Et område på over 280.000 kvadratkilometer er blitt åpnet for leting etter mineraler og metaller under vann. Området ligger i Arktis, mellom Svalbard, Grønland, Island og Jan Mayen.

Her er det sletter med myk havbunn og lange rygger med undersjøiske fjell.

Gjennom dette landskapet strekker det seg forrevne og bratte fjellkjeder, kalt midthavsryggen. Det går dype riftdaler som er flere tusen kilometer lange. Sjøfjellvegger rager flere tusen meter opp fra slettene.

Nede i dalen langs midthavsryggen spyr undersjøiske vulkaner ut lava. Forskere regner med at det er flere utbrudd i året. Ny havbunn blir til og vokser litt og litt hvert år. 

Noen steder strømmer det verdifulle mineraler opp fra dypet gjennom pipeformede fjellformasjoner kalt skorsteiner. Noe blir liggende i hauger på og under havbunnen, mens andre mineraler blir sittende fast på nakent fjell dypt der nede.

Mye av dette er ganske ny kunnskap som har kommet til de siste tiårene.

Beskrevet først flere år etter månelandingen

De første såkalte skorsteinene i verden ble vitenskapelig beskrevet i 1977. Vi lærte altså om disse varme kildene på havbunnen mange år etter at Neil Armstrong ble den første til å gå på månen i 1969.

Noen mener skorsteinene viser veien til mulige gullgruver – store samlinger med metaller som trengs til viktig teknologi som PC-er, batterier og kretskort. 

Men ingen vet nøyaktig hva slags naturskader som kan oppstå eller om det er verdt å begynne å grave ut disse mineralene. 

På kartet under kan du få et inntrykk av hvor dette er. Du kan skimte midthavsryggen som går fra Svalbard og ned mot Island.

Skaper debatt

I juni 2023 foreslo regjeringen å åpne opp en stor del av dyphavet utenfor Norge for leting og mulig mineralutvinning. I desember ble Arbeiderpartiet og Senterpartiet enige med Høyre og Fremskrittspartiet, og 9. januar 2024 ga Stortinget grønt lys.

Her skal det letes etter kobber, kobolt, gull og sjeldne metaller, og selskaper kan få søke om å starte opp utvinning.

Saken har vakt debatt langt utenfor Stortinget. Miljøorganisasjoner har refset regjeringen for planene. 

I et brev har internasjonale og nasjonale miljøorganisasjoner krevd at Jonas Gahr Støre går av som leder av Det internasjonale havpanelet hvis området åpnes, ifølge NRK.

Det foregår ikke kommersiell gruvedrift på havbunnen i verden i dag. Flere forskningsmiljøer er bekymret for at det vil bli startet utvinning før vi vet nok om miljøkonsekvensene. Andre, som næringsaktører, er opptatt av at dette kan bli en ny norsk havnæring og at verden trenger mineraler.

Men hva slags område er det de egentlig har åpnet for å tillate gruvedrift i?

 Finnes ikke noe lignende

– Det finnes ikke noe tilsvarende på den norske landjorda, sier Terje Thorsnes til forskning.no. 

Han er forsker ved Norges geologiske undersøkelse (NGU) og har vært med på å kartlegge deler av havbunnen i Norskehavet gjennom Mareano-programmet.

Thorsnes snakker om undersjøisk fjellvegg – en gigantisk vegg. Denne veggen strekker seg mer enn 2.000 meter opp fra slettene i et område mellom Møre og Jan Mayen.

Den begynner på 3.500 meter under havet og rager helt opp til rundt 1.500 meter under overflaten - innhyllet i komplett mørke. 

Det finnes ikke bilder derfra. Det er ikke mulig å se dette undersjøiske landskapet med egne øyne. Det er for mørkt, for dypt og for stort. Forskerne «ser» dette landskapet med lyd som sendes fra forskningsskip og reflekteres tilbake fra bunnen. Da får de målinger av hvor dypt det er og kan lage kart over havbunnen.

– Så godt som hele skrenten er 40 grader bratt. Store partier er 70 grader. Dette er en skikkelig bratt vegg, sier Thorsnes om den dramatiske fjellveggen.

Her er det manganskorpe, forteller han. Manganskorpe er en av de to typene av mineralforekomster som kan finnes på havbunnen utenfor Norge. 

Den andre typen finnes der såkalte skorsteiner som nå er inaktive, tidligere sendte varmt vann og mineraler ut. 

Hva er manganskorpe?

Skorpen dannes på bratte, nakne, undersjøiske fjellsider. Den tar til seg ørsmå mengder med mineraler rett fra sjøvannet. 

Forskere anslår at den vokser fra rundt 7 millimeter per million år, ifølge Senter for dyphavsforskning. Hvis skorpen er rundt 20 centimeter tykk, kan den altså ha vokst i rundt 30 millioner år.

Hvis mineralene som finnes i manganskorpen, skal høstes, er en mulighet å sage eller skrape skorpen rett av overflaten, ifølge konsekvensutredningen laget av Olje- og energidepartementet i 2022. Prøvene som du ser bilde av her, er skåret ut av skorpen. 

Men det er også andre i dyphavet som liker sjøfjell og bratte knauser.

Dette er en bit manganskorpe hentet opp av Oljedirektoratet.

De mørke delene er skorpen, mens de lysere delene er andre bergarter.

Oljedirektoratet peker på at det er mineraler som mangan, jern, litium, scandium og kobolt i manganskorpen – mineraler som er viktige for moderne teknologi.

Det er derfor den er interessant å utvinne.

Slike skorper kan også finnes på sjøfjell.

Dette er et eksempel på dette, hvor en stor fjellformasjon rager 700 meter opp fra sletten rundt.

Mer å oppdage

Dyphavet rommer den største bio­diversiteten på jorden, ifølge Senter for dyphavsforskning. Fremdeles er mye ukjent.

Her finnes det et mystisk og mangfoldig liv.

Som disse anemonene og kjøtt- og metanspisende svampene ved Jan Mayen.

Her finnes underlige skapninger som lever i samarbeid med spesielle bakterier. De klamrer seg til små øyer i landskapet der varm væske med metaller sprayes ut av meterhøye skorsteiner som røyk. 

Her finnes det mark og svamper som lager skoger i miniatyr, der forskjellige livsformer finner sitt hjem.

les også

Norge kan gjøre Europa mindre avhengig av kritiske mineraler fra Kina

Det er som en fremmed verden. Men vi kan aldri se den i full utbredelse. Vi kan få glimt, der lykten på en undervannsrobot lyser. 

Snø i dyphavet

Området som er åpnet for mulig gruvedrift, har havdyp mellom 100 og 4.000 meter. I størsteparten av området er det dypere enn 1.500 meter.

Det er tøffe forhold for dyrelivet flere tusen meter under vann.

Det er høyt trykk, bekmørkt og fattig på næring.

- I området det er snakk om, er det minus 0,7 grader nede ved havbunnen. Det er skikkelig kaldt. Her er det ingen fotosyntese, sier Mari Heggernes Eilertsen.

Hun forsker på biologien i dyphavet ved Universitetet i Bergen og hører til ved Senter for dyphavsforskning.

Det meste av livet her lever av restene etter festen lenger oppe. Organisk materiale fra det yrende livet lenger mot solen daler til slutt ned til bunnen i små, hvite flak. Det kalles marin snø.

- Det er ikke helt ferskt heller, det som kommer. På vei ned gjennom vannsøylen blir det spist og bæsjet ut flere ganger.

Den skrinne kosten og de tøffe forholdene gjør at alt går litt saktere i dyphavet. Det er som om klokka tikker langsommere. De større organismene, som svamper og koraller, vokser sakte. Forskere tror de kan bli skikkelig gamle.

Liv på sletter og sjøfjell

Mesteparten av dyphavet er store sedimentsletter. En mørk, mudrete ødemark strekker seg til alle kanter.

- På avstand ser det ut som ørken, men det er langt fra en ørken, sier Pedro Ribeiro, som er forsker og nestleder for Senter for Dyphavsforskning ved Universitetet i Bergen (UiB).

Ser man litt nærmere, er det et stort biomangfold.

Avgrunnssletten brytes av sjøfjell og skrenter, før midthavsryggen reiser seg som en fjellkjede under vann. 

På den er det spredd svamper og andre dyphavsorganismer. Mange av dem lever bare langt mot nord, og ikke ellers i verden. 

Visse plasser på sjøfjellet har det vokst frem ekstra tette samfunn med svamper som kan strekke seg over flere kilometer.

Det kalles svampegrunn.

Svampegrunner kan finnes i nærheten av eller på manganskorper, viser undersøkelser som pågår ved UiB.

Dermed kan svampegrunner potensielt bli påvirket av mineralutvinning under vann, forteller Ribeiro.

Filtrerer vann

Som korallrev, lager svampegrunnen et hjem for andre arter. Fisk og andre dyr kan komme dit for å finne mat, gjemme seg og få avkom.

- Svampene er filterspisere, de får maten sin fra vannet, sier Pedro Ribeiro.

De vil være følsomme for skyer med partikler som blir virvlet opp, ifølge forskeren. 

Svampegrunnene bygger seg opp der miljøet er spesielt godt, antar forskerne. Det kan være oppe på en topp. Der er svampene nærmere næringen som kommer fra overflaten, og strømmen kan være sterkere.

Korall- og svampskog er regnet som truet av OSPAR - konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhavet, som Norge er med i. 

Koralldyr og fisk

Mens svamper lager sin egen strøm, utnytter andre arter strømmen som allerede er i vannet. De filtrerer og plukker ut partikler, forteller Eilertsen.

Slike dyr er for eksempel sjøfjær og sjøliljer. 

Blant de rare skapningene som lever her, er medusahode.

Det er en stor slangestjerne som ligner litt på en sjøstjerne.

Med sine snirklete armer ser den ut som en klump med dekor på havbunnen.

Dette bildet viser medusahoder fra Trollveggen kildefelt på cirka 700 meters dyp.

Krepsdyr, snegler, børstemark, koraller og fisk bor også her. Dumboblekkspruten svever kanskje forbi.

Ålebrosmer er en gruppe fisker som er vanlige på bunnen, forteller Eilertsen. De er dårlig kjent. En annen gruppe kalles ringbuker.

Skorsteiner – den andre typen mineralforekomster

Mens sjøfjell og undersjøiske knauser kan ha verdifulle skorper på fjellsidene, finnes det også en annen, potensielt svært rik kilde til metaller og mineraler:  Hydrotermiske kilder med store skorsteiner.

Mange av disse er ikke lenger aktive, og det er disse Stortinget ønsker å tillate mineralutvinning fra. Hva skjer rundt skorsteinene mens de er aktive?

Dette er en skorstein ved Lokeslottet, 2.300 meter under havet.

Tanglopper, reker, små snegler, børstemark og anemoner er blant dyregruppene ved de aktive varme kildene.

Noen lever i områdene rundt og kommer hit for å finne mat.

Forskere har altså visst om varme kilder på havbunnen siden 1970-tallet.

At det finnes slike hydrotermiske felt på midthavsryggen i Norge, har forskere visst siden 2000-tallet.

Men hva er et sånt felt?

På disse stedene er jordskorpen veldig tynn, og det er kort vei ned til flytende stein – magma – under overflaten. Her kan det oppstå skorsteiner, forklarer Terje Thorsnes ved NGU til forskning.no.

Skorsteinene kan vokse til å bli 10-15 meter høye, ifølge geoforskning.no

Det er funnet ti varme kilder langs den arktiske midthavsryggen i det norske området. 

Et av disse stedene kalles Lokeslottet og er en stor samling skorsteiner. Noen strømmer det varmt vann ut av, og noen har klappet sammen. På bildet under kan du se hvordan det ligger i landskapet langs midthavsryggen.

Her skiller det flere tusen meter mellom de dypeste dalene og de høyeste fjellene. Men disse feltene er bare et par hundre meter i utstrekning. 

Under kildene finnes det sprekker og kanaler i bakken. Kaldt havvann blir trukket ned i sprekkene. Nede i jordskorpa er det varmt, og vannet varmes opp til flere hundre grader.

– Det er som en varmedrevet pumpe, sier Thorsnes. 

Det varme vannet tar med seg mineraler og metaller i jordskorpa og frakter dem ut i det kalde havvannet.

Da skilles metallene og mineralene ut, og de bygger opp både skorsteiner og store hauger rundt disse skorsteinene.

Det er mange forskjellige mineraler her, og det kan være mye kobber og sink.

Glovarmt vann

Å dra inn i dette landskapet, ville kanskje føles som å reise til et utenomjordisk landskap.

Det er mulig det finnes lignende systemer i dype hav på andre planeter, der liv kan ha oppstått. Kanskje var det i hydrotermiske felt at livet en gang oppstod på jorden.

Knudrete søyler strekker seg opp fra havbunnen som lange piper. Ut av noen av skorsteinene velter det svart eller hvit væske som ligner røyk. 

De kan være høyreiste, eller de kan være korte og sitte tett i forskjellige høyder, som rotete lysestaker.

Røyken som velter ut, er en giftig væske med temperatur som kan være over 300 grader. Den er fylt med metaller fra jordens indre.

Ekstreme bakterier og arkebakterier har spesialisert seg på å utnytte disse forholdene. De lever av energien og stoffer i væsken som trenger seg opp fra havbunnen.

Spesielle dyr og sjeldent landskap

Dette skaper grunnlag for et helt spesielt økosystem, med flere arter som bare lever her. 

- Noen av dyrene har tilpasset seg ved at de har bakterier inni kroppen, sier Eilertsen. 

Det har for eksempel skjeggbærere, en type børstemark.

De lever i store grupper og ser til sammen ut som en miniatyr-skog, hvor det lever masse smådyr.

Alle artene ved varme kilder er ikke oppdaget ennå. Eilertsen og kolleger ved blant annet Universitetetsmuseet i Bergen sitter med minst ti nye arter fra bare en av kildene, Lokeslottet, som venter på å bli beskrevet.

Hva skjer om flere av feltene skulle bli ødelagt? Det er fortsatt ikke godt kjent hvor flinke artene i hydrotermiske felt i nord er til å spre seg, forteller Eilertsen.

- Hvis du ser for deg alle populasjonene som en rekke, kan man i noen tilfeller se at det er mest gen-utveksling mellom dem som ligger nærmest. Det blir som å hoppe fra stein til stein. Hvis du fjerner en stein i rekken, er det mulig at avstanden blir for lang, og populasjonene på hver side kan bli isolert fra hverandre.

Mineraler og metaller i grushauger

Når det slutter å sive opp varm væske, mister økosystemet på varme kilder livsgrunnlaget. 

I regjeringens forslag står det at det ikke skal drives utvinning på aktive hydrotermiske felt. Isteden skal man utforske inaktive felt. Men hva er dette? 

Etter mange tusen år kan skorsteiner rase sammen fordi strømmen under bakken stopper opp, kanskje på grunn av jordskjelv eller vulkanutbrudd, sier Rolf Birger Svarstad Pedersen til forskning.no. Han er professor i geologi og leder for Senter for dyphavsforskning.

Noen kan være i en slags limbo – kanskje ikke helt inaktive, men heller ikke helt geologisk døde.

Grushaugene som blir igjen etter skorsteinene, kan det være aktuelt å lete etter mineraler i, ifølge Oljedirektoratet.

Siden det hele tiden dannes ny havbunn, vil disse grushaugene med gamle skorsteiner og mineraler flytte seg lenger og lenger vekk fra midthavsryggen hele tiden, men i sneglefart.

I løpet av mange titalls millioner år kan det ha samlet seg hauger - såkalte sulfidforekomster - spredt utover havbunnen fra midthavsryggen. 

Det er fullt mulig å finne ut om et felt er utdødd eller aktivt, mener Pedersen. Det er mange tusen flere utdødde enn aktive felt i Norskehavet, men mange av dem er veldig utilgjengelige, forteller han.

Mange er svært gamle og kanskje dekket med tykke lag av sand og bunnsedimenter. Noen vil være under lokk med ny stein, begravet av lava fra de undersjøiske vulkanene, forteller Pedersen.

Hva lever på inaktive felt?

Men hva med livet på disse inaktive kildene? Er det noen miljøfare ved å grave opp feltene? 

Det er det vanskelig å svare på, ifølge Eilertsen. 

Det er ikke bare-bare å definere når et felt er inaktivt. Selv om det ser dødt ut, kan det fremdeles være utstrømninger som holder liv i spesialiserte skapninger.

Hvis feltet fremdeles ligger nær nok varmekilden, kan det aktiveres igjen på grunn av endringer i strømninger under bakken, forteller Eilertsen.

Dyrelivet på inaktive felt er dessuten dårlig kjent.

- Det fortsatt uklart om det er unike samfunn som sitter på dem, sier hun.

Pedro Ribeiro forteller at han har sett inaktive skorsteiner som er fulle av svamper og andre organismer. Hva slags liv som finnes der, kan avhenge av hvor lenge feltet har vært inaktivt. Saken ble oppdatert 10. januar 2024 kl. 10.23 med at Stortinget 9. januar vedtok å åpne for leting og utvinning av mineraler på dyphavsbunnen.

Saken ble oppdatert 10. januar 2024 kl. 10.23 med at Stortinget 9. januar vedtok å åpne for leting og utvinning av mineraler på dyphavsbunnen.

Bilder:

Inaktive skorsteiner med svamper og andre organismer. Dette er Mohnsryggen, på 2.800 meters dybde. (Foto: Senter for dyphavsforskning, Universitetet i Bergen)

Medusahode. Foto:  NOAA photo library/NOAA/CBNMS

Dumboblekksprut. Foto: Senter for Dyphavsforskning/Universitetet i Bergen

To bilder av manganskorpe. Foto: Oljedirektoratet. Det første bildet er hentet fra nettsiden 20. oktober 2023, det andre 22. oktober 2023.

Et sjøfjell som strekker seg fra en diger undersjøisk slette. Bilde: NGU/Mareano

To bilder av anemoner og svamper ved Jan Mayen. Foto: Hans Tore Rapp/Senter for geobiologi/UiB

Svampgrunn på manganskorpe, 2.000 meter under havet. Foto: Senter for dyphavsforskning/Universitetet i Bergen

Medusahode fotografert ved Cape St Francis i Canada. Foto: Derek Keats

To medusahoder fra Trollveggen kildefelt på cirka 700 meters dyp. Foto: Senter for dyphavsforskning/Universitetet i Bergen

Skorstein ved Lokeslottet. Foto: Senter for dyphavsforskning, Universitetet i Bergen

Markskog med skjeggbærere fra Lokeslottet, 2.300 meter under havet. Foto: Senter for dyphavsforskning/Universitetet i Bergen

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Forskere fant flere tusen blekkspruter over 3.000 meter under havoverflaten

Et vulkanutbrudd på Filippinene og et nattdykk ble årets havbilde