Denne artikkelen er produsert og finansiert av Narviksenteret - les mer

NSBs administrasjonsbygg i ruiner etter å ha blitt sprengt av Oslogjengen 15. mars 1945 under ledelse av SOE-agent Gunnar Sønsteby.
NSBs administrasjonsbygg i ruiner etter å ha blitt sprengt av Oslogjengen 15. mars 1945 under ledelse av SOE-agent Gunnar Sønsteby.

– Etterretningen fra felten i Norge var uvurderlig

Nordmenn og briter samarbeidet om sabotasje og etterretning under andre verdenskrig. Det påvirket i høyeste grad Nazi-Tysklands evne til å føre krig, sier forsker.

En tysk etterretningsoffiser klarte å skaffe opplysninger om nazistenes invasjonsplaner av både Tsjekkoslovakia i 1938 og Storbritannia i 1940.

Opplysningene ga han videre til den britiske etterretningstjenesten Secret Intelligence Service (SIS).

Men, denne dobbeltagenten var imidlertid ikke i posisjon til å varsle om tyskernes angrep på Norge og Danmark.

I boken Secret Alliances (2019) skriver den britiske historikeren Tony Insall om det britiske perspektivet på spesialoperasjoner og etterretning i Norge i årene 1940–1945.

Tvunget til å tenke nytt

Historikeren skriver at det stadig dukket opp biter av informasjon om den forestående operasjon Weserübung, tyskernes kodenavn på planene for angrep på de to landene. Men informasjonen var spredt og lite spesifikk. I tillegg ble etterretningen sendt til ulike mottakere i det britiske regjeringsapparatet.

Ingen så det samlede bildet i tide til å dra de rette konklusjonene.

– Alliert etterretning om den tyske invasjonen av Norge ble ikke godt nok utnyttet. Hendelsen tvang britene til å tenke nytt om håndteringen av etterretningsinformasjon, forteller Tony Insall.

Han har bakgrunn som diplomat ved den britiske ambassaden i Oslo og har tidligere forsket på forholdet mellom Arbeiderpartiet og det britiske Labour-partiet etter 1945. De siste årene har han spesialisert seg på etterretningshistorie fra andre verdenskrig.

Den britiske historikeren Tony Insall.
Den britiske historikeren Tony Insall.

Skepsis til nordmennene

Han forteller at SIS også opplevde et annet tilbakeslag tidlig i krigen. Store deler av deres hemmelige agentnettverk i Europa gikk i oppløsning etter tyskernes okkupasjon av flere stater.

Arbeidet måtte startes forfra. Etterretningstjenesten hadde stort behov for presis kunnskap om tyskernes aktivitet og planlegging på en rekke områder.

De første norske skrittene for å få til et formelt samarbeid med SIS ble tatt sommeren 1940, ved å organisere et eget etterretningskontor som lå under Utenriksdepartementet. Det ble senere kjent som FOII etter at eksilregjeringen gjenopprettet Forsvarets Overkommando i februar 1942.

Men både SIS og britenes militære spesialenhet Special Operations Executive (SOE) hadde mistro til nordmennenes pålitelighet.

– Ingen av tjenestene ønsket i starten å samarbeide særlig tett eller dele for mye informasjon med sine norske allierte, sier Insall.

En tidlig SOE-vurdering var at nordmennene «som folk var notorisk udisiplinerte og pratsomme».

Både SIS og SOE foretrakk for det meste å arbeide uavhengig, så lenge de hadde norske eksilmyndigheters tilslutning til å iverksette operasjoner på norsk jord. De rekrutterte sine egne agenter blant de som hadde flyktet fra Norge etter at landet ble okkupert.

Gradvis oppbygging

Tilliten ble sterkere først når agentene kom tilbake i Norge og begynte å formidle gode rapporter.

Etableringen av en militær britisk-norsk samarbeidskomité tidlig i 1942 var et viktig steg i å forbedre relasjonene mellom SOE og nordmennene.

– Begge parter hadde mye å lære, spesielt om opptrening, sikkerhet og kommunikasjon. I den tidlige fasen mislyktes mange forsøk på å opprette radiokontakt mellom Norge og London, forteller Insall.

I boken skriver han at nettverket tok tid å bygge opp igjen. Pålitelige opplysninger begynte ikke å komme før sent i 1941 og da fortsatt i ganske liten skala.

SIS klarte å skape et nytt agentnettverk over hele landet, og tjenesten var i stand til å kartlegge bevegelsene til de store tyske krigsskipene i norsk farvann. Rapporteringen fra SIS sine spionasjestasjoner ble også et viktig supplement til Ultra, de alliertes system for kodeknekking.

Fra venstre: Nordmennene Ruben Langmo, Simon Sinclair Fjeld og Olav Martin Leirvåg, som deltok i den første allierte sabotasjeaksjonen i det tysk-okkuperte Norge, med briten James Chaworth-Musters fra SOE.
Fra venstre: Nordmennene Ruben Langmo, Simon Sinclair Fjeld og Olav Martin Leirvåg, som deltok i den første allierte sabotasjeaksjonen i det tysk-okkuperte Norge, med briten James Chaworth-Musters fra SOE.

Suksesser

– Etterretningen fra felten i Norge var uvurderlig, påpeker Insall.

Han sier at høydepunktet var de avgjørende rapportene om det tyske slagskipet «Tirpitz», helt fram til det ble senket av britiske bombefly utenfor Tromsø 12. november 1944.

SIS var avhengig av å operere i fred og ro for å være effektive, mens SOE skapte andre forhold med sine aksjoner.

– Oppdragene som SOE utførte i Norge, endret seg med krigens utvikling, sier Insall.

Han forklarer at enkeltstående sabotasjer var ment som nålestikk for å skape uro i den tyske okkupasjonsstyrken, men dette skjedde samtidig med et fokus på å skaffe etterretningsinformasjon. Det ga noen ganger fremragende resultater, som også SIS satte stor pris på.

Senere ble det igjen satset på større sabotasjeoppdrag som skulle påvirke den tyske krigsinnsatsen, fra å ødelegge produksjonsanlegg til å forhindre transporten av mineraler fra Norge til kontinentet.

– Hovedsuksessen til SOE i Norge var selvfølgelig Operasjon Gunnerside i februar 1943. Sabotørgruppen ledet av Joachim Rønneberg lyktes i å sprenge tungtvannsfabrikken på Vemork og sette den ut av drift i et halvt år, sier Insall.

Samarbeidet mellom SOE og Milorg ble også tettere. Den norske motstandsbevegelsen fikk hjelp med materiell og opptrening til å forberede frigjøringen av landet.

Nordmannen og agenten Olav Wallin stod sensommeren 1940 sannsynligvis for den første motstandsmeldingen fra det tysk-okkuperte Europa til Storbritannia.
Nordmannen og agenten Olav Wallin stod sensommeren 1940 sannsynligvis for den første motstandsmeldingen fra det tysk-okkuperte Europa til Storbritannia.

Tap og tilbakeslag

Den største enkeltstående tragedien for begge tjenestene i Norge var Telavåg-affæren i april 1942. Både SIS og SOE ilandsatte folk i samme område i løpet av få dager og tiltrakk seg okkupantens oppmerksomhet.

I raidet som fulgte drepte SOE-agenter to tyskere, en av dem en høytstående Gestapo-offiser. Tyskerne gjengjeldte ved å brenne bygda og deportere innbyggerne. De fleste mennene ble sendt til Sachsenhausen, hvor 31 av dem døde. Resten ble sendt til ulike leirer i Norge.

Ifølge Insall var tap og tilbakeslag uunngåelig i motstandsvirksomhet, som regel som følge av enten usikkerhet, ignoranse, naivitet, svik eller ren uflaks.

– Den kanskje verste konsekvensen av uforsiktighet var undervurderingen av tysk radiopeiling, som førte til tapet av tolv SIS-stasjoner i 1944, og trolig alle de som ble avslørt i 1945. SOE sine stasjoner var ofte mer mobile og led ikke fullt så mye av denne trusselen, sier han.

Nesten tretti av totalt over 200 norske SIS-agenter mistet livet under krigen, sammenlignet med omtrent 50 av 530 nordmenn som jobbet for SOE.

Historiker Tony Insall har skrevet bok om spesialoperasjoner og etterretningsarbeid i Norge under andre verdenskrig.
Historiker Tony Insall har skrevet bok om spesialoperasjoner og etterretningsarbeid i Norge under andre verdenskrig.

Viktig rolle

Britene hadde ikke monopol på etterretningssuksesser under krigen. Tyskerne oppnådde sine seirer også her.

En avdeling av marinens etterretningstjeneste, B-Dienst, var i stand til å registrere rundt 30 prosent av trafikken til britiske og franske krigsskip under felttoget i Norge, nok til å skaffe seg et klart bilde av flåteforflytninger i Nordsjøen.

– Men den tyske tjenesten var ikke i nærheten av å være så effektiv som kodeknekkerne i Bletchley Park, stedet britene samlet sine etterretningsressurser, forklarer historikeren.

Insall mener effektiviteten til en lang rekke av etterretnings- og sabotasjeoperasjonene utført i Norge under krigen i høyeste grad tåler sammenligning med det som ble oppnådd i andre okkuperte land i Europa.

– Den hemmelige virksomheten bidro til å gjøre stor skade på tyskernes evne til å føre krig. Den var med på å opprettholde Hitlers frykt for en invasjon i nord og utplasseringen av store styrker i Norge, svekket tysk sjømakt, forsinket transporten av krigsviktige naturressurser og forstyrret ubåttrafikken fra norskekysten ut i Atlanterhavet, for å nevne noe, sier han.

Han sier at de allierte ikke kunne ha vunnet andre verdenskrig hvis de ikke først hadde vunnet etterretningskrigen. Etterretning var avgjørende på et strategisk og også på et taktisk nivå.

– Historikere vil uten tvil fortsatt være uenige om den eksakte betydningen av ulik etterretningsinformasjon – den pågående debatten om Ultras betydning for krigen i Atlanterhavet er et tydelig eksempel – men det vil ikke endre på vårt syn på etterretningens overordnede verdi, sier Tony Insall.

Referanse:

Tony Insall: Secret Alliances. Special operations and intelligence in Norway 1940–1945. The British perspective. Biteback Publishing, 2019. (Forlaget om boken)

Powered by Labrador CMS