Et besøk i kjøledisken i norske dagligvarebutikker avslører fort at ikke alt storfekjøttet som selges, er produsert i Norge. 

Du finner for eksempel mørbrad fra både Botswana og Namibia. Dette kjøttet står sentralt i forskningen til Pierre du Plessis ved Universitetet i Oslo.

– Da jeg begynte å jobbe med dette prosjektet for to år siden, var både produksjonen og forbruket av storfekjøtt på vei ned i Norge. Men fortsatt var det et gap i markedet. Dette gapet ble delvis fylt med import fra Afrika, sier du Plessis.

Med innpakningen det får i Norge, ser kjøttet ut som et billig, kanskje simpelt alternativ. Kvaliteten er det imidlertid ikke noe å si på.

– Det er muligens knyttet noe stigma til det afrikanske plastpakkede kjøttet, men det er faktisk storfekjøtt av høy kvalitet. Produksjonen er i stor grad økologisk. De fleste kyrne beiter fritt, sier du Plessis.

I løpet av 2024 kan det innføres 2.700 tonn utbeinet storfekjøtt avgiftsfritt fra Botswana og Namibia, ifølge Tolletaten.

Pierre du Plessis har i flere år studert storfeindustrien i Botswana. Økonomisk blir den ofte sett på som en solskinnshistorie. Det er mye takket være handelsavtalen med Norge.

– Store mengder storfekjøtt eksporteres fra Botswana til Norge. Dette står for den største delen av fortjenesten ved eksport av storfekjøtt i Botswana, sier du Plessis.

Vil stoppe importen

Nå har du Plessis så vidt begynt å se nærmere på den norske storfeproduksjonen. Han skjønte fort at dette er et følsomt politisk tema. 

For eksempel har Senterungdommen tatt til orde for å stoppe tollfri import av storfekjøtt fra Namibia og Botswana (nationen.no).

– De mener at det gagner afrikanske bønder mer enn norske. De stiller også spørsmål ved om dette faktisk hjelper de fattigere bøndene i Botswana eller om det bare kommer en eliteklasse av storfebønder til gode, sier du Plessis.

Importen av afrikansk kjøtt sammenfaller med endringer i policyen til den norske kjøttindustrien. 

– Hvis du går til nettsidene til den norske storfenæringen, fremstilles utviklingen som en bevegelse mot en grønnere og mer bærekraftig husdyrproduksjon, sier du Plessis.

Beskrivelsene illustreres gjerne av kuer som beiter fritt ute. Det er slik mange nordmenn liker å huske fra barndommen. Men det ser ikke ut til at det er den veien storfeindustrien som helhet beveger seg.

– Storfe holdes i dag for det meste inne og slippes ut for å beite fritt i korte intervaller gjennom året. Ettersom storfedriften har blitt industrialisert, tilbringer storfe mindre og mindre tid ute på beite, sier du Plessis.

– Samtidig er det mange som ønsker å ta tilbake mer av beitemarkene. Det snakkes om hvordan Norge er underbeitet.

Overbeite i Botswana

I Botswana er situasjonen er helt motsatt.

– Der er problemet heller at det er overbeiting. Gresset får ikke den tiden det trenger på å hente seg inn, sier du Plessis.

Den voksende storfeindustrien har store negative konsekvenser for naturen og for dyrelivet som tradisjonelt beveget seg fritt på savannene i Kalahari.

– Storfeindustrien i Botswana er i ferd med å bruke opp grunnvannet. Dette ødelegger forutsetningene for videre vekst. Storfeindustrien opptar også plass der ville dyr pleide å leve, sier du Plessis.

I 1980 var det for eksempel rundt 250.000 gnuer i Kalahari. I dag er bestanden på under 10.000. Gjerdene som settes opp for å sørge for at storfekjøttet tilfredsstiller de strenge eksportkravene, kommer i veien for gnuens naturlige vandringer.

Regionale svar på globale problemer

Som antropolog er ikke du Plessis ute etter å fortelle bønder hva de skal gjøre, verken i Norge eller Botswana. Han er mer interessert i å se på hvordan klimatiltak ett sted kan ha konsekvenser et helt annet sted på kloden.

– Mitt mål er heller å prøve å fortelle om globale sammenhenger. Vi har regionale svar på globale klimaendringer og miljøkriser. Men disse svarene er vevd inn i en global handelsavtale. De har effekter andre steder i verden. Vi risikerer at vi bare flytter på problemene, mener du Plessis.

Selv om overgangen til mer innendørs storfeproduksjon kan være bærekraftig, så påvirker det det norske landskapet. Busker og trær overtar tidligere beiteområder. 

Og selv om det ikke er noen direkte årsakssammenheng, så er det en forbindelse gjennom handelsavtaler til storfeproduksjonen og endringer av landskapet i Botswana.

– Hvordan henger veksten i storfeindustrien og effekten den har på miljøet i Botswana, sammen med den norske storfeindustrien? Når vi prøver å finne løsninger for å motvirke klimaendringer og miljøkrise, er det viktig å tenke på at strategiene som vedtas lokalt, kan ha effekter langt unna, sier du Plessis og legger til:

– Disse effektene gjenskaper problemene andre steder i verden. De forsterker også de historiske ulikhetene som er oppstått gjennom kolonialismen. Det globale sør har en tendens til å måtte bære konsekvensene av politiske endringer i det globale nord.

Referanse:

Pierre du Plessis: When boreholes become herders, cattle menace grasslands. Field Report, i Feral Atlas: The More-than-Human Anthropocene. Stanford University Press, 2021

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Det astronomiske teleskopet skal løse et stort problem for de strømløse naboene

• 

  Kan fantasien forberede oss på en usikker fremtid?

• 

  Dette skjedde da sykehuset åpnet dørene ved psykiatrisk akuttpost

• 

  Kan kunstig intelligens finne ut om du har en immunsykdom ved hjelp av én enkelt blodprøve?

• 

  Valgkampen i USA er blitt som et realityshow

• 

  Sandkasse for vaksne: Er det mogleg å lage nye og kreative digitale løysingar mens statlege tilsyn er i same rom?

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER