Hva kan føre til en alvorlig konflikt i Nordområdene? En snart tjue år gammel historie kan sette oss på sporet.

Det var røff sjø og kald høst. De norske kystvaktinspektørene var på jobb. De skulle langt til havs gå om bord i den russisk tråleren Elektron. Inspektørene hadde oppdaget at fartøyet ikke fulgte reglene. 

Det som skjedde etterpå, satte norsk diplomati på prøve. De russiske fiskerne tok med seg de norske inspektørene inn i russisk farvann, med norske kystvaktskip og helikopter i hælene. Senere kom det fram at norske marinejegere var mobilisert. 

Situasjonen reddet

Etter nennsomt diplomatisk arbeid klarte Norge å få russiske myndigheter til å gi tråleren beskjed om å slippe nordmennene, samt få overlevert skipsdokumentene fra Elektron. 

Kystvakta er en del av det norske forsvaret. For ikke å eskalere konflikten var det et viktig poeng at den russiske Nordflåten ble holdt unna.

– Elektron-saken er fra 2005. Hadde dette skjedd i 2024, er det slett ikke sikkert at det hadde gått like bra. 

Det sier Andreas Østhagen, som er seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI). Han arbeider med arktisk geopolitikk og jobber med å kartlegge hva som kan bidra til at farlige sikkerhetspolitiske situasjoner oppstår i Arktis.

Alt som kunne gått galt

– Når en tenker på potensiell konflikt i nord, er det nettopp et scenario som Elektron-saken som kan spinne ut av kontroll, forklarer han. 

Hva hadde skjedd dersom fiskeriinspektørene var bevæpnet? Hva om marinesoldatene hadde hatt godt nok vær til å kunne borde skuta? Hva om Nordflåtens admiraler ikke var interessert i å deeskalere? 

Mye kunne gått galt og bidratt til en opptrapping av konflikten heller enn å holde tumultene på et så lavt nivå som mulig.

Østhagen ser for seg to scenarier for konflikt i nord: en lavskala sak som eskalerer eller en fullstendig krise, som i så fall er knyttet til noe mye større enn Arktis, men der Russland spiller en nøkkelrolle. Han nikker mot Ukraina og den urolige verdenssituasjonen.

– Det er ingen tvil om at interessen for Arktis øker, både den kommersielle interessen og et geopolitisk stormaktsspill. 

Geopolitikk tar for seg hvordan et lands politikk, historie og samfunn utformes på grunnlag av dets geografi.

Virkeligheten er roligere enn man tror

Men Østhagen mener det er tre store feiloppfatninger som gjelder om geopolitikk i nord:

Den første er muligheten for krig i Arktis. Den andre er at det finnes uavklarte grenser i Arktis. Den tredje er at det pågår et kappløp om ressurser i nord.

– Virkeligheten er mye roligere, sier Østhagen.

– Elektron-saken illustrerer godt alt som kan gå galt. Men den viser kanskje også hvorfor ting gjerne ikke går galt. Det finnes vilje til samarbeid, sier Svein Vigeland Rottem. Han forsker på samarbeid i Arktis.

Rottem og Østhagen er ikke enige i at Arktis er en kruttønne og et farlig sted, som tidligere sjef for Sjøforsvaret Lars Saunes nylig uttalte til NRK.

Myte 1: Muligheten for krig i Arktis

– Det er en vanlig feiloppfatning at Arktis er på vei mot krig, forklarer Østhagen. 

Han peker på at situasjonen i nordområdene er mye mer stabil og avklart enn folk flest tror. 

– Det er ikke så enkelt å trigge konflikter, legger han til. Når vi snakker om Arktis, handler det om åtte land, fire millioner mennesker – og enorme havområder. Landene er Russland, de nordiske statene, USA og Canada.

– Vi snakker ofte som om Arktis er én region, men det blir nesten feil når avstandene er så enorme som de er, sier Østhagen.

Russland har nesten femti prosent av landområdene i Arktis. 

– Når vi ser for oss at halve Arktis er russisk, har det mye å si for måten man tenker om geopolitikk i nord.

Iver B. Neumann er russlandsforsker og direktør ved Fridtjof Nansens Institutt.

– Det er svært mange andre steder på kloden der det finnes større potensial for væpnet konflikt enn i Arktis, sier han.

Han mener den viktigste driveren for militær konflikt i Arktis er at Russland bruker Murmansk som base for kjernefysiske våpen.

– Det er tre hovedmåter å holde slike våpen i bevegelse på: i fly, på skinner over landjorden og til sjøs på ubåter. Der det er slike ubåter, som i Murmansk, er det også stor militær oppmerksomhet. Og der det er militær oppmerksomhet, er det også potensial for konflikt.

Neumann sier Russland vil ha verdens oppmerksomhet og at de vil ha militær kontroll.

– Vi bør være påholdne med å gi dem det første og gjennom Nato unngå at de får det andre. 

Han sier Norge må holde hodet kaldt, håndheve suvereniteten og ikke la seg skremme.

Myte 2: Uavklarte grenser og ressurskappløp

Med havissmeltningen som følger med klimaendringene åpnes Arktis opp. Områder som tidligere var utilgjengelige kan man nå komme til med båt.

Det fins en utbredt myte om at smeltende havis vil føre til en kamp om ressurser og landområder i nord. Forestillingen om at det er uavklarte grenser og landområder stemmer imidlertid ikke, fremhever Andreas Østhagen. 

Til forskjell fra mange andre deler av verden er det så å si ingen uenighet om grenser i Arktis.

 – Alle grensene er avklart. Dermed finnes ingen territorier å kreve. Den siste var mellom Canada og Grønland, men de løste konflikten seg imellom i 2022, sier Østhagen.

Grenser til havs er viktige for forvaltningen av ressurser og potensialet for konflikt. Havretten er avgjørende. Den gir kyststater suverene rettigheter til utnyttelse av ressurser i sine økonomiske soner. 

I Arktis er kun én havgrense fortsatt uavklart. Den går mellom USA og Canada – to nære allierte.

– Derfor er det ingen grunn til stor bekymring når det kommer spørsmål om suverenitet eller territorier, sier Østhagen. Han har skrevet en doktoravhandling om maritime disputter til havs.

Østhagen mener myten har fått fotfeste av historiske grunner.

– Arktis har en særlig plass i vår historie. Fridtjof Nansen dro nordover og kartla hvordan det så ut der oppe. Svalbard var terra nullius fram til 1920. Dermed har det nok tidligere vært interesse for å kreve territorier i nord. Sånn er det ikke lenger.

Terra nullius er et latinsk uttrykk fra romerretten og betyr «land som ikke tilhører noen».

Med alle landegrensene avklart, og bare én uavklart sjøgrense, er ressursene allerede fordelt mellom de åtte arktiske statene. Arktis er full av verdifulle naturressurser. 

En skulle kanskje se for seg at de arktiske landene utvinner ressurser i stor stil, men det skjer ikke. Hvorfor er det slik?

– Det er vanskelig å forestille seg hvor store de arktiske områdene er. De er enorme. Det er mørkt og kaldt, is og utilgjengelig. Det er vanskelige forhold å operere i med dårlig infrastruktur. Og det er langt til markedene, forklarer Østhagen.

Myte 3: Klimaendringene driver alle skifter i Arktis

En tredje myte går ut på at klimaendringene er driveren for alle politiske skifter i Arktis. 

– Det er lett å si at når isen smelter, blir det fare for konflikt eller ressurskappløp – men vi må være nøye med å undersøke hva slags sammenhenger som er reelle, mener Østhagen. 

Hva betyr klimaendringene for geopolitikk?

– For eksempel: Klimaendringer påvirker fiskens bevegelser. Fiskeressursene flytter seg lenger nord. I fremtiden kan det skape konflikter, spesielt rundt ressursrike områder som Svalbard.

Han ser for seg en forvaltningsutfordring for den norske Kystvakten. Det kan føre til vanskelige situasjoner med russiske trålere.

Poenget er altså at vi må være konkrete på hvilken del av klimaendringene er det som leder til økt fare for konflikt i Arktis. Den generelle uttalelsen om at «issmelting fører til konflikt» blir for unyansert.

En annen påstand Østhagen ønsker å diskutere, er at Russland ruster opp sitt militære i Arktis på grunn av klimaendringene.

 – Det er nok ikke helt sant. Det er kanskje litt sant fordi Russland generelt ruster opp. Russland har ofte sett på sitt Arktis som et trygt område, så utilgjengelig som det er, godt beskyttet av is. Mange kjernevåpen er utstasjonert i nord fordi det for russerne framstår som et sikkert sted.

– Putin ønsker å gjenoppbygge Russland til en militær stormakt. Troverdig kjernefysisk avskrekking vil være viktig, og en del av disse våpnene legges til Kolahalvøya grunnet den strategiske posisjonen.

Med klimaendringene vil økt shippingaktivitet i russiske, arktiske farvann bli mer aktuelt.

– Da er det kanskje ikke så rart at Russland ønsker å ha kontroll over sine områder i nord. Men russernes militære oppbygning handler mer om forholdet til Nato enn om klima, understreker Østhagen.

Referanser:

Andreas Østhagen (red.): Geopolitics and increased tension? The art of differentiating between political dynamics in the Arctic. Andreas Østhagen and Svein Vigeland Rottem. Kapittel i boka «Norway's Arctic Policy: Geopolitics, Security and Identity in the High North». Edward Elgar, 2023.

Andreas Østhagen og Whitney P. Lackenbauer: Security Dynamics In, Through, and Over the Arctic «Region». Kapittel i boka «Towards a Sustainable Arctic: International Security, Climate Change and Green Shipping». World Scientific, 2023.

Artikkelen er oppdatert 22.01.24 kl. 12.00, med presisering i tittel om at dette gjelder Arktis. 

Artikkelen er produsert og finansiert av Fridtjof Nansens Institutt

Fridtjof Nansens Institutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Fridtjof Nansens Institutt

• 

  Maktkamp i Arktisk råd: Grønland krever en ledende rolle

• 

  Valg i Russland: Putin strammer grepet

• 

  Fiksjon og virkelighet i russisk politikk

• 

  Storm og stille rundt vindkraftutbygging i Norden

• 

  Norge overtar lederskapet i Arktisk råd etter Russland

• 

  Nye gnisninger mellom Russland og Norge

Se flere saker fra Fridtjof Nansens Institutt her

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER