Mellom sommeren 1942 og frigjøringen våren 1945 havnet til sammen 4.049 jugoslaver i tysk fangenskap i Norge. Ved krigens slutt var over halvparten døde. 

Historiker Michael Stokke ved Stiftelsen Narviksenteret har i mange år studert okkupasjonsregimets behandling av jugoslaviske fanger. 

I sin nylig avlagte doktoravhandling undersøker han årsakene til den voldsomme brutaliteten i fangeleirene på norsk jord – og hvordan og hvorfor det plutselig endret seg våren 1943.

Til Norge som tvangsarbeidere

I 1941 og 1942 beordret Hitler store byggeprosjekter igangsatt i Norge. Flyplasser, veier, jernbane, kystfort og ubåtbunkere skulle anlegges. 

Wehrmacht, det tyske militæret, fikk ansvaret for et stort antall sovjetiske krigsfanger som arbeidskraft, for å gjennomføre planene. 

Rikskommissær Josef Terboven, som ledet den sivile delen av det tyske okkupasjonsregimet, var ekstra interessert i å få fortgang i veibyggingen i Nord-Norge. 

Også dette var en del av ordrene fra Berlin, men Terboven fikk ikke tilgang på sovjetiske krigsfanger til arbeidet. 

Via sine kontakter i det paramilitære SS-systemet hentet Terboven jugoslaviske fanger til Norge som tvangsarbeidere. De fleste av disse fangene var partisaner, sivile som hadde drevet geriljakrig og politisk motstand etter Hitlers invasjon på Balkan våren 1941.

Sommeren 1942 kom de første 2.671 jugoslaviske fangene til Norge. Det var lite annet enn skrekk og grenseløs vold som ventet. Etter bare ni måneder var 73 prosent, nærmere 2.000, av dem døde.

Elendige forhold i leirene

Fangeleirene for jugoslavene i Norge ble administrert av SS, som sendte erfarne kommandanter fra Tyskland. 

Vaktmannskapet besto hovedsakelig av medlemmer av den norske Hirdvaktbataljonen, som var underlagt Nasjonal Samling, og personell fra tysk ordenspoliti. 

De norske vaktene var for det meste unge menn som på forhånd ble indoktrinert med at jugoslavene var farlige banditter. 

– SS-kommandantene hadde bakgrunn fra konsentrasjonsleirer i Tyskland. De tok med seg og innførte en mentalitet hvor mennesker var svært lite verdt, forteller Stokke.

De jugoslaviske fangene i Norge levde i dårlige brakker, hadde elendig bekledning og fikk marginalt med mat. De måtte utføre hardt arbeid på lange strekninger i kalde omgivelser. Fangene ble raskt syke og utslitte.

– Andre aktører som Organisation Todt, den tyske hovedentreprenøren for byggevirksomheten i Norge, foreslo å forbedre jugoslavenes forpleining. Det falt for døve ører hos SS, sier Stokke.

Mange av fangene omkom av utmattelse, men minst halvparten av det totale dødstallet skyldtes henrettelser på beordring eller oppmuntring av SS-kommandantene.

Statens Vegvesen samarbeidet med okkupasjonsregimet om veiprosjektene i Nordland og Finnmark og sto for organiseringen av mye av det daglige arbeidet. De klarte heller ikke å hindre at norske vakter drepte fanger på anleggsplassene.

Flere massehenrettelser

Hovedkommandanten i leiren for jugoslaviske fanger i Botn i Saltdal var den beryktede SS-offiseren Fritz Kiefer. Han ble omtalt som «en satan uten like». 

En av fangene som overlevde krigen, skredderen Vladimir Petrovic fra Beograd, beskrev hvordan Kiefer åpenlyst hadde glede av å torturere og drepe. Kommandanten trampet på fanger «inntil han ikke lenger hørte lyden av brukne bein».

Ved en anledning ble en 24 år gammel fange fortsatt hamret løs på lenge etter at han var død av mishandlingen. I september 1942 banket Kiefer opp to fanger inne i leiren og etterlot dem liggende på bakken. Begge ble funnet livløse dagen etter. Senere på året frøs ni fanger i hjel etter at de ble tvunget i arbeid på en av vinterens aller kaldeste dager.

Kiefer ga ordre om den første massehenrettelsen 26. november. 72 fanger ble skutt. To måneder senere tok vaktene i leiren livet av ytterligere 50 fanger i løpet av bare én dag. Til sammen 285 jugoslaviske fanger døde i Botn mens SS styrte.

Den aller grusomste hendelsen fant sted midt på sommeren i 1942 i Beisfjord utenfor Narvik. Rikskommissær Terboven hadde inspisert fangeleiren der på dagen 17. juli. 

Det var trolig han selv som beordret henrettelsen av alle som var syke. På én natt tok vaktene, både norske og tyske, livet av 287 jugoslaviske fanger. Massakrens framgangsmåte var skyting i tillegg til brenning av brakkene mange av fangene befant seg i.

Under SS sin kommando døde til sammen 748 jugoslaviske fanger bare i Beisfjord-leiren. Forholdene var ikke noe bedre på steder som Osen i Elsfjord på Helgeland med 434 døde, eller i Karasjok hvor tallet var 261 døde.

Dødsarbeid

– Begrepene konsentrasjonsleir eller utryddelsesleir dekker ikke det som var SS sin hensikt i Norge. Jugoslaviske fanger i konsentrasjonsleirer på kontinentet mottok ikke dårligere behandling enn andre fangegrupper, sier Stokke. 

Det viser at forholdene i leirene i Nord-Norge var helt spesielle for denne gruppen, påpeker historikeren.

– Ut fra den meget høye dødsprosenten kan det virke som at det ikke var meningen at jugoslavene skulle leve særlig lenge. SS ville at fangene skulle arbeide seg til døde, sier Stokke. 

Han mener at leirene for de jugoslaviske fangene derfor kan beskrives som dødsarbeidsleirer.

Sammensatte forklaringer 

Men så – våren 1943 skjedde det en plutselig endring i forholdene. Da overlot SS ansvaret for leirene med jugoslaviske fanger i Norge til Wehrmacht. 

– Svaret på hvorfor overføringen fant sted, er ikke åpenbar. Det finnes ikke sikre kilder på akkurat når eller hvorfor hovedbeslutningen ble tatt, forteller Michael Stokke. 

Et vedvarende press fra Organisation Todt og Wehrmacht, som ville ha kontroll over fangene, var trolig en av faktorene som påvirket avgjørelsen. Samtidig var det ytre trykk fra internasjonal opinion, spesielt fra den sentrale Røde Kors-komiteen i Sveits, som satte fokus på den bestialske behandlingen av jugoslavene.

Ordren om overføringen kom til slutt fra den tyske overkommandoen i Berlin, men det var rikskommissær Terboven som inngikk den konkrete avtalen med Wehrmacht om overtakelsen.

Jugoslavene fikk fra april 1943 behandling som krigsfanger selv om de fremdeles ikke hadde formell status som det. Det innebar at de blant annet fikk tilgang på hjelpepakker fra Røde Kors. Jugoslaviske fanger fortsatte å dø, men de to siste årene av krigen var det snakk om langt færre. 

Fra totalt 1.968 døde i perioden under SS var antallet i løpet av de drøye to årene under Wehrmachts kommando nede i 253, ifølge Stokke.

Handler om menneskelige lidelser

Jugoslavene var de eneste fangene SS hadde ansvaret for på norsk jord under krigen. De ble behandlet verre i Norge enn noen andre steder i det tyske riket. Ingen andre fangegrupper i Norge ble heller behandlet verre enn jugoslavene i perioden de var under SS.

Stokkes hovedforklaring på dette er at SS primært så på de jugoslaviske fangene som politisk-ideologiske fiender. Wehrmacht betraktet dem derimot hovedsakelig som arbeidskraft etter en krigsøkonomisk logikk. 

Fra våren 1943 var målet å holde fangene i live – i hvert fall så lenge som mulig, forklarer Stokke. 

– Derfor var forskjellen i behandlingen så annerledes fra tidspunktet det tyske militæret overtok administrasjonen og vaktholdet i leirene, sier han. 

Michael Stokke har gått dypt ned i kildene for å dokumentere de jugoslaviske fangenes skjebne som gruppe og som enkeltpersoner. Han har gjennom årenes løp knyttet kontakter og vennskap med overlevende, etterkommere og andre forskere på temaet i inn- og utland. 

For historikeren har den dedikerte innsatsen betydd langt mer enn muligheten til å etablere statistikker og sjekke fakta. 

– For meg har det vært viktigst å kunne beskrive, forstå og forklare disse enorme menneskelige lidelsene, sier Stokke.

Referanse:

Michael Stokke: Jugoslaviske fanger i Norge 1942–1945. Fra SS’ dødsarbeidsleirer til Wehrmachts krigsfangeleirer. Doktoravhandling ved UiT Norges arktiske universitet, 2024.

Artikkelen er produsert og finansiert av Stiftelsen Narviksenteret

Stiftelsen Narviksenteret er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Stiftelsen Narviksenteret:

• 

  Den norske generalen tok sitt eget liv i 1942: – Historien har vært preget av grove misforståelser og manipulasjoner

• 

  Hvor sentral var Narvik for den tyske invasjonen av Norge?

• 

  Over 60.000 nordmenn deltok i felttoget i 1940. Nå får vi vite hvem de var

• 

  350.000 tyske soldater måtte ha husrom under krigen. Hvordan fikk de det til?

• 

  Over 1.300 tsjekkiske tvangsarbeidere var i Norge under den tyske okkupasjonen. Nå kan deres historie bli fortalt

• 

  Andre verdenskrig:Hvilken rolle spilte partiet Nasjonal Samling i Nord-Norge?

Se flere saker fra Stiftelsen Narviksenteret her

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER