Om ni år skal alle norske produsenter av storfe drive i såkalte løsdriftsfjøs. Med mål om bedre dyrevelferd skal dyra få mer rom og mulighet til å bevege seg fritt enn i tradisjonelle fjøs hvor de står oppbundet på bås. 

Kravet ble vedtatt i 2004, men ved inngangen til 2025 er det fortsatt 46 prosent båsfjøs her i landet. Mange av dem på mindre gårder og i fjell- og dalstrøk. Det er det mye av i Innlandet. 

For en bonde som allerede har en presset økonomi, kan utsiktene til en dyr ombygging være det som gjør at han eller hun legger ned driften.

Hvordan kan vi hjelpe disse bøndene med å finne lønnsomme løsninger, slik at de fortsetter driften? 

Det har vært det store spørsmålet for forsker Lars Erik Ruud ved Institutt for jordbruksfag på Universitetet i Innlandet (INN) de siste årene. 

Ruud har ledet det nylig avsluttede Prosjekt Innlandsfjøset. Det er et samarbeid mellom INN, Norsk landbruksrådgiving, Innlandet fylkeskommune, Tine, Innovasjon Norge og en rekke kommuner i Innlandet. 

Målet med prosjektet var å utvikle en metode for å løse dette problemet.

Planlegg godt og med realisme 

Mange i dag bygger for dyrt og teknologisk avansert i forhold til inntekt og produksjonsvolum, mener Ruud. 

Du skal ha en stor drift for at melkerobot og andre dyre løsninger skal være lønnsomt. Og det å utvide drifta er ikke mulig for mange av de små og mellomstore bøndene med lite jord og lite tilgang på leiejord.

– Bonden må tjene penger. Da må det planlegges med realisme, sier Ruud.

Gjennom prosjektet har de i samarbeid med Statsforvalteren, lokale landbrukskontor, Innovasjon Norge og organisasjonene for rådgivning hatt motivasjonsmøter for til sammen mer enn 600 gårdbrukere i Innlandet. De har da lagt vekt på idé- og forprosjektfasen. 

– Vi får bonden til å tenke gjennom egen motivasjon og hvorfor bygge nytt fjøs. Deretter hva som skal til for at dette blir lønnsomt. Det er lett å ende opp med noe som er for dyrt. Vi vil vise at det går an å tenke annerledes, sier Ruud. 

Det enkle grunnprinsippet i prosjektet er at det må settes en kostnadsgrense. Deretter må en jakte tekniske løsninger innen denne ramma. Ønsker en seg mer enn ramma tillater, må en utsette noe til et seinere tidspunkt.

Redusere kostnadene 

Det er et sentralt spørsmål hvordan bøndene kan bruke ressurser de allerede har: 

Må det gamle fjøset rives eller kan det brukes videre – i en kortere eller lengre tidsperiode? Kan du klare deg med enklere, tekniske hjelpemidler enn de aller dyreste? 

For mange er det fornuftig å dele opp investeringene og ta ett byggetrinn av gangen, hvor det i første omgang handler om å oppfylle kravet til løsdrift. 

– Da kjøper du deg tid. Det å lage en langsiktig, overordnet strategi hvor noe bygges nå og noe senere, er et grep som kan bedre både lønnsomhet, likviditet og økonomisk robusthet hos de fleste. 

I prosjektet har de også lansert en tommelfingerregel for bøndene: Hold investeringen under 25–40 kroner per liter melkekvote.

– Jeg tror at de som aksepterer enklere løsninger og ikke påtar seg stor gjeld, rett og slett får et bedre liv som gårdbruker. Det er for mange bønder som løper stressa rundt i et fjøs som egentlig er blitt for dyrt. Mange tvinges til å bruke tid på å hente inntekter utenom gården, sier Ruud.

Mye gjenstår 

Prosjekt Innlandsfjøset er nå avsluttet. Likevel håper Ruud at kunnskapen blir tatt videre blant annet av de som driver med rådgivning av storfebønder. 

Andre regioner i landet ser også til erfaringene og kunnskapen fra Innlandet, ifølge Ruud.

Utfordringene er de samme i flere andre landsdeler der det er mange små og mellomstore bruk. 

Undersøkelser viser at 60–80 prosent av de som ennå ikke har bygd om, er i tvil om de kommer til å investere og fortsette driften.

– Selv om vi er i mål med dette prosjektet, er vi på langt nær i mål med å få de aktuelle bøndene over til løsdrift. Det er fortsatt igjen 540 melkeprodusenter med båsfjøs bare i Innlandet. Det er et stort behov for kunnskap både for denne gruppen og støtteapparatet rundt bøndene, sier Ruud.

I 2034 trer kravene til løsdrift inn. Det betyr at storfeprodusentene ikke har mange år på seg til å sitte på gjerdet.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Innlandet

Universitetet i Innlandet er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.