– Barn helt ned i fireårsalderen er i stand til å uttale seg om viktige ting som berører dem selv og livene deres. Likevel er det i dag nokså tilfeldig om de får lov til å komme til orde, sier Annika Melinder.

Hun er professor ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo og leder et stort forskingsprosjekt. Målet er å bidra til en mer enhetlig metode i utredninger og vurderinger av hva som er barnets beste i barnevernssaker.

– I dag kan en nokså lik sak vurderes høyst ulikt i for eksempel Mo i Rana og Lindesnes. Det er ikke holdbart, fastslår Melinder.

Norge felt i 24 saker

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har domfelt Norge i 24 barnevernssaker for å ha krenket retten til familieliv. Det er flere saker enn alle andre europeiske land til sammen.

Norge har fått kritikk for ikke å ha et tilstrekkelig bredt og oppdatert grunnlag for beslutninger. Dette gjelder både ved innføring av sterke begrensninger i foreldre og barns gjensidige samværsrett etter en omsorgsovertakelse og når det er besluttet tvangsadopsjon.

Kritikken fra menneskerettighetsdomstolen går særlig på manglende tilrettelegging for at omsorgsovertakelse som utgangspunkt skal være et midlertidig tiltak.

Annika Melinder og hennes forskergruppe har til nå gått igjennom 300 rapporter fra sakkyndige. De har avdekket en stor variasjon i hvordan de sakkyndige har valgt å løse sine oppdrag – både med hensyn til metoder og konklusjoner. 

– Gjennomgående er mye opp til den enkelte sakkyndige. Mange av sakene gjelder familier med en annen etnisitet enn skandinavisk, sier hun.

Melinder understreker at barnets beste i større grad må sees i sammenheng med familiebåndene til det enkelte barn. Det må også sees opp mot mulighetene i storfamilien.

– Flere av dommene fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen peker på at for lite har blitt gjort for å plassere et barn med for eksempel muslimsk bakgrunn i et fosterhjem som kan ivareta den kulturelle tilhørigheten, sier Melinder.

Hun håper at forskningen kan bidra til et nytt utdanningsløp for sakkyndige i barnevernssaker. Den bør også ta opp temaer som kultur og etnisitet.

Fattigdom og utenforskap går igjen

Annika Melinder understreker at behovet for økt standardisering av mandater og utredningsforløp er like viktig i vurderingen av familier med norsk-etnisk bakgrunn. Og at ingen av disse sakene er enkle.

– Dette er mangefasetterte saker. De inkluderer fattigdom, sosial ulikhet og utenforskap. Det er gjerne lange linjer med psykiske vansker. Ofte går også omsorgssvikt igjen. Her har det offentlige ikke alltid tatt et overordnet ansvar for barnevernstjenestens område. Man har i for stor grad organisert tjenestene i siloformer, sier Melinder.

Hun påpeker også at barnevernssakene rent psykologfaglig kan ha vært opplevd som diffuse. Dette kan ha spilt inn og ført til at man ikke har utviklet en metode. 

– Barnevernet har i tillegg lenge vært styrt av overordnede ideologier og teoretiske retninger med ulik popularitet i ulike epoker: adferdsstyrte, læringsteoretiske, relasjonsbaserte, tilknytningsbaserte.

Hun forteller at vi i dag styres av nevrobiologiske teorier. Der ser en på hvordan stress påvirker hjernens funksjon og påfølgende handlingsmønster. Forskningsbasert metode har i langt mindre grad fått prege barnevernstjenesten.

Melinder mener at det haster med få bedre retningslinjer og metoder på plass.

Risikoen for å ta feil øker

Christian Børge Sørensen er jurist, spesialrådgiver for menneskerettigheter og nemndleder i barneverns- og helsenemnda. Han er, som Melinder, opptatt av å få tydelige retningslinjer i sakkyndighets-rapporterer.

– Vi ser ofte at ulike verdimessige og faglige ståsteder kommer til uttrykk i utredningene. Det er problematisk at kriteriene for vurdering er så skjønnsmessige. Risikoen øker for å ta feil. I ytterste konsekvens fører variasjonene til at foreldre og barn ikke får ivaretatt sine rettigheter, sier han.

Nemnlederen lister opp hva de manglende rettighetene handler om:

• Barn får ikke medvirke som de har rett til.
• Barn blir i verste fall boende i skadelige omsorgssituasjoner.
• Det blir ikke gjort nok for å ivareta barn og foreldres rett til familieliv.

Kritikken har ført til en kursendring 

– Et vilkår for omsorgsovertakelse er at det er alvorlige mangler ved omsorgen, understreker han.

Det kan dreie seg om alt fra alvorlig vold til overgrep. Det kan også være at barn ikke får ivaretatt sine grunnleggende behov på grunn av foreldres utfordringer med rus eller psykologiske utfordringer.

– Men det kan også handle om en litt diffus emosjonell omsorgssvikt. Den er vanskelig å få tak på. Da er man oftere prisgitt å ha sakkyndiges vurderinger som et grunnlag.

Nemndlederen understreker at Den europeiske menneskerettighetsdomstolens reaksjon overfor norsk praksis er alvorlig. Den peker på at vi i våre vurderinger har vært på kollisjonskurs med retten til familieliv.

– Kritikken har vært rettet mot at vi i Norge ved en omsorgsovertakelse har ment at behovet for ro og stabilitet i en ny omsorgsbase har trumfet andre hensyn. De nødvendige grep for å vedlikeholde relasjonen mellom foreldre og barn har ikke blitt tatt. Dette har i en del saker ført til at familiegjenforening ikke har blitt mulig. Ansvaret i disse tilfellene hviler på myndighetene, sier Sørensen.

Han understreker at denne praksisen innebærer at vi i Norge har krenket både foreldre og barns rett til familieliv.

Kritikken fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har ført til en kursendring i norsk barnevern.

Barnets beste å vokse opp i sin biologiske familie 

– Det er nå mye større søkelys på at tvangstiltak i barnevernet skal ha et bredere og mer oppdatert beslutningsgrunnlag. Det psykologfaglige grunnlaget er en veldig viktig del av dette, understreker han.

Hva som er barnets beste, er sentralt i alle barnevernssaker og sakkyndighetsrapporter.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har fastslått at det i utgangspunktet er barnets beste å vokse opp i sin biologiske familie. Og at om en omsorgsovertakelse må til, er det grunnleggende å ha kontakt med de biologiske foreldrene. 

I tillegg skal alt som er mulig, gjøres for få til en gjenforening.

– Det er bare når kontakt vil være til direkte skade for barnets helse eller utvikling at man kan nedprioritere dette. I Norge har vi kanskje tatt for lett på hvor viktig familietilknytning er for barn, sier Christian Børge Sørensen.

Han understreker at vi i Norge har vært for lite opptatt av barnets autonomi, som står helt sentralt i loven.

Mangler metoder for gjennomføring

Melinder er enig. Hennes forskning viser at det er nokså tilfeldig om sakkyndige snakker med det berørte barnet eller ikke i forbindelse med en sakkyndighetsvurdering.

– Selv om en åtteåring er i stand til å ha en samtale, så er det ikke innarbeidet at den sakkyndige gjør det. Og tas det initiativ til en samtale, er det opp til hver og en å legge opp hvordan den gjennomføres, sier Melinder.

Hun påpeker at det heller ikke er krav til dokumentasjon om hva som er formidlet i samtalen eller hvordan den sakkyndige har gått frem med etablering av kontakt og spørsmålsstillinger.

– Det finnes ingen samtalemetodikk for sakkyndige ovenfor barn i dag, sier Melinder. Hun understreker at dette er et paradoks.

– Psykologer har i mange år bidratt til at politifolk har fått en god intervjumetode når de skal avhøre barn i straffesaker. Mens vi psykologer ikke har laget en metode for våre sakkyndighetsrapporter.

Hva gjør at barnet har det godt i sin hverdag?

I forskningsprosjektet skal de utvikle både en intervjuguide og en digital applikasjon om barnevernloven. Den inneholder forskrifter og andre momenter slik at sakkyndige får helt konkrete redskaper å støtte seg til.

– Vi prøver å operasjonalisere hva som er barnets beste ved å få tak i hva som har betydning for at barnet har det bra i hverdagen sin: Hva liker barnet å gjøre? Hvem liker barnet å være sammen med? Hvordan synes barnet det er å bo et visst sted? Med slike hverdagslige knagger kan barnet sette ord på eller vise hva som har betydning for det, sier Melinder.

Hun understreker imidlertid at det ikke er den sakkyndige som skal beslutte hva som er barnets beste. Dette er rettens eller nemndas oppgave.

– Men den sakkyndige skal finne faktagrunnlaget for at slike beslutninger kan fattes, understreker hun.

Det er i dag ikke en fast aldersgrense for når barn skal få komme til orde i en sakkyndighetsvurdering.

– Jo yngre barnet er, desto større vil variasjonene i barnets mulighet til å gjennomføre en samtale være. Så den vurderingen må tas i forhold til hvert enkelt barn. Men barn ned i fireårsalderen kan ha gode innspill på egen situasjon, sier Melinder.

Hun mener det i dag er altfor lett å si at «barna er for unge» eller at de er i «en sårbar situasjon» som en unnskyldning for ikke å snakke med dem.

Viktig å høre barn

– Jeg og mange andre jurister mener at både barnevern, nemnder og domstoler har forsømt barns rettigheter når de ikke har lyttet til yngre barn i barnevernssaker.

Lenge var praksis at man ikke lyttet til barn under sju år, forteller Christian Børge Sørensen. I dag hører man yngre barn. Men det er sjeldent at barn under skolealder høres i nemnd og domstol, ifølge juristen.

Han understreker at det er mange aspekter ved en omsorgsovertakelse som kan ha betydning for barnet. Også små barn under skolealder kan ha meninger om dette. Barnet har da rett til å bli lyttet til. Det er nødvendig å høre barnets eget perspektiv for kunne ta stilling til hva som er til barnets beste.

Barnet har krav på spesiell tilrettelegging

Sørensen er opptatt av begrepet «access to justice». Det betyr tilgang til rett. For barn innebærer dette særlige krav til spesiell tilrettelegging.

– Dette henger nært sammen med barnets rett til medbestemmelse. Men det kommer man jo ingen vei med hvis man ikke alderstilpasser hvordan barnet skal få fram sine behov og tanker på, understreker juristen.

Både Melinder og Sørensen mener at det er viktig å strekke seg langt for å imøtekomme alle barns behov.

– Det er maktpåliggende at vi får mer standardisert og lik praksis fra de sakkyndige. I tillegg hadde det vært en fordel om ekspertene synliggjorde eget faglig ståsted. Og kanskje også egne verdier og i hvilken grad disse har påvirket vurderingene, sier Christian Børge Sørensen.

Han mener at de sakkyndige erklæringene i større grad bør synliggjøre og vurdere betydningen av barnets autonomi. Han peker på at sakkyndige bør kunne gi nemnd og domstol et bedre grunnlag til å vurdere om barnet skal få mulighet til å snakke direkte med nettopp nemnda eller domstolen.

– Mange vil mene at barn har en rett til å snakke med den som skal avgjøre saken deres, understreker Sørensen.

– Mitt håp med forskningsprosjektet er at sakkyndige får bedre metoder. Dermed får de også større trygghet i å gjennomføre samtaler med barn. Det vil gagne barna og gi dem tilgang til sine rettigheter, sier Annika Melinder.

Hør hele podcast-episoden her:

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER