150 000 krigsfanger i tvangsarbeid på norsk jord. Nordmenn som kjempet mot nordmenn. Norske frontkjempere. Allierte aksjoner med sivile norske tap.

Dette er noen eksempler på aspekter ved norsk krigshistorie, som er blitt lite omtalt og som kan oppleves som både vanskelige og smertefulle å ta opp. 

Et nytt prosjekt skal forsøke å skape varig oppmerksomhet rundt også de delene av okkupasjonshistorien som kan oppleves som ubehagelige.

Painful heritage er et samarbeid mellom NTNU Vitenskapsmuseet og Falstadsenteret i Nord-Trøndelag. Det vil ta for seg krigsfangeleirer, krigsgraver, slagmarker – og konflikter mellom krigsminner og landskap.

Ny letemetode

Under den andre verdenskrig ble 150 000 krigsfanger internert i 500 leirer, fordelt over hele landet. De fleste kom fra Sovjetunionen, Polen og Jugoslavia, eller var opposisjonelle fra Tyskland.

Krigsfangene ble brukt som slavearbeidere for å få bygd veger, kystfort og jernbaner som Hitler trengte i sine planer for Norge.

Også slike steder må betraktes som kulturarv i norske landskaper. Et delprosjekt innenfor Painful heritage er derfor å kartlegge statusen for de 500 leirene.

For å oppnå dette må forskerne utvikle ny arkeologisk metodikk, som gjør det mulig å gjøre geofysiske registreringer i landskapene der leirene ligger eller lå.

På den måten vil forskerne få et bilde over hva som befinner seg skjult i bakken, og om det finnes spor igjen av krigsleirer som tilsynelatende er forsvunnet.

Tester på Falstad

- Vi starter med Falstad som testområde, for å utvikle den avanserte arkeologiske metoden som så skal anvendes i hele landet, forteller arkeolog Marek E. Jasinski.

- Når vi har fått en oversikt over de fysiske strukturene og bevaringsgraden av dem, vil vi også komme med forslag til hvordan nasjonen skal bevare denne arven, sier Jasinski.

Død og navnløs på fremmed jord

- Jeg skal se på lokalt engasjement for krigsminnesmerker, forteller historiker Marianne Neerland Soleim om sitt delprosjekt.

Hun vil kartlegge til dels neglisjerte gravmerker i Norge,finne ut hvordan vi tar vare på andre nasjoners krigsgraver her i landet, og hvordan de gjør det i andre land.

- Per i dag er cirka 2 000 sovjetiske ofre i Norge identifisert med navn, av cirka 13 000 totalt, kan Soleim fortelle.

- Det vil si at 11 000 mennesker døde på norsk jord, uten at de pårørende og myndighetene har kjennskap til dem.

Paradoks at mye er borte

Kulturhistoriker Leiv H. Sem peker på et paradoks:

- Andre verdenskrig har en svært sterk posisjon i det kollektive minnet hos nordmenn. Samtidig er mange trekk ved kulturlandskapet blitt neglisjert eller forsvunnet. Dette er gjerne krigsminner som er noe vanskelige å forholde seg til, som for eksempel krigsfangeleirene.

- Jeg skal se på et utvalg slagmarker som ikke har fått plass i den nasjonale erindringen, men som har vært åsteder for dramatiske militære og politiske hendelser, sier han.

– Som for eksempel da Laksevåg ble bombet av de allierte, med store sivile tap.

Egne helter i sentrum

- NTNU Vitenskapsmuseet deltar i dette prosjektet fordi vi kan bidra til å kaste lys over en side av historien som er blitt neglisjert, sier leder for seksjon for arkeologi og kulturhistorie, Lars Stenvik.

- Dette er en del av krigshistorien som ikke har vært viktig for rikshistorien der egne helter har stått i sentrum.

Arkeologiprofessor Arne B. Johansen er prosjektleder for Painful heritage: - Det er viktig for oss å få tak på det som har ført til glemsel, understreker han. - Og det er smertefullt når en begynner å skjønne hvorfor en har holdt noen minner ved like, mens andre er utraderte.

Painful heritage får økonomisk støtte fra Norges forskningsråd. Prosjektet skal gå over tre år, og hadde formell oppstartsdato 1. februar i år.