En av 500 russiske krigsfanger i Balsfjord. (Foto: Sven Hörnell/ Kamratföreningen Lapplands Jägar)
En av 500 russiske krigsfanger i Balsfjord. (Foto: Sven Hörnell/ Kamratföreningen Lapplands Jägar)

Bakgrunn: De ukjente krigsfangene

Finurlig utsmykkede trefigurer i stua til en gammel dame forteller om et krigsdrama som få minnes, og enda færre har hørt om. Dette er en fortelling om 500 sovjetiske krigsfanger i Balsfjord.

Published

Fortellingen handler om medmenneskelighet, om tanke, mot og vilje til å trosse den brutale tyske okkupasjonsmakta

– Vi var på besøk hos en gammel dame for å se på noe gammelt krigsmateriell som hun hadde på låven. Men det var mye is på gårdsplassen, så vi fikk ikke kommet oss ut til låven.

– Det var da hun trakk frem disse små trefigurene. Og da visste vi hva vi hadde med å gjøre, forteller Leif Arneberg fra Tromsø Forsvarsmuseum.

I krigsfangeleirene i Norge var det vanlig at fangene laget små figurer av tre og metall som de byttet mot mat. Da man begynte å stille spørsmål omkring disse figurene, fikk man fram historien om en snart glemt krigsfangeleir ved Laksvatn i Balsfjord.

Bygde vei

Leiren ble bygget i desember 1944, da tyskernes krigslykke var på hell. Antagelig kom krigsfangene fra frontområdene rundt Kirkenes, spekulerer Per Helge Nylund fra Tromsø Museum, Universitetsmuseet (TMU).

Han har i samarbeid med Tromsø forsvarmuseum laget utstillinga Gjennom piggtråden om disse fangene.

– Det finnes ikke noen opplysninger om hvor disse mennene ble tatt til fange. Vi vet heller ikke hva som skjedde med dem etter frigjøringa, forteller Nylund.

De sovjetiske krigsfangene bygde store deler av infrastrukturen i Norge – et viktig strategisk byggeforetak for Hitler.

Veg og jernbane

De aller fleste jobbet med byggingen av Nordlandsbanen, skriver Marianne Neerland Soleim i sin doktorgrad Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945. Antall organisering og repartriering.

Sovjetiske slavearbeidere oppgraderte og vedlikeholdt også norske veier, som riksvei 50 mellom Lakselv og Karasjok, som var den viktigste forbindelsen for militære forsyninger for Wermacht. Også for tilbaketrekning trengte tyskerne gode veier.

– Krigsfangene på Laksvatn bygde en seks kilometer lang vei mellom Ulsfjord og Balsfjord, som skulle lette forflyttingen av tyske tropper.

– Det var strategisk viktig for tyskerne å unngå Tromsø ved en tilbaketrekning, fordi byen var en flaskehals, forteller Nylund.

Modig lokalbefolkning

Krigsfangene ved Laksvatn levde i brakker med jordgolv: 25 til 30 stykker i hytter med plass til 12. Spor etter disse brakkene hvor 500 mann levde er nesten umulig å se i dagens landskap.

Spor etter deres liv ville også vært helt utvisket, hvis det ikke var for deres trefigurer og minner som folk i bygda har igjen etter dem.

I mai 1945 besiktiget en komité utstedt fra den norske regjeringa leiren. Denne fangeleiren sto ikke på noen tyske lister.

Den eneste dokumentasjonen som eksisterer om disse mennene er en rapport denne komiteen kom med – og bildene til den svenske fotografen som reiste med dem.

– På disse bildene ser fangene ut som om de er i god forfatning. De er ikke utmagret, og jeg tror det skyldes kontakten med lokalbefolkninga, forteller Karen Marie Christensen, formidlingsleder ved TMU.

Fangene tok i skjul imot bestillinger på fine trefigurer som de skar ut i bytte mot mat. Noen var skreddere og sydde klær, andre laget sko.

Mange i bygda husker den russiske legen (t.v.), men ingen husker hva han heter eller vet hva som har skjedd med han i ettertid. (Foto: Sven Hörnell/ Kamratföreningen Lapplands Jägar)
Mange i bygda husker den russiske legen (t.v.), men ingen husker hva han heter eller vet hva som har skjedd med han i ettertid. (Foto: Sven Hörnell/ Kamratföreningen Lapplands Jägar)

Ignorerte forbud

Balsfjordingene tok ikke hensyn til forbudet mot å omgås krigsfanger.

Forbudet som Reichskommissar Josef Terboven kom med i 1941, virket ikke avskrekkende selv om mange betalte en dyr pris for dette.

Marianne Neerland Soleim skriver: «Nordmenn som hadde hjulpet sovjetiske eller jugoslaviske krigsfanger ble, etter at de var dømt, sendt videre til en av leirene i Norge, eller konsentrasjonsleir i Tyskland.»

Fikk stridsvogn

I en egen monter på TMU står en trefigur av en stridsvogn som forteller hvilke kreative skritt folk gikk til for å hjelpe fangene.

– Stridsvognen ble sendt inn til oss av en mann i Tromsø som fikk den som gutt. Hans familie sendte mat inn til fangene fra Tromsø via en bekjent. Folk brukte melkebåten Sterling til å frakte mat til fangene ved Laksvatn. Den fraktet som vanlig melk fra gårdene til byen, men den ble også brukt til å smugle mat.

– Den bekjente av mannens familie plasserte maten ved en stein i skogen. Og en dag sto det en leketanks der som takk for maten. Den er så nøyaktig laget at man kan si at det er en tysk KW1 tanks.

– Denne lekte han med som gutt, og tok godt vare på i alle disse år, forteller Nylund.

Museet fikk leketanksen fordi mannen ble oppmerksom på at det var laget en utstilling om krigsfangene. Arneberg håper at enda flere skal få liv i gamle minner fra krigens dager og fangeleieren ved Laksvatn.

Museene bak utstillinga er opptatte av å få samlet inn så mye fakta som mulig mens det ennå er tid.

Og flere som har sett utstillinga har allerede kommet med sine vitnesbyrd fra den nesten glemte krigsfangeleiren.

Den russiske legen

De husker blant annet den russiske legen godt. Han har man ikke navn på, men folk husker at han fikk lov å ta imot barn i bygda og at han ville flykte.

– Han ønsket å flykte da krigen nærmet seg slutten, slik at det i det minste ble dokumentert et fluktforsøk. Sovjetunionen viste ofte ikke nåde med de som ble tatt til fange – det ble ansett som lands forræderi.

– Soldatene ble bedt om å spare den siste kulen til seg selv, framfor å bli tatt til fange. Så et fl uktforsøk tok seg bedre ut når man etter hvert ble sendt hjem til Sovjetunionen.

– Det var jo galskap, for om tyskerne tok han så ville han uansett blitt henrettet. Det ble ikke noe av dette forsøket, forteller Christensen.

Arneberg sier at ingen vet hva som skjedde med legen i ettertid. Flere har forsøkt å spore han opp uten hell.

Uviss skjebne

Ifølge Marianne Neerland Soleim er det uklart hva som skjedde med mange av de sovjetiske fangene når de kom hjem, men mottakelsen var alt annet enn varm.

Hun skriver at mannskapet på hospitalskipet Stella Polaris, som gikk to turer fra Nord-Norge til Murmansk med krigsfanger i juli 1945, rapporterte følgende:

«Da de gikk i land ble de transportert vekk som kveg, og på meg virket det som om de ikke hadde ventet en slik mottagelse. De var opprømte da de fikk se sovjetisk land, men alle, også de syke som var blitt kjørt til kaien i ambulanser i Norge, ble kjørt vekk på åpne lastebiler ».

Enkelte ble henrettet i et skur på kaia i Murmansk, andre ble sendt til nye år med tvangsarbeid i Sibir. Noen få rapporter eksisterer om lykkelig slutt, hjemføring og medaljer.

Men den slette behandlingen av hjemvendte krigsfanger er fortsatt en plett i Russlands historie, og tabu i den russiske offentligheten, forteller Soleim i sin avhandling.