– Det er en gullgruve der ute. Bokstavelig talt. Både med gull og sølv, sier Egil Tjåland.

Han snakker om mineralforekomstene i dyphavet mellom Jan Mayen og Svalbard.

Tjåland er førsteamanuensis ved Institutt for geovitenskap og petroleum ved NTNU og generalsekretær for Norsk Forum for Marine Mineraler, en interesseorganisasjon for utvinning av havbunnsmineraler. 

I det norske dyphavet ligger den arktiske delen av den midtatlantiske ryggen. Dette er et dramatisk fjell-landskap under vann med vulkaner som stadig har utbrudd.

Stortinget har vedtatt å åpne et stort område av norsk kontinentalsokkel for leting og mulig mineralutvinning på havbunnen.  

les også

Havbunnen på 1.500 meters dyp kan bli åpnet for mulig gruvedrift. Hvordan ser det ut der nede?

Like mye verdt som Oljefondet?

Regjeringen peker på at ressursene på havbunnen kan bidra til å dekke et stort og voksende metall-behov fremover. I gamle vulkanske kilder forventer Oljedirektoratet å finne over 38 millioner tonn kobber og 45 millioner tonn sink. Det skal også være store mengder kobolt å finne – og flere tusen tonn sølv og gull.

På nakne sjøfjell og knauser forventes det at det er flere millioner tonn mangan, magnesium, kobolt, vanadium og titan, samt en rekke sjeldne jordarter.

Dette beskriver Oljedirektoratet i sin egen ressursvurdering.

Hvor mye er dette verdt? Egil Tjåland har gjort et enkelt regnestykke og ganget opp tonnene i rapporten med priser for ulike metaller. 

– Da fant jeg et tall som er like stort som Oljefondet vårt er nå. 

Dette er et usikkert anslag siden prisene endrer seg hele tiden, understreker Tjåland. 

Et eksempel er kobolt, som kan være viktig i produksjon av batterier. I 2021 var prisen svært høy og lå på rundt 60.000 dollar per tonn. I høst er prisen helt nede på rundt 32.000 dollar, ifølge Reuters. 

– Et industrieventyr

– Jeg tror dette kan bli et veldig spennende industrieventyr for Norge, sier Tjåland.

Andre synes at prosessen går for fort og at vi ikke vet nok miljøkonsekvensene, skrev forskning.no i oktober.

Ingen driver med kommersiell gruvedrift på dyphavet i dag. Hvordan skal man i det hele tatt få opp metaller fra flere tusen meters dyp, og hva slags miljøpåvirkning er det snakk om?

Hvordan skal det gjøres?

Det er mange forslag til hvordan selve utvinningen og arbeidet der nede skal foregå, men mye er fortsatt uklart.

Det er først og fremst to typer mineralforekomster som er aktuelle her i Norge. Det ene er såkalte manganskorper – skorper som kan være flere titalls centimeter tykke med verdifulle mineraler som ligger på nakne fjellknauser nede i dyphavet.

Det andre er gamle og inaktive skorsteiner – steder der det har strømmet ut varmt vann med mineraler og metaller som har bygget seg opp gjennom mange tusen år. På et tidspunkt raser de sammen og etterlater seg grushauger, hvor metallene kan strekke seg flere hundre meter ned i havbunnen.

For skorpene trengs det maskiner som kan skjære i bratte fjellsider under vann. Egil Tjåland forteller om flere mulige løsninger. Det kan være maskiner som høvler av skorpen for å samle den sammen – et slags ostehøvelprinsipp.

Det kan også være maskiner på belter som kan klatre i bratte fjellsider eller kraftige vannjeter og vibratorer som knuser skorpene, ifølge konsekvensutredningen for havbunnsmineraler fra 2022. 

For de gamle skorsteinene – såkalte sulfidavsetninger – kan det være teknikker som ligner mer på tradisjonell gruvedrift på land, bare tilpasset havet. For eksempel plattformer på bunnen som kan bore sjakter ned i havbunnen.

Hundrevis av meter ned

– Fordelen med disse forekomstene er at de er konsentrert på små areal, sier Steinar Ellefmo til forskning.no. Han er professor ved Institutt for geovitenskap og petroleum ved NTNU og forsker på mineralutvinning på dyphavet. 

Han forteller at disse sulfidavsetningene er små i utstrekning, men kan være flere hundre meter dype. 

Fordi forekomstene muligens inneholder en høyere andel metaller enn lignende forekomster på land, kan man få ut mer metaller per tonn stein som må tas ut, mener Ellefmo.

Felles for de fleste av teknologiene som trengs her, er at de er tidlige i utviklingen. De er såkalte umodne teknologier, ifølge konsekvensutredningen.

Det er flere vanskelige momenter, peker Ellefmo på. For eksempel må utstyret settes ut fra skip - kanskje i all slags vær og under mange forskjellige forhold.

– To store ubesvarte spørsmål

Egil Tjåland fra NTNU og Norsk Forum for Marine Mineraler mener at det viktigste nå er at politikerne får åpnet for leting av havbunnsmineraler, slik at teknologiutviklingen kan følge etter.

- Hvis du gir Norge en teknologisk utfordring, så kommer vi til å løse dette her, mener han.

Tjåland mener det i starten vil bli testet ut flere teknologier før de eventuelt finner noe som fungerer.

- Dette vil lede fram mot et mer strømlinjeformet opplegg som da også ivaretar miljøaspektet.

Han understreker at økonomi og miljø er de to store X-faktorene for utvinning av mineraler fra havbunnen. Det må faktisk vise seg å være nok mineraler og metaller der nede, og teknologien må gjøre at det kan drives lønnsomt, ifølge Tjåland.

- Hvis det ikke er verdt det, er det ingen som vil gjøre noe med det, helt garantert.

les også

Norge kan gjøre Europa mindre avhengig av kritiske mineraler fra Kina

Millioner om dagen? 

Også Steinar Ellefmo peker på mulige miljøeffekter og om det vil være lønnsomt eller ikke. Dette er det foreløpig svært vanskelig å si noe om, mener han. 

Et av problemene er at det vil bli svært kostbart å ha et skip og produksjonsutstyr langt ute til havs, ifølge Ellefmo. Dette er annerledes enn ved vanlig gruvedrift på land, der det for eksempel koster lite hvis produksjonen må stenges midlertidig. 

Men på havet kan for eksempel dårlig vær føre til at alt stopper opp. 

– Det kan være at du ikke får opp ett gram, men likevel koster det millioner per dag å ha et skip der ute med mannskap. 

– Det er også åpenbart at vi er nødt til å kjenne økosystemene bedre, sier Ellefmo.

Ukjente miljøeffekter

- Hvis det blir for vanskelig eller for farlig med miljømessige utfordringer, så vil det stoppes eller i alle fall forsinkes til man får det mer under kontroll, tror Tjåland.

Hvor mye sand, partikler og «støv» i havet maskinene kommer til å virvle opp, er et ubesvart spørsmål. Det er også ukjent hvor mye de vil påvirke livet på havbunnen, ved aktive kilder eller på leveområder langs sjøfjellene.

Det kan dessuten bli partikkelutslipp fra skip i forbindelse med rensing og utvinning av mineraler og metaller som fraktes opp til skipet fra havbunnen.

For å håndtere dette, er det for eksempel foreslått å lage lukkede systemer som skal redusere utslipp av både partikler og metaller i vannet, ifølge stortingsmeldingen om havbunnsmineraler. Andre forslag går ut på å frakte disse massene opp i lukkede containere eller slippe ut rensevann helt nede ved havbunnen, så det ikke spres mer enn nødvendig.

Men det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål.

Andre land?

Det har foregått eksperimenter og undersøkelser i en årrekke rundt om i verden, men det finnes altså ennå ikke noen kommersiell industri som driver gruvedrift på havbunnen.

Et tidlig og stort prosjekt skulle foregå ved Papua Ny-Guinea, drevet av selskapet Nautilus Minerals. Dette selskapet gikk konkurs i 2019, blant annet på grunn av pengeproblemer og lokal motstand, ifølge bransjenettstedet Mining.com.

Kina og USA er eksempler på land hvor det både er interesse for utvinning og det har blitt gjennomført tester.

Japan har blant annet hentet opp prøver av manganskorper og sulfidforekomster, og de begynte med testing i 2017. De har erklært at de vil begynne med leting og produksjon av sjeldne og ettertraktede mineraler og metaller i 2024 ved den bittelille japanske atollen Minamitorishima i Stillehavet. Her skal letingen foregå på 6.000 meters dyp, ifølge avisa Nikkei Asia. Hovedårsaken er at landet vil bli mindre avhengig av Kina for å få tak i disse metallene, ifølge avisa.

Har holdt på i flere år

I Stillehavet har selskaper jobbet med å utvikle metoder for å plukke opp såkalte metalliske noduler. Dette er en type mineraler som ikke er påvist i Norge. De består av potetlignende klumper med mineraler som ligger spredt på havbunnen. 

Det kanadiske selskapet The Metals Company har hatt prøveprosjekter i flere år i Stillehavet utenfor Mexico. I videoen fra selskapet selv kan du se et eksempel på teknologien de bruker for å samle disse klumpene. Egil Tjåland sier til forskning.no at dette er den klart mest modne teknologien for å drive mineralutvinning på havbunnen. 

The Metals Company vil sende inn en søknad om å begynne med kommersiell gruvedrift i 2024 og mener de kan være klare til å produsere i 2025, ifølge nettsidene til selskapet.

Men dette er altså ikke det samme som kan bli aktuelt på den norske havbunnen.

Saken ble oppdatert 10. januar 2024 kl. 11.46 med at Stortinget nå har vedtatt å åpne for leting og utvinning av mineraler på dyphavsbunnen.

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no