Denne artikkelen er produsert og finansiert av Narviksenteret - les mer

Norske tropper under felttoget i 1940.
Norske tropper under felttoget i 1940.

Det norske forsvaret pyntet på historien om egen krigsinnsats

I årene etter andre verdenskrig utga Forsvarets krigshistoriske avdeling en 15-bindsserie om felttoget på norsk jord våren 1940. Var bøkenes hensikt å renvaske enkeltoffiserer fra anklager om manglende kampvilje?

Rett etter frigjøringen i 1945 var det en utbredt oppfatning i den norske offentligheten at mange offiserer hadde opptrådt kritikkverdig under den tyske invasjonen.

Historiker Sigurd Sørlie ved Institutt for forsvarsstudier har undersøkt blant annet i hvilken grad Forsvarets bøker om landoperasjonene i 1940, utgitt mellom 1952 og 1971, dekket over ubehagelige aspekter ved fortiden.

– Påstander om at serien inngikk i en kampanje for å omskrive den norske krigshistorien er ikke uten grunnlag i kildene, sier han.

Han mener det likevel fremstår for enkelt å redusere prosjektet til en rendyrket forsvarstale.

Sigurd Sørlie er historiker ved Institutt for forsvarsstudier.
Sigurd Sørlie er historiker ved Institutt for forsvarsstudier.

En undersøkelseskommisjon og en krigshistorisk avdeling

I de første dagene etter det tyske angrepet kapitulerte norske styrker flere steder uten kamp.

Under den påfølgende okkupasjonen meldte en påfallende høy andel av offiserene seg inn i Nasjonal Samling. Enda flere gikk inn i ledende stillinger i det nazifiserte statsapparatet.

Mange offiserer fulgte heller ikke oppfordringer om å slutte seg til de norske eksilstyrkene.

– Selv om både omfanget av, årsakene til og betydningen av offiserenes tilbøyelighet til kapitulasjon og kollaborasjon kan diskuteres, var det nok av hendelser som kastet mørke skygger over offiserskorpsets innsats, sier Sørlie.

I januar 1946 utnevnte regjeringen en undersøkelseskommisjon som skulle granske «de militære myndigheters forhold under felttoget». Formålet var å avdekke om det skulle innledes militær rettsprosess mot enkeltoffiserer.

Parallelt gjenopprettet det norske Forsvaret sin egen krigshistoriske avdeling, som så det som sin fremste oppgave å skrive historien om «vår krig 1940–45». Avdelingens første leder var oberst Johannes Schiøtz, som selv tilhørte gruppen av eldre norske offiserer og hadde vært en del av generalstaben i 1940.

– Han fremmet ivrig en positiv vurdering av offiserskorpsets innsats, og han forsøkte å plassere ansvaret for feilene der han mente det hørte hjemme: hos statsminister Johan Nygaardsvold og hans regjering, forteller Sørlie.

Johannes Schiøtz, norsk offiser og militærhistoriker, som ledet Forsvarets krigshistoriske avdeling i årene etter andre verdenskrig. Ni år etter at det siste bindet i serien Krigen i Norge 1940 kom ut i 1971, ble Forsvarets krigshistoriske avdeling lagt ned og erstattet av det som ble hetende Forsvarshistorisk forskningssenter (fra 1989 Institutt for forsvarsstudier), med en sivil og akademisk profil administrativt tilknyttet Forsvarets høgskole.
Johannes Schiøtz, norsk offiser og militærhistoriker, som ledet Forsvarets krigshistoriske avdeling i årene etter andre verdenskrig. Ni år etter at det siste bindet i serien Krigen i Norge 1940 kom ut i 1971, ble Forsvarets krigshistoriske avdeling lagt ned og erstattet av det som ble hetende Forsvarshistorisk forskningssenter (fra 1989 Institutt for forsvarsstudier), med en sivil og akademisk profil administrativt tilknyttet Forsvarets høgskole.

Motsetninger

Den samme Schiøtz var også utpekt som landmilitær sakkyndig i den militære undersøkelseskommisjonen. Hans utvilsomt historiepolitiske agenda fikk ham til å se formildende på enkeltoffiserers opptreden, noe som ledet til motsetninger mellom ham og enkelte medlemmer av kommisjonen.

Da kommisjonen leverte sin endelige rapport i mai 1950, anbefalte den rettslig granskning av blant annet halvparten av divisjonssjefene fra 1940.

Av til sammen 30 rettsprosesser som ble satt i gang mot norske offiserer, endte kun fire med domfellelse.

Forsvarets krigshistoriske avdeling innledet i samme periode arbeidet med en serie bøker som tok for seg hvert enkelt avsnitt av felttoget.

I et foredrag i Oslo Militære Samfund i januar 1948 forklarte Schiøtz at den krigshistoriske avdelingen skulle gi en «mest mulig nøktern og objektiv skildring av operasjonene».

Budskapet hans var likevel utvetydig: de norske styrkene oppnådde langt mer enn noen kunne ha forventet under de rådende forholdene. Æren for det tilla Schiøtz i første rekke offiserene og de militære sjefene.

Detaljert fremstilling

Med første utgivelse i 1952 kom resten av serien «Krigen i Norge 1940» ut over en periode på 19 år. Samtlige 15 bøker ble skrevet av offiserer som hadde innehatt viktige militære lederstillinger under felttoget.

Arbeidet var i stor grad basert på privilegert tilgang til den militære undersøkelseskommisjonens grunnlagsmateriale. Selve rapporten forble imidlertid unntatt offentligheten helt fram til 1979.

– Slik fikk Forsvarets krigshistoriske avdeling en unik mulighet til å forme opinionens bilde av de militære operasjonene og offiserenes innsats, sier Sørlie.

Men i hvilken grad kom faktisk den historiepolitiske forsvarskampanjen som Schiøtz stilte seg i spissen for, til å prege avdelingens publikasjoner? Det er ett av spørsmålene Sørlie har sett nærmere på.

– Alle bøkene er detaljerte og omstendelige beskrivelser av militære planer, disposisjoner, bevegelser og kamphandlinger, ledsaget av en tydelig vegring for drøfting og kontekst, sier historikeren.

Sørlie avviser at de av den grunn er verdiløse som kilder til det som skjedde under kampene. Han mener at tilnærmingen la sterke begrensninger på muligheten til å oppnå dypere forståelse av de hendelsene som ble behandlet.

Tyske styrker heiser hakekorsflagget på Akershus 9. april 1940.
Tyske styrker heiser hakekorsflagget på Akershus 9. april 1940.

Fraværet av problematisering

Historikeren sier at fraværet av problematisering er med på å gi inntrykk av at de militære sjefene som ikke ville kjempe, fattet riktige og rasjonelle valg og knapt kunne ha handlet annerledes.

– Dette står i en del tilfeller i skarp kontrast til den militære undersøkelseskommisjonens kritiske vurdering. Og det må sies å bidra til en tilsløring av omfanget av og karakteren til de norske offiserenes sviktende kampvilje i 1940.

Sørlie viser blant annet til hvordan regjeringens beslutning om å bytte ut kommanderende general Kristian Laake dagen etter det tyske angrepet, ganske enkelt blir forklart med at «Laake hadde nådd normal aldersgrense 9. april».

– Realiteten var den at statsrådene ikke kunne beholde en militær sjef som i deres øyne hadde mistet troen på at det nyttet å kjempe. Derfor ble Laake erstattet med Otto Ruge fra 11. april.

Kristian Laake var kommanderende general da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940. Laake viste liten vilje til å ta opp kampen. Dagen etter valgte regjeringen å bytte ham ut med Otto Ruge.
Kristian Laake var kommanderende general da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940. Laake viste liten vilje til å ta opp kampen. Dagen etter valgte regjeringen å bytte ham ut med Otto Ruge.

Unngår spørsmålet om offiserenes politiske holdninger

I bøkene vises det heller ingen interesse for offiserenes politiske innstilling.

– Det synes rimelig å se utslagene av en sviktende kampvilje i 1940 i sammenheng med hvilken politisk retning offiserene lente seg i og deres dype mistillit til regjeringen i mellomkrigstiden, sier Sørlie.

Dette spørsmålet var særlig aktuelt i tilfellet oberst Konrad Sundlo i Narvik. Han overga byen om morgenen 9. april uten å gi tyskerne motstand. Sundlo var NS’ fylkesfører i Nordland og Troms, men om operasjonene i Nord-Norge oppgis det bare at han var kjent som «tyskvennlig».

– Her reflekteres det ikke over om hans partitilknytning kunne ha påvirket avgjørelsen om overgivelse, bemerker Sørlie.

Konrad Sundlo (til høyre i bildet), norsk offiser og NS-medlem, som huskes mest for sin overgivelse av Narvik til tyskerne uten motstand 9. april 1940. Her i hirduniform under et NS-arrangement i Oslo høsten 1940. Sundlo ble etter krigen dømt til livsvarig tvangsarbeid og eiendomsinndragelse, men ble frikjent for forræderi under den tyske invasjonen. Han ble benådet i 1952.
Konrad Sundlo (til høyre i bildet), norsk offiser og NS-medlem, som huskes mest for sin overgivelse av Narvik til tyskerne uten motstand 9. april 1940. Her i hirduniform under et NS-arrangement i Oslo høsten 1940. Sundlo ble etter krigen dømt til livsvarig tvangsarbeid og eiendomsinndragelse, men ble frikjent for forræderi under den tyske invasjonen. Han ble benådet i 1952.

Han mener det forsvarende utgangspunktet for bokserien er udiskutabelt, og at denne agendaen i varierende grad kom til uttrykk i de enkelte arbeidene.

– Andre faktorer spilte også inn. Det var nok en genuin forbitrelse i deler av offiserskorpset over påstandene om sviktende kampvilje, som av og til utvilsomt kunne bære preg av etterpåklokskap og jakt på syndebukker. Forfatterne var også ansatt for å skrive om egne venner og kolleger og hadde kanskje selv hatt personlig berøring med noen av hendelsene de måtte omtale.

Både dokumentasjon og historiepolitikk

Samtidig avviser Sørlie at forfatterne utelukkende har vært ute etter å renvaske seg selv og sine offiserskolleger.

Han minner om at studiet av fortidens kriger og utarbeidelsen av krigshistoriske bøker skrevet for et allment publikum, har lange tradisjoner i det norske offiserskorpset og heller ikke var noe nytt etter andre verdenskrig.

– Den deskriptive tilnærmingen, og den proklamerte målsetningen om ikke å felle dommer, er nokså gjennomgående utført i bokserien, sier Sørlie.

Han forklarer at dette nok også var et utslag av sjangeren de skrev i, og kanskje i like stor grad som ønsket om å dekke over ubehageligheter ved fortiden.

– Bøkene bærer i tillegg preg av ønsker om å dokumentere de historiske hendelsene og å kunne trekke militær-taktiske lærdommer av krigshistorien, sier han.

At det tok to tiår å fullføre serien, kan også si noe om forsvarsledelsens oppslutning om den historiepolitiske agendaen. Den krigshistoriske avdelingen fikk nemlig ikke tilført ressurser til å fullføre bokserien på kortere tid.

Det bidro nok også i sin tur til at den forsvarende agendaen ble mindre fremtredende med tiden, påpeker forskeren.

– Det virker rimelig å konkludere med at den krigshistoriske avdelingens prosjekt med de 15 bindene om landoperasjonene i 1940, antok karakter av både krigshistorisk dokumentasjon og bevisst historiepolitikk, men at det siste fikk gradvis mindre betydning etter hvert som avstanden til de historiske begivenhetene ble større, sier Sigurd Sørlie.

82 år siden felttoget i Norge

I disse dager er det 82 år siden felttoget i Norge under andre verdenskrig. Dette er den andre av tre saker Narviksenteret vil publisere i mai knyttet til hendelsene våren 1940.

Les også saken – Grunnlaget for Norges fremtid ble lagt under felttoget i 1940

Referanse:

Sigurd Sørlie: Krigshistorie som apologi. Forsvarets krigshistoriske avdeling og behandlingen av felttoget i 1940. H. Pharo, K. Bjerga, S. Engh, G. Hatlehol og K. Offerdal (red.), Historiker, strateg og brobygger. Festskrift til Rolf Tamnes 70 år. Pax forlag (2021).

Artikkelen er produsert og finansiert av Narviksenteret

Artikkelen er produsert og finansiert av Narviksenteret

Narviksenteret er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER

Powered by Labrador CMS