Det kommer fram oppløftende fortellinger, men også fortellinger som er bekymringsverdige. Det sier Dima Mohamad. Hun er i gang med doktorgradsarbeidet sitt ved Institutt for spesialpedagogikk, UiO.
Der har hun intervjuet fem syriske elever med spesialpedagogiske behov og foreldrene deres.
Vanskelig å finne fram i systemet
Foreldrene sier at de er takknemlige for at de ikke trenger å skjule de spesialpedagogiske behovene i Norge. De forteller om å kunne senke skuldrene når de først får den hjelpen de trenger til barna.
Barna sier at de ikke møter de samme faglige presset som de møtte i hjemlandet, og det er de lettet over. De kan lære på egne premisser.
Men mye er vanskelig; ikke minst å navigere i systemet for å få den riktige hjelpen. – Dette er svært bekymringsfullt, sier Dima Mohamad.
At det er så vanskelig å få tilgang til hjelpeapparatet før familiene behersker norsk, krever mer innsats på systemnivå, mener forskeren.
– Det skal ikke være slik at en vellykket inkludering forutsetter at du mestrer språket. Det er rett og slett en urealistisk forventning som legges på de nyankomne.
Utenforskap
Flyktningbarna selv har sterke fortellinger om utenforskap.
– De syriske elevene savner venner i klassen, sier Dima Mohamad.
Hun påpeker at det er problematisk fra et inkluderingsperspektiv at de ikke har vennskap blant norskspråklige barn.
– En vellykket inkludering forutsetter arenaer hvor du kan trene på språket med jevnaldrende. Å få tilgang til hverdagsspråket gjennom felles aktiviteter og fellesskap er noe annet enn å bare lære seg det på skolebenken.
Forskeren konkluderer med at det må settes fokus på å motvirke isolasjon. Skolen har en jobb å gjøre med å skape inkluderende klasserom som omfavner mangfold, slår hun fast.
– Jeg oppdaget at blant flyktningbarn er det større andel barn med særskilte behov sammenlignet med andelen barn med særskilte behov blant norskfødte barn, forklarer Dima Mohamad.(Foto: Colvin / UiO)
Mangler forskning
Mer enn 35.000 syriske flyktninger kom til Norge i 2011 da krigen brøt ut. Internasjonal forskning viser at det ikke er så enkelt å starte livet på nytt etter å ha flyktet fra et land i krig. Å møte en helt ny kultur, et nytt språk og et annerledes skolesystem er krevende.
Ekstra krevende er det for barn som trenger ekstra støtte på grunn av psykiske eller fysiske utfordringer. Barn som har spesialpedagogiske behov, er særlig sårbare i møte med det nye landet.
Men fram til nå har vi visst lite om hvordan Norge møter behovene til flyktningbarn. Enda mindre vet vi om hvordan flyktningbarn med særlige behov har det i Norge.
Annonse
I Norge, og også i Norden, er forskningen på flyktningbarn med særskilte behov mangelfull.
Flere med særskilte behov
Dima Mohamad sørger for at det blir endring på det. Selv var hun grunnskolelærer da hun forlot Syria for syv år siden. Med stipend fra det italienske utenriksdepartementet reiste hun til Italia, hvor hun tok en mastergrad i klinisk psykologi.
To år senere var hun i Norge og fullførte en ny mastergrad ved NTNU. Etter noen år som lærer i Norge, bestemte hun seg for å skrive en doktorgrad om innvandrerbarn med særlige behov som trenger ekstra støtte.
– Jeg oppdaget at blant flyktningbarn er det større andel barn med særskilte behov sammenlignet med andelen barn med særskilte behov blant norskfødte barn. Da jeg innså at forskningen på disse barna er mangelfull, bestemte jeg meg for å forske selv, forklarer Dima Mohamed.
Nylig publiserte hun en artikkel med funn fra mastergraden sin, som også er relevante for doktorgradsprosjektet. Artikkelen har hun skrevet sammen med professor Henri Pesonen og professor Luca Tateo fra samme institutt og med professor Anne Trine Kjørholt fra NTNU. Både Pesonen og Tateo har inkludering som spesialfelt. De er veiledere for Dima Mohamad.
De to påpeker at denne forskningen er ekstra verdifull, siden den gir en stemme til barnas perspektiv, noe som er sjeldent i forskningssammenheng.
