– Over 30.000 mennesker har langtidsplass på sykehjem i Norge. Tidligere forskning både nasjonalt og internasjonalt antyder at personer med demens på sykehjem kan oppleve begrensninger i frihet og rett til selvbestemmelse. I tillegg kan de mangle meningsfullt innhold i hverdagen, forteller forsker Marianne Sund.
Hun har studert medborgerskap i hverdagslivet til personer med demens som bor på sykehjem.
– Medborgerskap forstås i denne sammenheng som noe vi gjør. Det kan være deltakelse og mulighet til å ha innflytelse over ordinære sider av hverdagslivet, forklarer hun.
Gjorde feltarbeid i tre sykehjemsavdelinger
For fem år siden la regjeringen fram det de kalte Demensplan 2025. Målet med planen er å skape et mer demensvennlig samfunn.
Planen legger vekt på deltakelse og involvering av personer med demens, og tjenester bygget på såkalt personsentrert omsorg.
Personsentrert omsorg
handler om å forsøke å forstå perspektivet til personer med demens. Omsorgen
skal legges til rette slik at personens personlighet, vaner og grunnleggende
psykologiske behov blir ivaretatt.
– Disse politiske føringene tar i liten grad opp spørsmål om medborgerskap eller diskriminering på sykehjem, påpeker Sund.
Hun har gjennomført et såkalt etnografisk feltarbeid i tre sykehjemsavdelinger for personer med demens. Det innebar at hun var til stede i sykehjemmenes fellesarealer og observerte og snakket med både beboere og ansatte. I tillegg gjorde hun intervjuer med ansatte og støttepersonell.
I forskningen har Sund analysert fortellinger fra hverdagslivet på sykehjemmene. De belyser beboernes evner, deltakelse og medborgerskap.
Marianne Sund (i midten) disputerte nylig for sin doktorgrad. Her er hun omkranset av opponenter, veiledere og disputasleder.(Foto: VID)
Meningen med å brette klær
Sund har gjort tre sentrale funn. Det første handler om hvilke muligheter beboere på sykehjem har til å delta i hverdagslige aktiviteter.
Hun fremmer en forståelse av aktivitet på sykehjem som noe mer enn bare å sikre et aktivitetstilbud.
– Det handler også om å støtte beboernes ønsker og evner til å være aktive i hverdagslige situasjoner, forteller hun.
Kjente omgivelser og aktiviteter kan vekke til live den kompetansen som på en måte sitter i kroppen til beboerne. Det kan bidra til at de blir aktive deltakere.
En av beboerne, May, uttrykte mens hun hjalp personalet å brette klær: «Du trenger ikke å skynde deg. Dette er mitt arbeid.»
Atferd tolkes som symptom på sykdom
Det andre viktige funnet i forskningen er at beboernes medborgerskap påvirkes av måten de blir fortolket på sykehjemmet. Et eksempel er hvordan man tolker at de trekker seg tilbake eller blir passive.
Annonse
– En sykdomsorientert forståelse kan bidra til at man tolker atferden som uttrykk for demens. Dermed som noe normalt eller forventet. Men medborgerskap forutsetter anerkjennelse av beboernes kompetanse til å gjøre bevisste handlinger, forteller hun.
Med en slik forståelse kan tilbaketrekning sees som en stille protest.
– Både utsagn og handlinger til personer med demens kan fortolkes som motstand mot omgivelser som begrenser deres mulighet for medborgerskap, påpeker hun.
Vanskelig å fange opp diskrimering
Konseptet medborgerskap fremhever hvor viktig det er å anerkjenne og støtte beboernes kompetanse til å være aktive deltakere i sine egne hverdagsliv.
Et tredje funn er imidlertid at diskriminering i hverdagen på sykehjem kan være flyktig. Det kan være vanskelig å fange opp.
– Det er behov for økt fokus på tema som medborgerskap, aktørskap og diskriminering i fremtidige demensplaner og føringer på feltet, påpeker Sund.
Aktørskap handler om
personer med demens sin mulighet til å delta aktivt i og ha innflytelse på
verden rundt seg.
