I dag åpner utstillingen Dødens ingeniører for publikum på Teknisk museum i Oslo. Den handler om selskapet Topf & Söhne, som blant annet leverte kremasjonsovner og andre tekniske løsninger til konsentrasjonsleirene Buchenwald, Dachau, Mathausen, Gusen og Auschwitz under krigen.

På utstillingen kan du se dokumenter og gjenstander som tyder på at massedrapene gjort av den tyske stat ble sett på med nøkternt og kalkulerende blikk, og at de ansatte i Topf & Söhne så på konstruksjonen av effektive gasskammer- og likbrenningssystemer som interessante faglige utfordringer.

- Et gjennomgangstema er at dette var et helt vanlig firma, og det var ingenting som tilsa at de skulle ende opp i en så tett relasjon til SS og konsentrasjonsleirene, sier Ketil Andersen, utstillingens kurator, til forskning.no.

Hva var motivet?

Topf & Söhne var et selskap med godt rykte og god økonomi. De ble stiftet i 1878 og hadde holdt på med krematorieovner siden 1920-tallet.

Bedriften hadde både jøder og kommunister i staben, og selv om de to lederne av selskapet meldte seg inn i nazi-partiet i 1933, utmerket de seg aldri som aktive nazister.

Likevel innledet de et tett samarbeid med SS, som hadde ansvaret for driften av konsentrasjonsleirene, om bygging av kremasjonsovner. Det på tross av at denne delen av selskapets aktiviteter aldri kom til å utgjøre mer enn et par prosent av omsetningen.

Firmaet ble heller ikke truet av SS til å samarbeide, noe som kommer tydelig frem i dokumenter som viser diskusjoner og uenigheter mellom de to partene.

- Forklaringen man blir stående igjen med er at de involverte så på dette som en ingeniørfaglig utfordring. Det var ikke noen ideologiske motiver som lå til grunn, og de involverte hadde heller ingen personlige fordeler.

- Noe av den samme problemstillingen finner man jo hos selskaper som i dag leverer utstyr til Guantanamo-basen på Cuba, sier Andersen.

- Visste om massedrapene

Alt tyder på at ingeniørene i selskapet visste om gasskamrene og massedrapene helt fra første dag de inngikk samarbeidet.

Representanter fra firmaet var også senere på besøk i konsentrasjonsleirene, fungerte som rådgivere til SS, og øste av seg med veiledning og tips om hvordan drapene kunne gjennomføres så effektivt som mulig.

- Man vet at gasskamrene var en integrert del av en produksjonslinjetekning fra Topf & Söhne sin side.

De utstilte dokumentene viser også at Kurt Prüfer, selskapets ledende krematorieingeniør, på helt eget initiativ foreslår at Zyklon B-gassen, som ble brukt til å gasse i hjel fanger, er mest effektiv, eller dødelig, i rundt 26 grader.

Derfor foreslår han at man tar overskuddsvarme fra ovnene og fører den ned i gasskamrene, og dermed slår han to fluer i én smekk.

- De var fullstendig klar over at dette var uskyldige mennesker som ble tilintetgjort, og det finnes heller ingen tegn til at ansatte motsatte seg ordre eller fikk sparken fordi de protesterte mot SS-samarbeidet.

- Fortsatt behov for holocaust-forskning

Andersen forteller at kunnskapen om hvordan konsentrasjonsleirene fungerte er relativt ny, og det gjør at de brev og dokumenter hvor gasskamre og andre ting som har med massedrap å gjøre nevnes i klartekst kan være svært interessante for forskere.

- I offisielle tyske kilder er det selvfølgelig veldig begrenset med referanser til planene om gjennomføringen av massemord. Hele poenget var at dette skulle dekkes til.

- Det er fortsatt behov for å legge bevismateriale på bordet, og det er et enormt arbeid å dokumentere hva som foregikk.

- Å skyte like effektivt som gassing

Bjarte Bruland er historiker og har forsket på deportasjon og drap av norske jøder under krigen. Han er også faglig ansvarlig ved Jødisk Museum i Oslo.

Han forteller at holocaust er et felt som kommer til å bli studert i lang fremtid, og at det fortsatt er mange aspekter man ikke har gått inn i.

Selv er han opptatt av hva som gjorde at det kunne skje, og hvilke mekanismer som kom i drift da det begynte. Han forklarer at det å organisere massdrapene som fabrikker, med samlebånd og det hele, gjorde dem lettere å utføre for overgriperne.

- Egentlig var det å skyte ofrene minst like effektivt som å gasse dem.

- Men da de krysset etiske og moralske barrierer tok nazi-Tyskland i bruk teknologien. Den brukte de til å gjøre massedrapene så enkle som mulig for seg selv, og i Auschwitz perfeksjonerte de denne prosessen, sier han til forskning.no.

- Få fellesnevnere

Han sier han tror at massedrap som holocaust kan skje i mange ulike typer samfunn, og at det er få fellesnevnere mellom ulike samfunn som har opplevd denne type hendelser.

- I en slik situasjon er man avhengig av en ideologi, og noen mennesker som mener at noe, som for eksempel å drepe jødene, må gjøres.

- Det som er spesielt med vest-Europa er at tyskerne søkte å unngå for mye innblanding fra storsamfunnet, og de prøvde å unngå at minoriteten selv skulle skjønne hva som hendte.

Dette aspektet gjør at holocaust skiller seg klart fra andre folkemord, som massakrene i Rwanda i 1994.

- I Rwanda var det konflikt mellom to store grupper, mens det som er spesielt med holocaust er at jødene var en liten minoritet som var spredt over mange land hvor de bare utgjorde en liten del av befolkningen.

Forskning på norske forhold

Både Bruland og Andersen mener det er mye å ta tak i rundt Norges rolle i jødeutryddelsen og bruk av krigsfanger til tvangsarbeid. 

Andersen har selv holdt på med norsk industrihistorie, og forteller at Norsk Hydro, på den tiden norges industrielle flaggskip, var tungt involvert i bruk av krigsfanger.

- Den tematikken er en åpenbar mangel ved forskningen på norsk okkupasjonshistorie. Man vet for eksempel lite om hva tvangsarbeidet betydde for norsk økonomi under krigen,  sier han. 

Bruland er enig i at dette feltet er underforsket, og at det kunne vært gjort mer, men legger til at andre aspekter, som hvordan beslutningene om jødeutryddelsen ble tatt, er forsket mye på.

I tillegg har det de siste årene kommet flere lokale studier av deportasjonen av jøder fra ulike steder i Norge, blant annet fra Bergen og Rogaland.