25. oktober var det 80 år siden sovjetiske styrker rykket inn og frigjorde Sør-Varanger fra tysk okkupasjon.
De siste årene har antallet russiske minnemarkeringer på norsk jord intensivert.
– Russiske myndigheter bruker i dag minnesmerker fra andre verdenskrig i Norge på nokså kynisk vis, sier Marianne Neerland Soleim, professor i historie ved UiT Norges arktiske universitet.
Hun forsker på russisk minnepolitikk. Det vil si, hvordan minner og historiske hendelser blir håndtert og tolket, gjerne på en politisk måte.
– Dette er et vanskelig tema, spesielt i Øst-Finnmark, hvor russere og nordmenn har levd tett sammen i lang tid. Men vi må være bevisst på hvordan minnesmerkene brukes. Norge mangler retningslinjer for hvordan russisk minnepolitisk press bør møtes i Norge, mener historikeren.
Marianne Neerland Soleim er professor i historie ved UiT Norges arktiske universitet.(Foto: Jørn Berger Nyvoll / UiT)
Separate markeringer på frigjøringsdagen
Norske myndigheter markerte frigjøringsdagen med kransenedleggelse ved Frigjøringsmomumentet i Kirkenes.
Russiske myndigheter hadde sin egen markering ved monumentet to timer senere.
Tidligere år har Norge og Sovjetunionen – etter hvert Russland – hatt felles markeringer av dagen med representanter fra myndighetene i begge land.
Siden Russlands fullskalainvasjon av Ukraina ønsker ikke Norge lenger å ha markering sammen med russiske myndigheter.
En seiersfortelling som skjuler andres innsats
– I sine minnetaler knytter russiske myndigheter fortellingen fra krigen til seier, forklarer Soleim.
De nedtoner andre deler av historien.
De snakker for eksempel lite om alle de sovjetiske krigsfangene som mistet livet i Norge. De nedtoner også andres historie, som norske partisaner som satt i sovjetisk fangenskap etter krigen. Også de andre allierte landenes innsats i krigsårene.
– Russlands fortelling handler om de sovjetiske soldatene som falt i kamp – det er en ærerik seiersfortelling. Det er dette som er nyttig for dem i dagens kontekst, sier Soleim.
Til sammenligning: Hele 13.700 sovjetiske krigsfanger døde i Norge under krigen. Omlag 600 sovjetiske soldater falt i kamp på norsk jord.
Krigsfanger er mer relatert til nederlag, ikke heltemot. Stalin betraktet også krigsfangene som landsforrædere. Etter krigen var sovjetiske myndigheter mest opptatt av å få hjem falne soldater, ikke krigsfanger, forteller Neerland Soleim.
En kvinne står klar til å legge roser på Frigjøringsmonumentet under den russiske minnemarkeringen i Kirkenes 25. oktober 2024.(Foto: Jørn Berger Nyvoll / UiT)
Flere og flere minnemarkeringer de siste årene
Annonse
Siden 2014 har russiske myndigheter avholdt et stadig økende antall minnemarkeringer ved krigsmonumenter i Norge. Siden 2020 økte aktiviteten mer. Etter fullskalainvasjonen av Ukraina i februar 2022 har den intensivert, ifølge Neerland Soleim.
De har også utvidet aktiviteten ved å ha krigsminnemarkeringer i hele landet.
– Slik utvider russiske myndigheter fortellingen sin til å nærmest hevde at de frigjorde hele Nord-Norge eller Norge fra nazistene, mens sovjethæren faktisk kun frigjorde Sør-Varanger i Øst-Finnmark, sier historieprofessoren.
Hun forklarer at innholdet i talene fra minnemarkeringene i Norge deles i russiske mediekanaler og sosiale medier. Innholdet brukes aktivt i propagandaen i landet. Dette for å forsterke seiersfortellingen knyttet til Sovjetunionens seier over Nazi-Tyskland.
Om forsking på krigsminner
I prosjektet History Politics and War Memories of the North (UPAST) undersøker forskere hva krigsminner betyr i forholdet mellom Norge og Russland i Nord. Et mål er at ny kunnskap kan øke bevisstheten om (mis)bruk av krig og andre historiske hendelser for nasjonalistisk propaganda og sosial eller geopolitisk polarisering.
