Til tross for at utdanning for bærekraftig utvikling (UBU) er en del av den nasjonale strategien for et bærekraftig Norge, er ikke temaet viet mye oppmerksomhet i skolen.

En ny studie viser at det er en lang vei til målene i kunnskapsløftet er realisert. Hindringene er å finne på ulike nivåer.

Økt fokus på mål- og testbar kunnskap

I kjølvannet av kunnskapstestene PISA og TIMMSS har det vært rettet mye oppmerksomhet mot norske elevers manglende kunnskaper. Gjennom innføringen av Kunnskapsløftet har vi fått et nytt testregime i skolen, som måler og veier elevenes kunnskaper.

Utdanning for bærekraftig utvikling har vært en satsing fra regjeringen og inngår både i læreplanens generelle del – som definerer den norske skolens rolle i samfunnet, og i de konkrete læreplanene.

Men per i dag eksisterer det få konkrete krav om å ta bærekraftig utvikling inn i undervisningen, og lærerne innrømmer at temaet fort blir nedprioritert.

– Problemet er at kunnskap om bærekraftighet er vanskelig å måle, og det faller dermed fort utenfor, sier Nadja Kerstin Raabs.

I sin masteroppgave ved Senter for Utvikling og Miljø ved Universitetet i Oslo, har hun utført en kvalitativ studie av utdanning for bærekraftig utvikling, med fokus på barneskolenivå i Norge.

Ut ifra intervjuene kom det fram at lærere på statlige skoler er skuffet over at den generelle delen av læreplanen – som inneholder et velegnet grunnlag for bærekraftig utvikling, spiller nesten ingen rolle i den daglige undervisningen

Raabs mener økt fokus på grunnleggende ferdigheter som regning og lesing, bidrar til at lærere ikke har mye tid til overs.

– Slik det fungerer nå, har det en tendens til at det er opp til læreren hvorvidt han/hun vil inkludere læren om en bærekraftig ressursbruk av naturen. Hvis læreren ikke gjør det, er det ikke i brudd med læreplanen.

– Dette gjør at bærekraftig utviklingblir lærerens eget ansvar, fordi det er få obligatoriske krav, sier Raabs.

Flere lærere fra offentlige skoler utrykket et ønske om mer styring ovenfra, slik at bærekraftighet og miljø tas opp i barneskolen.

– Det gjelder å finne en balanse mellom målbare og ikke målbare ferdigheter, slik at bærekraftighet og miljøspørsmål kan få en større rolle i undervisningen, sier Raabs.

– Ikke forpliktende nok

Førsteamanuensis Astrid Sinnes ved Universitetet for miljø- og biovitenskap har forsket på utdanning for bærekraftig utvikling i flere år, og er enig i at det i dag er for lite krav til lærerne om å inkludere tema i undervisningen.

– Det er riktig at læreplanen ikke er forpliktende nok med tanke på læren om bærekraftig utvikling, sier hun.

– Den gir muligheter for å drive med bærekraftig utvikling, men stiller i veldig liten grad krav til å gjøre det.

– En god utdanning for bærekraftig utvikling vil, slik jeg ser det, i større grad måtte legges opp med mål om at elevene ikke bare skal lære hvordan verden er, men også hvordan de kan være med på å gjøre verden til en bedre verden å leve i for alle mennesker, sier Sinnes.

Slike evner kan for eksempel være å tilegne seg kreativitet for å finne nye løsninger, kunne vurdere faglig og ofte motstridende kunnskap, kunne bli glad i det vi har nok av, engasjement og vilje til å handle, og empati for andre mennesker.

– Jeg sier ikke at faglig kunnskap ikke er viktig i en utdanning for bærekraftig utvikling, bare at det ikke er tilstrekkelig for å oppnå de kompetansene jeg tror man vil trenge.

– I læren om bærekraftighet er det nødvendig å bruke utearenaen til undervisningen. Det er fortsett en barriere for lærerne å ta elevene ut av klassen, fordi mange tenker at dette bør komme i tillegg til den egentlige undervisningen, sier Sinnes.

Referanse:

Nadja Kerstin Raabs: No Child in the Norwegian Woods?, masteroppgave ved Senter for Utvikling og Miljø ved Universitetet i Oslo.

Lenke:

Seksjon for læring og lærerutdanning ved Universitetet for miljø- og biovitenskap