I Lysgården på Framsenteret i Tromsø kan vi beskue det som mest sannsynlig er verdens største portrett av en same. Bildet er 13 meter høyt og 4 meter bredt og laget på perforerte aluminiumsplater av kunstneren Anne-Karin Furunes.

Mannen på bildet heter Per Saivo og sender et intenst blikk ut i rommet. Han er iført kofte og har ski på beina, mens han står på isen, i Antarktis, med noen hunder i nærheten.

Fra vidda til isødet i sør

Per Savio var samen fra Sør-Varanger som tjueenåring dro på det som ble tidenes første overvintring i Antarktis, med Carsten Borchgrevinks Southern Cross-ekspedisjon. Med på reisen var også den unge samen Ole Must.

– Guttene ble hyret inn for å ha ansvaret for hundene, forteller bildearkivar Ann Kristin Balto ved Norsk Polarinstitutt.

Men det viste seg straks at ungguttene fikk mer ansvar. Ikke minst spilte de en avgjørende rolle for at ekspedisjonen gikk så bra som den gjorde.

– Samene hadde kunnskap som gjorde de rustet til å takle tøffe værforhold i arktiske strøk. Ikke minst kunne de gå på ski, forteller historiker og journalist Katri Somby.

Samene skal ha blitt rekruttert til turen av broren til ekspedisjonens lege, som arbeidet i Kirkenes.

Hadde verdifull kunnskap

De unge samene kunne både sy varme skinnklær og skaller, og de hadde kjennskap til hvordan håndtere snø, vær og vind. De behersket ferdigheter som å ta seg fram med ski på beina, både med og uten hunder, i mørketid og bitende kulde.

Dette var gull verdt for ekspedisjonen, som hadde storslagne mål om å finne den magnetiske sørpol og om mulig gjøre et fremstøt mot selve polpunktet.

Men samenes kløkt til tross, ferden sørover på kloden har også elementer av stor dramatikk.

De første som overnattet på kontinentet

Ekspedisjonen med «Southern Cross» foregikk i årene 1898–1900 og seilte under engelsk flagg. Mannskapet på 31 personer var i hovedsak norske, ledet av polarforskeren Carsten Borchgrevink fra Christiania.

Vel fremme i Antarktis overnattet Per Savio og Ole Must på kontinentet, som de aller første i verden. Dette skal ha skjedd ved et uhell og før ekspedisjonen hadde funnet en egnet plass for overvintring.

Foranledningen var at da guttene var ute med hundene, blåste det opp til storm, og skipet ble nødt til å legge ut mot åpent hav for å ri av stormen.

Savio og Must ble værende igjen på land med hundene. Dermed ble ungguttene de første som var over natten på kontinentet.

Kappløp og vitenskap

Det skulle bli flere rekorder for Savio. Han var i følge med gruppen på tre som etter hvert nådde det sørligste punktet som til da var nådd av mennesker. Denne turen ble utført av Carsten Borchgrevink, William Colbeck og Per Savio etter en sledetur til 78° 50′ S for å kartlegge området.

I ettertid regnes denne ferden nedover isbarrieren som grunnlaget for kappløpet om Sørpolen. Rekorden sto inntil polarforskeren Robert F. Scott slo den et par år senere.

Men ekspedisjonen jaktet ikke bare rekorder.

– Deltakerne samlet vitenskapelige data og foretok de første magnetiske observasjoner på det antarktiske kontinentet. Dette har vært nyttig for vitenskapen etterpå, sier Ann Kristin Balto.

Roste samenes ferdigheter

I boka «Nærmest Sydpolen» fra 1900 roste Borchgrevink samene for deres mot og innsats.

– Han fremhever samenes evner som jegere og som håndverkere som sydde skaller og skinntøy. Han skriver om samene med respekt og ikke som annenrangs folk slik som mange samer i historien har erfart at øvrigheten så på dem, sier Katri Somby.

Men viktigst av alt, ungguttene fra nord berget liv.

En hendelse som trekkes frem i boka, var da flere ekspedisjonsmedlemmer havnet mellom noen isfjell.

Det var vanskelig å finne fotfeste på isfjellet som skrådde rett ut i havet. Men Per Savio klarte på et utrolig vis å ta seg opp på en isklippe og ved hjelp av et tau berget alle i sikkerhet.

Trosset forbud

Men det var også nære på at Savio selv mistet livet på det islagte kontinentet.

«Jeg havde forbudt enhver alene at færdes paa de farlige Bræer», skriver Borchgrevink i boka.

Men tross advarsler klarte ikke alle å holde seg unna de fristelsene i det uutforskede landskapet.

«Lapperne var det dog vanskeligst at holde i Touget, og Savio havde engang nær matee bøde med Livet for sin Uforsiktighet», fortsetter Borchgrevink.

En søndag morgen da de andre i ekspedisjonen hvilte seg etter en anstrengende dag, dro Savio og hunden Lars ut på den farefulle Dugdalebreen. Dagen før hadde det snødd mye, noe som gjør ferdsel på isbreer enda farligere; bresprekker synes ikke så lett når snøen ligger over.

Ut på kvelden var Savio ennå ikke kommet tilbake til steinhytten som gruppen oppholdt seg i.

«Jeg sad oppe og ventede paa ham, da jeg var blevet urolig over hans Forsvinden», skriver Borchgrevink.

Lurte døden på isbreen

Men seint på kvelden dukket endelig Savio opp i steinhytta, nokså forkommen. Han var blek, hostet og tok seg til brystet. Litt etter litt fortalte han hva som hadde skjedd.

Savio hadde mistet fotfestet mens han vandret på breens flate, den hvite nysnøen under føttene brast og han styrtet 18 meter ned, med hodet først, i en dyp bresprekk.

«Jeg tænkte, at nu var alt forbi, sagde Savio».

– Savio ble sittende bom fast, med hodet nedover mot bunnen av breen. Han var forslått i armer og bein, men hodet var ikke skadet, forteller Balto.

På utrolig vis klarte unggutten å snu seg, han spente ryggen mot den ene breveggen, og ved hjelp av en kniv hugget han trinn i isen for fotfeste og fikk seg til slutt opp på breen der hunden Lars trofast ventet.

Druknet da han kom hjem

Per Savio og Ole Must vendte tilbake til Norge som helter. De skal ha blitt møtt med jubel fra folkemengden og flaggheising, da de etter hvert kom sjøveien nordover til Kirkenes.

Med seg fra sør hadde de også med seg noen kuriositeter, blant annet pingvinegg som senere ble overtatt av universitetsmuseer i landet.

Hjemme i Finnmark giftet Savio seg med sin store kjærlighet Ellen Josefsdatter Strimp.

– Per og Ellen fikk tre barn. Bare en vokste opp – John Andreas Persen Savio, som skulle bli en av de største samiske kunstnerne. Ekteparet fikk kort tid sammen, bare fire år etter at de giftet seg døde Ellen av tuberkulose. Da Per Savio to dager senere var på tur hjemover i båt etter å ha hentet konas kiste i Vadsø, veltet båten, og han druknet på havet, forteller Balto.

Artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Polarinstitutt

Norsk Polarinstitutt er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norsk Polarinsitutt?

• 

  Hvordan kan fugleunger hjelpe oss å kontrollere miljøpåvirkningen fra forskningsstasjonen Troll?

• 

  Hvor er hval, hvalross, sel og isbjørn på Svalbard?

• 

  Hvor lyst må det være før alger kan vokse?

• 

  Polhavet vil være ugjenkjennelig i år 2100

• 

  Forskninga i Polhavet har nådd en milepæl

• 

  Kikker inn i fuglelivet med spesialkamera

Les flere saker fra Norsk Polarinstitutt her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER