Det betyr “God dag” på russisk. Treet du har stappet alle pakkene under og kronet med en stjerne, og som vi hvert år minner om at vi ser så gjerne, er nemlig en n’te generasjons russisk innvandrer.

I alle fall om det du har er et norsk grantre (av typen Picea abies) og ikke et dansk importtre eller en amerikansk fjelledelgran.

Under istiden var det nemlig i Russland den nordeuropeiske granskogen overvintret.

– Når isen smeltet og klimaet ble varmere spredte grana seg fra sørlige deler i Russland til Skandinavia via fastlandet nord for Østersjøen, men også over Østersjøen i sør, forteller Mari Mette Tollefsrud fra Skog og landskap.

Granen – en kolonist?

Tollefsrud avla sin doktorgrad om granas innvandringshistorie september i år.

Ved å gjøre DNA-analyser har hun funnet ut at granbestandene i Sør-Sverige og Sør-Norge er nærmere beslektet med granbestandene i Baltikum og Russland, enn de er med granbestandene i de nordlige delene av Sverige og Norge.

– Før har man antatt at grana kun fulgte en nordlig spredningsvei, men nye DNA-analyser viser at overvintrerne i Øst-Europa og Baltikum også sto for koloniseringen av denne regionen, forteller hun.

Sprer seg med vinden

Gran slipper vanligvis frøene sine på ettervinteren. Sterke vinder kan spre granfrøene over store isdekte områder, frø kan ha spredt seg fra Baltikum til Sør-Sverige og videre til Sør-Norge allerede for cirka 9000 år siden.

– I den perioden fantes det en landforbindelse mellom Sør-Sverige og Baltikum, og man har blant annet funnet granfossiler på opptil 9000 år i Dalarna i Sverige, noe som støtter oppfatningen om en slik tidlig spredning, forteller Tollefsrud.

Forandret seg på reisen

“Om du ikke er villig til å bli forandret av et sted, er det ikke noen vits i å dra,” heter det i ordtaket. (Sitat: Wikiquote)

Om grana har hatt en slik reisefilosofi, eller snarere tenkt at veien blir til mens man går, vites ikke.

Men ved å sammenligne granbestanden i de eldste russiske områdene, med granene som vandret sin vei, ser man at reisen har hatt sin påvirkning på trærnes genetiske variasjon: det er nemlig større genetisk variasjon hos grantrærne i Russland, og de som spredte seg via en sørlige innvandingsvei over Baltikum, enn hos trærne i nord som har betydelig mindre variasjon.

– Den genetiske variasjonen blant grantrærne som har kolonisert nye områder, er avhengig av hvor mange frø og genetiske varianter som har etablert de nye bestandene.

I nord ble den genetiske variasjonen uttynnet fordi færre trær overlevde møtet med et strengere, kaldere klima, og fordi både frøproduksjonen og pollenproduksjonen er mindre i nord enn i sør, forteller Tollefsrud.

– I møtet med det nordlige klimaet gikk grana gjennom en flaskehals som førte til at det var færre trær som klarte seg.

– Derfor har mesteparten av granbestandene i Norge og Sverige mindre genetisk variasjon sammenlignet med de opprinnelige russiske bestandene, mens bestandene i Sør-Norge og Sør-Sverige har høyere genetisk variasjon, siden den er etablert både med frø fra både Baltikum og fra nord, forteller hun.

– I tillegg er pollenproduksjonen i et sørligere varmere klima høyere enn i nord, og med mer pollen er det også en større sannsynlighet for at noe at pollen blir transportert langt og supplerer granskogene med nye genetiske varianter.

Så kanskje vi skal, for å være litt høflige mot grana, heve en kopp med julegløgg og si ”Nostrovya”? Han har jo hatt en lang reise for å komme hit.