– Det er betre at vi gir dei sjansen til å øve seg på å vere merksame i naturen framfor at lærarane skal seie kva dei skal sjå etter. Dei må få undre seg på eiga hand og øve seg på å beskrive det dei ser.

Det seier forskar Anne Lien ved Fakultet for teknologi og realfag på Universitetet i Agder (UiA).

Lien har sett på kva læringsmetodar som eignar seg best når ein skal lære barn og unge om biologisk mangfald. Metodane har praktisk betydning for lærarar som skal ha med seg elevar ut i skogen eller til blomsterenga.

– Ved å øve seg på å vere merksame gjennom meir opne formar for observasjon kan barna få rikare erfaringar i naturen, seier Lien.

Bruk av hovud og kropp

Noko av det viktigaste ho tar med frå dette forskingsarbeidet, er at barna kan lære å sjå meir i naturen om læraren bruker fleire formar for observasjon i naturfagsundervisinga.

Lien peiker også på at læraren må gi barna anledning til å bruke alle sansane sine i ei aktiv og gjentakande utforsking.

– Elevane seier sjølv at når dei observerer ein plante eller eit insekt fleire gonger, så ser dei fleire detaljar. Dei seier òg at dei ser meir når dei observerer ein plante ute i naturen framfor å sjå på eit bilete inne i klasserommet, seier Lien.

Ho fortel at observasjon i naturen er eit samspel mellom å vite kva ein skal sjå etter og det å vere merksam ved å bruke sansane.

– I naturfagundervisinga betyr det at barna må ta i bruk både hovud og kropp når dei skal lære å kjenne mangfaldet i naturen, seier ho.

Opne og lukka metodar

Sjølv om naturen byr på mangfaldige og verdifulle opplevingar må både elevar og lærarar øve seg på å vere merksame for å kunne oppdage dette. 

– Det er ei form for dialog. Kva ein ser i naturen endrar seg og er påverka av både kunnskap, tidlegare erfaringar, aktivitetar vi deltar i og kva vi har lært er viktig, seier Lien.

Ho forklarer at det bør vere ein balanse mellom opne og lukka måtar å observere på i naturen.

Når vi observerer opent bruker vi sansane i ei aktiv utforsking. Både elevane og læraren er da med og diskuterer kva som er viktig når dei observerer. 

I ein lukka observasjons-metode fortel læraren kva elevane skal sjå etter.

Ulike formar å observere på

Lien har følgt og intervjua lærarar og elevar i naturfagsundervisinga i 5. trinn over ein periode. 

Ho utvikla undervisningscase frå vitskapshistoria. Der fortel ho historia til fire forskarar som nærmar seg naturen på ulike måtar. Dei har òg ulike oppfatningar om kva som betyr noko.

Desse tilnærmingane, saman med historiene til de fire forskarane, gav Lien til lærarane for å teste ut på elevane.

Først skulle elevane bruke ein metode for observasjon der dei samanlikna og så etter likskapar mellom ulike insekt. Dei skulle til dømes samanlikne insekt. Kva var likt og ulikt i utforminga av bein, vengar og munndelar.

I den neste metoden skulle elevane lære med heile kroppen gjennom å skape og vere merksame med alle sansane sine. Elevane laga tredimensjonale modellar av livssyklus til utvalde sommarfuglar ved å studere bilde og preparerte sommarfuglar.

I den tredje metoden systematiserte og sorterte elevane plantar i ulike kategoriar. Dei talde og målte ulike eigenskapar ved plantane, mellom anna talet på kronblad og begerblad i blomen.

Den siste metoden var ein slags undringsøving. Der skulle elevane finne forklaringar. Elevane observerte og kunne spørje om kvifor vi har så mange plantar og dyr, og kvifor dei ser ut som dei gjer. Elevane skulle forsøke å tolke det dei så og spørje kva som kunne vere historia bak.

Lien såg at dei ulike tilnærmingane gav elevar og lærarar ulike typar kunnskap om biologisk mangfald.

Mindre kunnskap om mangfald

Ifølgje Lien er det viktig med kunnskap om biologisk mangfald for både barn og vaksne. 

Ho fortel at det er eit pågåande tap av artar i naturen. Samstundes er det eit tap av kunnskap om mangfaldet av artane blant både elevar og lærarar.

– Naturen forsvinn bit for bit. Tapet av erfaringar i naturen gjer at vi kan bli blinde for naturen og endringar som skjer. Det vil seie at det er mange som ikkje lenger legg merke til artane som lever naturen og heller ikkje at dei forsvinn, seier ho.

Om vi derimot øver merksemda vår, kan vi få tilgang til dei mangfaldige og verdifulle opplevingane i naturen og kanskje bidra til å stanse tapet av natur, ifølgje Lien.

Referanse:

Anne Lien: Exploring Living Nature: Modes of observation in history, teaching and learning (PDF). Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Agder, 2024.  

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Agder

Universitetet i Agder er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse artiklene fra Universitetet i Agder:

• 

  Å være flerspråklig gir fordeler når barn skal lære seg engelsk

• 

  Må vi velge mellom frihet og demokrati?

• 

  Betre kondisjon gav betre forståing av språk hos mange eldre

• 

  – Ikke bli besatt av målinger når du trener

• 

  – Kunstig intelligens vil overta journalistikken innen fem år

• 

  Forskarar avslørar det hemmelege livet til piggsvina

Les flere artikler fra Universitetet i Agder her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER