Denne artikkelen er produsert og finansiert av Politihøgskolen - les mer.

Dette bildet er fra rettssaken mot Joshua French i Kinshasa, Kongo, 2014. French var da tiltalt for drapet på medfange og kamerat Tjostolv Moland, som ble funnet død på cella i august året før.
Dette bildet er fra rettssaken mot Joshua French i Kinshasa, Kongo, 2014. French var da tiltalt for drapet på medfange og kamerat Tjostolv Moland, som ble funnet død på cella i august året før.

Dette kan myndighetene lære av Kongo-saken

Norske myndigheter var i beste fall naive da de jobbet med å få Joshua French og Tjostolv Moland ut av fengslet i Kongo, mener forsker Randi Solhjell ved Politihøgskolen.

Randi Solhjell har vært bosatt i Kongo i flere perioder, og mens rettssaken mot de to nordmennene pågikk, var hun der i forbindelse med en doktorgrad ved London School of Economics.

Hun er nå bidragsyter til boka «Maskespillet i Kongo – hvordan løslatelse av to leiesoldater ble et nasjonalt anliggende». Her skriver hun om norske myndigheters, og mediers, håndtering av saken.

– For oss som bodde der, var det ganske tydelig at myndighetene ikke var så bevandret i hvordan man nærmer seg kongolesiske myndigheter. De feilene som ble gjort, kan man lære mye av, mener hun.

Solhjell er samfunnsviter og forsker på hatkriminalitet og voldelig ekstremisme. Hun er tilknyttet både Politihøgskolen og Senter for ekstremismeforskning ved Universitet i Oslo.

Randi Solhjell har forsket på det autoritære regimet i Kongo. I en ny bok skriver hun om hvordan norske myndigheter håndterte saken om Moland og French.
Randi Solhjell har forsket på det autoritære regimet i Kongo. I en ny bok skriver hun om hvordan norske myndigheter håndterte saken om Moland og French.

Uformelle Erna

Et eksempel er fra 2013, da statsminister Erna Solberg oppsøkte Kongos president Joseph Kabila for en uformell prat under Nelson Mandelas minneseremoni. Ifølge Dagbladet hadde myndighetene da lenge prøvd å komme i kontakt med Kabila for å finne en løsning på French-saken.

– Dette er feil strategi når det gjelder toppen av eliten i Kongo. Der skal det være svulstig, luftig og med stor respekt for hvem du snakker med, sier Solhjell.

Hun mener at slike feiltrinn skaper en irritasjon. I tillegg kom en massiv norsk mediedekning som i stor grad beskrev situasjonen fra Moland og French sitt ståsted. Andre hendelser i landet som hadde stor betydning for kongolesere ble sjelden nevnt.

Ikke naive eventyrere

I boken skriver hun og Madel Rosland, tidligere landerepresentant for Kirkens Nødhjelp i Kongo, at de to nordmennene på ingen måte var naive eventyrere på reise i Kongo, men derimot to leiesoldater som aktivt tok del i konfliktbildet i landet.

– I etterpåklokskapen ser man tydelig at de var en del av konflikten i Kongo, sier Solhjell.

Hun mener at bistanden og innsatsen som Moland og French fikk, ikke gjenspeiler den bistanden andre nordmenn i utlandet får, for eksempel fremmedkrigere og andre som er assosiert med IS i Syria.

Nyhetssaker ble oversatt til kongolesisk

– Så tror man kanskje ikke at Kongo har myndigheter som følger med. Men det er helt motsatt. Ved den kongolesiske ambassaden i Sverige satt folk og oversatte det som ble skrevet i VG og andre norske aviser. Dette fyrte opp under opplevelsen av å føle seg misforstått.

Myndighetene kan kanskje ikke gjøre så mye med mediedekningen i en slik situasjon, vedgår Solhjell.

– Men de kan unngå å kaste seg med på bølgen og tro at dette er et helt håpløst land der alle blir stilt for retten og halshugd.

Hun viser til at statsminister Erna Solberg i 2017 sa til VG at «Vi hadde to nordmenn som var dømt til døden i et land som faktisk anvender dødsstraff, og som faktisk kapper hodene av folk. For et land som Norge, som er prinsipielt mot dødsstraff, så var det viktig å hjelpe det vi kunne».

Ikke moro å leke hvite menn

Solhjell tror at historien om to hvite menn i Afrika appellerer til nordmenn på en annen måte enn en historie om for eksempel norske fremmedkrigere i IS.

– Hvite menn i Afrika assosieres med oppdagelsen av nye kontinenter og sivilisasjonens møte med tilsynelatende barbariske samfunn, mener hun.

Da tar man imidlertid ikke inn over seg kongolesernes bitre erfaringer med kolonitiden og hvordan de i dag opplever at historien gjentar seg med ressursutnyttelse fra utenlandske selskaper.

– Å leke hvite menn med våpen i Afrika er like lite moro som å leke nynazist overfor jøder. Man må ta sterk avstand fra en del av Moland og Frenchs handlinger og de dypt sårende utsagnene de kom med, mener Solhjell.

Å offentliggjøre hjemsendingen med pressekonferanse på selveste 17. mai, var heller ikke spesielt lurt, mener hun.

– Det kan ha vært tilfeldig, men det var veldig spesielt.

Vit hvem du snakker med

Solhjells doktoravhandling handlet om offentlige goder og myndigheters relasjoner til medborgere i Kongo. I arbeidet lærte hun mye om tankesettet til kongolesiske myndigheter og det autoritære regimet borgerne lever under.

– Man skal vite hvem man snakker til og på hvilket nivå de er. Det er veldig lett å tråkke feil.

Dette er erfaringer som norske myndigheter burde hatt med seg da de startet forhandlingene om Moland og French, mener hun.

– De burde spurt seg: Hva slags kunnskap har vi om landet? Hvilke kontakter kan vi diskutere med? Hvorfor var Moland og French i Kongo i utgangspunktet?

Solhjell mener at norske myndigheter «i beste fall var naive». At de i tillegg holdt tilbake bistandsmidler fra regjeringens skogprogram REDD, på grunn av denne saken, mener hun vitner om dårlig praksis.

Overførbar kunnskap

Etter hvert lyktes Norge i å få Joshua French tilbake til Norge. En tidligere norsk ambassadør som kjente regionen godt, gjorde en innsats på riktig nivå. Da var Tjostolv Moland død.

– Dette skulle man ha gjort med én gang. Men det krevde at man skjønte hvem man skulle snakke med, og når man skulle snakke med dem.

I dag sitter myndighetene med en langvarig kunnskap fra Kongo som de bør lære av, mener Randi Solhjell.

– Alle land er forskjellige på sitt vis. Noen trekk, for eksempel et autoritært regime med utstrakt overvåkning av egne borgere, kan man finne i mange land. Andre ting, som et lands historie med hvite menn i militæruniformer, vil variere fra land til land. Likevel er nok mye av lærdommen fra Kongo overførbar, sier forskeren.

Bok om Kongo-saken

Maskespillet i Kongo er en samling tekster som undersøker hvordan løslatelse av to leiesoldater ble et nasjonalt anliggende.

Tolv journalister, forskere og samfunnsdebattanter fra Norge og Kongo setter kritisk søkelys på “Kongo-saken”, i regi av Fellesrådet for Afrika. De viser hvordan pressedekningen og familienettverk skapte et vanvittig press på norske myndigheter.

Powered by Labrador CMS