Denne artikkelen er produsert og finansiert av Politihøgskolen - les mer.

Den nye rusreformen som Stortinget skal behandle i 2021 vil kunne påvirke behandlingen av innsatte som bruker narkotika under soning.
Den nye rusreformen som Stortinget skal behandle i 2021 vil kunne påvirke behandlingen av innsatte som bruker narkotika under soning.

– Ikke alle rusmisbrukere i fengsel får det tilbudet som de har krav på

Det er store forskjeller i behandling og rehabilitering av rusavhengige i norske fengsler. Og det er ikke nødvendigvis de mest velrenommerte fengslene som har det beste tilbudet.

Publisert

I den nye rusreformen har en ekspertgruppe foreslått å avkriminalisere bruk av narkotika. De vil også gi rusavhengige tilbud om behandling i stedet for straff. Reformen skal behandles av Stortinget våren 2021.

Forsker Janne Helgesen ved Politihøgskolen er spent på om reformen vil påvirke behandlingen av innsatte som bruker narkotika under soning. Denne gruppen utgjør en stor andel av norske fanger.

– Det store spørsmålet blir om myndighetene er villige til å gi innsatte samme muligheter som andre borgere, sier hun.

Tilbud for rusavhengige i fengsel

I doktorgraden sin har Helgesen studert tilbudet innsatte i dag får i enheter for rusmestring. Dette er egne enheter i fengslene, tilrettelagt for innsatte med rusproblemer.

13 norske fengsler har fått slike enheter de siste årene.

Idealet er ikke nødvendigvis rusfrihet, men at rusavhengige får sette egne mål for endring. De skal få støtte og hjelp slik at de kan mestre egne problemer bedre og oppnå kontroll og selvstyring i eget liv.

De innsatte må søke om å få plass, og rundt halvparten av søkerne får det. Når de først har fått plass, skal de i tillegg ha litt flaks for å komme til en enhet der de får god støtte, ifølge Helgesen.

Store forskjeller

– De rusavhengige skal få sette egne mål for endring, sier forsker Janne Helgesen ved Politihøgskolen.
– De rusavhengige skal få sette egne mål for endring, sier forsker Janne Helgesen ved Politihøgskolen.

– Den store variasjonen jeg ser, er problematisk. Noen fengsler lykkes, andre gjør det dårligere. Og det er ikke nødvendigvis flaggskipene i norsk kriminalomsorg som har de beste enhetene. De materielle forholdene i fengslene ser ut til å ha lite å si, sier Helgesen.

Hun har observert ved fem rusmestringsenheter, alle med høyt sikkerhetsnivå.

Hun intervjuet også 72 personer. Av disse var 29 innsatte, mens resten var ansatte og ledere helt opp til ministernivå.

Helgesen delte de fem rusmestringsenhetene i tre typer. Den første typen har hun kalt «venterommet».

Får ikke være med å bestemme

– Dette er den klassiske fengselsenheten. Her er det en restriktiv fangebehandling med mye kontroll. Innsatte opplever lite myndiggjøring, sier Helgesen.

Innsatte har samme pasient- og brukerrettigheter som andre borgere. De skal gis en aktiv rolle i egen rehabilitering og få være med på å få utforme tilbudet. De skal ha mulighet for progresjon i soningen, som hjemmesoning eller ved å få sone deler av straffen i en behandlingsinstitusjon. Dette er ment å bedre tilbakeføringen til samfunnet.

Men de innsatte som havner på «venterommet», opplever verken å få mulighet til å påvirke egen rehabilitering, soningstilbudet eller egen soning videre.

– Dette er et institusjonelt svik mot en gruppe som ønsker å gjøre noe med problemene sine og som er lovet reell hjelp til dette, mener Helgesen.

Noen får bestemme mer

Den andre typen har hun kalt «slusa». Her får de innsatte et bedre tilbud. De får i stor grad bestemme egne endringsmål, og tilbudet skreddersys den enkelte.

Ønsker du å ruse deg på lørdager eller å bruke lettere rusmidler når du løslates, så kan det være endringsmål.

«Slusa »er likevel ikke optimal, blant annet fordi forholdene mellom innsatte ikke blir trygge nok.

– Mye av rehabiliteringstilbudet skjer i grupper. Men siden de innsatte ikke tør å åpne seg opp mot hverandre, får de lite utbytte av gruppene. De er for eksempel redde for at det de forteller, kan bli brukt mot dem.

Stoler ikke på de ansatte

De innsatte på «slusa» stoler heller ikke på alle ansatte. De unnlater å gi tilbakemeldinger som kan føre til forbedringer, fordi de er redde for at det skal få negative konsekvenser. En av dem sa det slik:

«Ansatte spør om meningene våre, men jeg tør ikke risikere noe for egen del. Du må bare svelge ting du ikke liker og legge det bak deg. Du går på en knivsegg. Det beste er å innordne seg og holde kjeft».

De innsatte er også usikre på om endringene de gjør, vil bety noe for deres videre soningsforløp.

– De investerer mye i endringer. Men enhetene får ikke nok støtte av fengselsledelsen, og da kan det hende at endringene likevel ikke får noe å si, sier Helgesen.

Flere ønsker et felles mål

Den siste typen rusmestringsenhet, kaller Helgesen for «kollektivet». Her får de innsatte både behandling og rehabilitering, og de får høy tillit til medinnsatte og ansatte. Det de gjør, betyr noe for det som skjer senere. Fengselsledelsen er en støttespiller.

Men «kollektivet»jobber for full rusfrihet for alle på sikt, noe som bryter med idealet om at de innsatte skal sette sine egne mål.

– For en del innsatte ser det ut til å være viktig med faste strukturer og et kollektivt mål. De er villige til å underkaste seg den typen regimer. Kanskje de ønsker den tryggheten og forutsigbarheten det gir, sier Helgesen.

Dette er den typen enhet de innsatte opplever som den beste.

– Spørsmålet er hva som skjer når de kommer ut og ikke har den typen fellesskap lenger. Selv om de innsatte liker denne typen enhet best, er det ikke sikkert at det er her man oppnår mest varig endring.

Den tradisjonelle kontrollen fortsetter

Ifølge Helgesen har noen av fengslene et godt tilbud. De tilrettelegger både for medbestemmelse hos de innsatte og et samarbeid mellom ansatte og innsatte, som ligger nært opp til ambisjonene.

– Men der de ikke lykkes, skaper de et tilbud der kontrolltrykket på de innsatte øker.

Samtidig som de innsatte forventes å kontrollere seg selv i større grad, fortsetter den vanlige fengselskontrollen, som gjennom urinprøver og strenge reaksjoner på uønsket atferd.

Helgesen mener at dette er problematisk.

– Denne gruppen har mange levekårsutfordringer. De ønsker en endring, men oppnår ikke det om de motarbeides. Skal rusavhengige innsatte klare å skape endringer i eget liv, trenger de tro, håp og støtte.

Referanse:

Janne Henriette Ingarsdotter Helgesen: Straff og velferd i fangebehandling av rusmiddelbrukere. En kvalitativ analyse av empowerment og samarbeid i norske rusmestringsenheter. Doktoravhandling ved Universitetet i Oslo, 2020. (Sammendrag)

Om forskningsprosjektet

  • 72 personer ble intervjuet. 29 var innsatte på rusmestringsenheter. De andre var ansatte på enhetene eller ledere oppover i systemet.
  • Ansatte på rusmestringsenheter er psykologer fra spesialisthelsetjenesten, fengselsbetjenter eller miljøarbeidere. Psykologene er ansatt i helsetjenesten utenfor, mens de andre er ansatt av fengslene.
  • Ifølge avhandlingen til Helgesen preger ansettelsesforholdet dynamikken i enhetene. Fengselsbetjenter har større handlingsrom og våger å bryte regler. Psykologene har en større tendens til å slutte hvis noe ikke fungerer. Dette kan gi lite kontinuitet og påvirke de innsatte negativt.