Norge bør få på plass en energipolitikk som gjør det grønne skiftet mindre smertefullt. 

– Norges rolle som energileverandør til det europeiske markedet ble betydelig styrket av krigen i Ukraina. Men samtidig må vi regne med at den grønne overgangen som Europa satser så tungt på, på et tidspunkt kan undergrave Norges rolle som leverandør av fossile brensler.

Mindre smertefull overgang

Det sier forsker 1 Jakub Godzimirski. Han står bak en ny NUPI-rapport. Her har han undersøkt hvordan Russlands invasjon av Ukraina i 2022 har endret samspillet på energifeltet både regionalt og på verdensbasis. Han har også sett nærmere på hvordan disse endringene påvirker Norge. 

I rapporten konkluderer han blant annet med at siden Ukraina-krigen har satt fortgang i Europas grønne energiambisjoner, bør Norge forberede seg ved å få på plass energipolitikk som gjør denne overgangen mindre smertefull.

Men samtidig som EU ivrer etter å få fortgang i overgangen til grønn energi, tyder enkelte ting på at det kan gå motsatt vei. Sanksjonene mot olje og gass fra Russland har for eksempel gjort at Storbritannia har bremset overgangen, mens Tyskland har gjenåpnet kullkraftverk.

Godzimirskis hovedkonklusjon er derfor at fornybarovergangen definitivt vil skje. Men den vil skje i et saktere tempo enn tidligere antatt. Det gir Norge mer tid til å tilpasse seg.

Dette gjør norsk gass så viktig nå

Før krigen i Ukraina var Norge, sammen med Russland, blant de viktigste energileverandørene til Europa. 41,1 prosent av gassen og 26,6 prosent av oljen som EU importerte, kom fra Russland. Norsk gass sto for 16,2 prosent og norsk olje for 7 prosent.

Da krigen brøt ut i februar 2022, satset alle europeiske land på å gjøre seg uavhengige av energiimport fra Russland. Russland innførte også tiltak som resulterte i begrenset tilgang til russisk gass og olje i Europa. Da russiske energiforsyninger ble begrenset, betød det at andre, inkludert Norge, måtte fylle dette energitomrommet.

Dette gjør at norsk energi nå er svært viktig for resten av Europa.

– For det første trenger Europa all gassen man kan få – og Norge har mye av den, sier Godzimirski.

– For det andre ligger Norge nær resten av Europa. Det betyr at fraktrelaterte kostnader og risikoer er svært begrensede. For det tredje er Norge alliert med de fleste energikundene i Europa gjennom Nato. Og for det fjerde er Norge gjennom EØS-avtalen en del av EUs regulatoriske regime som definerer regler for energisamarbeid., sier han.

– Men på grunn av begrensninger i ressurser og transportinfrastruktur har Norge samtidig få muligheter til å øke produksjonen og eksporten av gass til Europa.

Ville bygge sterke forbindelser

Når det gjelder energi, er det ikke bare på europeernes lommebøker krigen i Ukraina merkes.

– Det har resultert i at Russland ble tvunget til å forlate det europeiske markedet og måtte finne andre markeder for sine energileveranser. I tillegg har krigen fått EU til å satse enda mer på det grønne skiftet, både for å gjøre seg mindre avhengig av eksterne energileverandører og for å håndtere klimautfordringen. Krigen har også avslørt betydningen av kritisk energiinfrastruktur og det økte behovet for å beskytte denne infrastrukturen både i fredstid og under en mulig konflikt, forklarer Godzimirski.

Sett i etterpåklokskapens lys ville nok mange politikere i Europa valgt annerledes da de i sin tid innledet energisamarbeid med Russland. Så hvorfor gjorde de det i utgangspunktet?

– Det var krefter i Europa, for eksempel i Tyskland, som mente at det å bygge sterke økonomiske forbindelser med Russland ville skape en situasjon av gjensidig avhengighet, sier NUPI-forskeren.

– Dette skulle gi Europa tilgang til relativt billig energi fra Russland og også ha en positiv effekt på politiske relasjoner mellom EU og Russland. De trodde at det ville gjøre Russland mindre interessert i å skape problemer for deres viktigste økonomiske samarbeidspartner og undergrave Russlands evne til å tjene masse penger.

Slik gikk det altså ikke.

Energiinntekter til å modernisere militæret

– Russland valgte å gå til krig mot sin nabo og var tilsynelatende villig til å ta det økonomiske og politiske tapet dette måtte medføre.

Energisektoren har de siste årene bidratt med opptil 50 prosent av den russiske statens inntekter.

– Disse inntektene ble brukt blant annet til å finansiere moderniseringen av Russlands væpnede styrker som ble sendt over grensen til Ukraina 24. februar 2022, forklarer Godzimirski, og konstaterer:

– Da krigen ble et faktum i 2022, forstod mange i Europa at det å gjøre seg avhengig av Russland når det gjelder energiforsyning, ikke var så veldig klokt.

Referanse:

Jakub M. Godzimirski: The Ukraine War, the New Geopolitics of Energy, and Norway. NUPI Rapport, 2023.

Artikkelen er produsert og finansiert av NUPI

Norsk Utenrikspolitisk Institutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NUPI:

• 

  De viktigste materialene: Derfor troner litium på toppen

• 

  – Nå må Europa ta mer ansvar for egen sikkerhet

• 

  Hvordan havnet Wagner-gruppen i Afrika?

• 

  Går verden slik vi kjenner den, i oppløsning?

• 

  Putin har kalt Arktis for Russlands viktigste region. Hvordan presenterer russiske medier spenningen i området?

• 

  Faguttrykkene er så mange at forskerne blir svimle

Les flere saker fra NUPI her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER