvor mye klimagass landet totalt kan slippe ut i hver periode på fem år.

Den britiske loven har inspirert mange, også Finland og Norge.

En blek kopi

Etter at britene vedtok sin klimalov, ble mange andre land nysgjerrige. Kan vi gjøre det samme? 

Svaret ble ofte ja – men ikke alle lagde loven på samme måte. Også prosessene fram mot vedtak av lovene var ulike i de forskjellige landene.

I Finland bygget det seg opp et stort press fra en bred allianse av frivillige organisasjoner, NGO-er. 

De kopierte kampanjen britene hadde kjørt og fikk med seg både ungdomspartier og miljøorganisasjoner. Finland vedtok en klimalov i 2015 og reviderte den i 2022.

I Norge var prosessen treigere. 

Også her kom ideen fra NGO-er, særlig WWF, men uten samme brede støtte. Noen klimaorganisasjoner var skeptiske. De mente at en klimalov ikke var nødvendig. Først i 2017 ble den norske klimaloven vedtatt.

Det er stor forskjell på hva de tre landene i realiteten vedtok.

– Den norske loven er kort, har ingen nasjonale klare mål, den har ingen karbonbudsjetter, og den mangler et uavhengig klimautvalg. Den binder i liten grad politikerne til noe de ikke fra før har sagt de skal gjøre, sier Inderberg.

En lov på papiret

Hvorfor blir lovene så ulike? Inderberg peker på tre mekanismer: etterligning, læring og konkurranse.

– Noen ganger kopierer politikere rett og slett det de ser andre har gjort fordi det ser bra ut. Det er etterligning. Andre ganger setter de seg inn i hvordan loven fungerer og prøver å tilpasse den til eget land. Det er læring. 

Han forteller at mektige interesser i tillegg kan forsøke å bremse prosessen fordi de er redde for økonomiske konsekvenser. Politikerne kan heller ikke like forpliktelser eller å bli ansvarliggjort. Det er konkurranse – og det skjer ofte.

Det er innholdet som teller

I Norge ble loven svekket av politiske kompromisser og motstand fra deler av næringslivet. 

I Finland fikk NGO-ene gjennomslag for en lov, men var mindre opptatt av detaljene. 

Resultatet ble to relativt svake lover i kontrast til britenes sterke. Den finske ble likevel klart sterkere enn den norske.

Hvis klimalover ikke inneholder klare mål, rammer og uavhengig oppfølging, er det fort gjort at framtidige politikere kan uthule dem.

– Det er ikke nok å vedta en klimalov. Det er innholdet som avgjør om den virkelig forplikter, sier Inderberg.

Hermansen er enig:

– Norge har aldri nådd et eneste nasjonalt klimamål. Når vi ikke har et tydelig og sterkt styringssystem, bør ikke det komme som noen overraskelse. Her har Norge mye å lære av Storbritannias klimalov.

Les også:

• Hvorfor har ikke Norge klart å kutte like mye klimagassutslipp som Sverige og Danmark?
• Alt du ikke visste om klimakvoter

Referanse:

Tor Håkon Jackson Inderberg. Hvorfor er noen klimalover sterke og andre svake? Erfaringer fra Storbritannia, Finland og Norge. Include Resultater og Anbefalinger, 2025.

Artikkelen er produsert og finansiert av Fridtjof Nansens Institutt

Fridtjof Nansens Institutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Fridtjof Nansens Institutt

• 

  Hva vil Kina i Arktis?

• 

  Hvor kommer metallene til elbilen din fra?

• 

  Maktkamp i Arktisk råd: Grønland krever en ledende rolle

• 

  Valg i Russland: Putin strammer grepet

• 

  Blir det krig i Arktis? Forskere avliver tre myter om Nordområdene

• 

  Fiksjon og virkelighet i russisk politikk

Se flere saker fra Fridtjof Nansens Institutt her

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER