Det er en lite undersøkt del av norsk krigshistorie Marianne Neerland Soleim har skrevet om i doktoravhandlinga “Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945 - antall, organisering og repatriering”.

Ble sett på som landsforædere

For til tross for at okkupasjonshistorie er viet stor oppmerksomhet blant norske historikere, er et så viktig emne som de sovjetiske krigsfangene i Norge lite undersøkt.

- Til tross for et høyt antall fanger og det faktum at dette er et viktig tema for folk flest, har det til nå ikke foreligget noe sammenfattende arbeid om disse krigsfangene, sier Soleim.

- Jeg har nok satt lys på et glemt emne og kartlagt det mer enn det som har vært gjort tidligere.

Årsaken til dette er trolig at norske historikere verken har forsøkt eller hatt særlig muligheter til å samarbeide med sovjetiske kolleger om dette emnet.

Sovjetiske myndigheter gjorde det ikke lett for historikerne å grave dypere i emnet, og trolig var det holdningen til krigsfangene som en slags landsforædere som var avgjørende.

I sin avhandling har Soleim blant annet undersøkt antall krigsfanger, krigsfangesystemet, leirforhold, fangebehandling, krigsfangenes rolle i tysk krigsøkonomi og nordmenns hjelp til krigsfangene.

Ofre for “Untermensch-ideologien”

I løpet av andre verdenskrig ble rundt 100 000 sovjetiske krigsfanger sendt til Norge som tvangsarbeidere, og en stor del av disse havnet i Nord-Norge.

De fleste fangene var soldater fra Den Røde Armé, men omkring 9 000 av dem var sivile, sovjetiske borgere. Blant dem 1 800 kvinner og barn.

Behandlinga av krigsfangene skulle rettslig sett følge internasjonale retningslinjer, men problemet var at tyske myndigheter ikke fulgte disse. Krigsfangene ble for eksempel nektet hjelp fra Røde Kors.

Tyskerne brukte som argument at Sovjetunionen ikke hadde godkjent og underskrevet Genevekonvensjonen av 1929, som skulle sikre krigsfangers rettigheter.

Untermensch-ideologien dannet grunnlaget for naziregimets retningslinjer til fangebehandling, og avhumanisering og umenneskeliggjøring var sentrale begreper.

De sovjetiske krigsfangene ble betraktet som arbeidsdyr og forholdene var elendige med tanke på det harde arbeidet de utførte. Generelt ble de heller ikke behandlet på noen måte som tilsa at de representerte en verdifull ressurs for den tyske krigsøkonomien.

Norske vakter opptrådte gjerne mer brutalt enn de tyske, men det var personlighet som trolig var mest avgjørende for hvordan vaktene behandlet sine fanger, skriver Marianne Neerland Soleim.

Spontanhjelp fra nordmenn

For nazistene var en negativ framstilling av sovjetiske krigsfanger et viktig redskap i den tyske propagandaen, og nordmenn lot seg til en viss grad påvirke.

Men ifølge Neerland Soleim, etterlater skriftlig materiale som for eksempel aviser og dagbøker, et inntrykk av en omsorgsfull holdning blant den norske befolkningen overfor de sovjetiske krigsfangene.

Årsaken var trolig at de ufrivillig ble vitne til den elendigheten fangene levde under.

Selv om det ikke ble betraktet som “offisielt” motstandsarbeid, var det å yte hjelp som for eksempel mat og bistand ved flukt, likevel en måte å vise spontan motstand overfor tyskerne. Særlig ettersom tyskerne satte inn store ressurser for å forhindre denne kontakten.

Forskningen viser at hjelpen ikke var geografisk betinget. I Nord-Norge og i Trøndelag var det størst sjanse for å observere og få kontakt med krigsfangene, men over hele landet ble det vanlig å yte en innsats hvis en hadde ressurser og anledning til det.

Mange historier vitner om at tyskerne var mildere mot kvinner og barn som forsøkte å hjelpe, men ikke alltid. Ved et tilfelle løsnet for eksempel en vakt skudd mot tre småjenter for å skremme dem vekk fra fangene ved Lærfabrikken i Tromsø.

Bidro til moderniseringa av Norge

Krigsfangenes innsats fikk stor betydning for utbyggingen av norsk infrastruktur, blant annet Nordlandsbanen, riksvei 50 (E6), tunnelbygg, etablering av befestninger og flyplasser. De medvirket med dette på lang sikt til moderniseringen i Norge.

Men det hadde en høy pris i antall menneskeliv. Om lag 13 700 sovjetiske krigsfanger endte sitt liv i fangenskap i Norge.

Etter ordre fra Adolf Hitler ble krigsfangevesenet omorganisert i slutten av september i 1944 og underlagt SS.

Hovedårsaken var at man ville forhindre flukt blant krigsfangene. Blant annet var et stadig økende antall flyktede krigsfanger også i Norge blitt et problem for Wehrmacht.

13 prosent dødelighet

Dødstallene steg etter omorganiseringa. Forklaringa er ikke at krigsfangesystemet ble underlagt SS, men snarere flyttinga av sovjetiske krigsfanger fra Finland til Nord-Norge under svært harde klimatiske forhold og slitsomme arbeidsforhold der de etter hvert ble plassert.

Dødeligheten på 13 prosent blant de sovjetiske krigsfangene i Norge er et høyt tall, men ikke så skremmende høye som for eksempel i Polen hvor 85,7 prosent av fangene døde vinteren 1941/1942.

Tilværelsen for de sovjetiske krigsfangene i Tyskland, Ukraina og Polen var langt hardere enn i Norge, hevder Marianne Neerland Soleim.

Mer nyansert bilde av hjemkomsten

Litt over 84 000 frigitte sovjetiske statsborgere ble sendt tilbake til Sovjetunionen fra Norge i løpet av to hektiske sommermåneder i 1945. Mange nordmenn har stilt spørsmålet om hvordan det gikk med de hjemvendte fangene.

Marianne Neerland Soleim gir et mer nyansert bilde av de frigitte krigsfangenes skjebne etter hjemkomsten til Sovjetunionen.

Det er på det rene at krigsfangene ikke fikk den hjemkomsten de forventet eller fortjente etter å ha overlevd flere års fangenskap.

- Likevel er det klart at mottakelsen av krigsfangene ikke var fullt så dramatisk som vestlige forfattere og ulike “øyenvitner” har beskrevet den. De framstilte det som om krigsfangene som kom hjem enten ble sendt til fangeleir i Sibir i 20 år eller ble henretta.

- Russisk forskning viser imidlertid at mange ble sendt hjem. Noen russiske fanger samarbeidet med tyskerne, og disse møtte nok derimot en hard skjebne, sier Soleim.

Hun tror at årsaken til at vi i vesten trodde at alle krigsfangene fikk en brutal hjemkomst, kom av at det passet til det skremselsbildet vi allerede hadde av Stalin og Sovjetunionen.

Kan bli bok

Marianne Neerland Soleim beskriver arbeidet med doktoravhandlingen som både vanskelig og spennende.

- Det har vært veldig utfordrende, det har det virkelig. Det er et stort og komplekst materiale å jobbe med. I tillegg har det vært spesielt tidkrevende å skaffe seg materiale fra russisk side, forteller hun.

Nå har hun fått flere oppfordringer om å gjøre bok av avhandlingen om de sovjetiske krigsfangene i Norge.

- Ja, jeg har planer om det. Nå skal jeg snakke med forlaget, så få vi se, sier hun.

Marianne Neerland Soleims avhandling er et oppdragsprosjekt for Nordnorsk Fredssenter i Narvik, og har vært finansiert av blant andre Norges forskningsråd, Forsvarsdepartementet, Norsk Kulturråd, Barentssekretæriatet, Finnmark fylkeskommune, Troms fylkeskommune, Nordland fylkeskommune og Perspektivet Museum.