Hver gang det skrives om problemer i offentlig sektor, ropes det gjerne etter mer penger og økte bevilgninger. Vi som bor i et av verdens rikeste land må jo ha råd til å holdes oss med en god skole, en verdig eldreomsorg og hullfrie veier.

Problemet er ofte ikke pengemangel.

- Det skal god rygg til å bære gode dager, hevder Rune J. Sørensen i en analyse av styringsutfordringene i offentlig sektor. Han er professor ved Institutt for offentlige styringsformer ved Handelshøyskolen BI.

Sørensen mener at det gamle ordtaket “Nød lærer naken kvinne å spinne” også har sin gyldighet i norsk offentlig sektor.

Sørensen har i sin analyse identifisert fire ulike effektivitetsproblemer som er skapt av vår pengerikelighet.

1. Jo mer penger, desto dårligere effektivitet

Sveriges økonomi var gjennom 1970- og 1980-tallet kjennetegnet av kraftig inntektsvekst og vekst i offentlig konsum. Samtidig var det en betydelig, negativ produktivitetsutvikling i svensk, offentlig tjenesteyting. Denne utviklingen snudde på 1990-tallet. Innstrammingen førte til produktivitetsforbedring.

Rune Sørensen gjenkjenner mønsteret i dagens norske sykehus og norske kommuner.

- Nye analyser tyder på at en økning i inntektene til sykehus på én prosent bare øker omfanget av pasientbehandling med 0,7 prosent. Vi kan observere at jo større veksten i inntektene er, desto lavere er kostnadseffektiviteten, sier han.

Ifølge Sørensen er det ikke lett for en sykehusdirektør å anspore ansatte til innsats når alle legene, sykepleierne og øvrige ansatte vet at sviktende måloppnåelse i verste fall fører til at bevilgningene økes og styreleder og kanskje direktøren må gå av.

2. Jo mer penger, desto mindre til langsiktige investeringer

BI-professoren har tidligere dokumentert at pengerikelighet fører til prioritering av konsum fremfor investeringer. - I “verdens rikeste land” vil derfor kortsiktige problemer vinne frem i de offentlige budsjettene, konstaterer han.

Det gir seg utslag i nedprioritering og unnlatelsessynder i forhold til planmessig vedlikehold av bygninger og infrastruktur, langsiktige investeringer i humankapital, transport og kollektive goder.

3. Jo mer penger, desto svakere innsats

Knapphet på arbeidskraft er ifølge Rune J. Sørensen hovedproblemet i norsk økonomi. Høye inntekter gjør at folk etterspør mer varer og tjenester. Samtidig ønsker de mer fritid.

Morgenkøen inn til Oslo er vesentlig mindre på fredager enn ellers i uken, og rushet ut starter allerede klokken 14. I mange tilfeller merker offentlige virksomheter dette mer enn private fordi de offentlig ansatte føler mindre tilknytning til virksomheten enn i privat sektor.

- Offentlig ansatte er mindre villige enn ansatte i privat sektor til å gjøre en ekstra innsats for å hjelpe egen institusjon ut av en knipe, påpeker Sørensen, som er enda mer bekymret over manglende innsatsvilje hos de yngre generasjoner.

Elever og studenter i mange andre land ser gode resultater i utdanning som en forutsetning for å få et godt liv.

- I Norge anser de fleste at de får et godt liv uansett, slik at høstferie, bijobber, venner og konsum prioriteres høyere enn kjedelig skolearbeid. Selvtilliten er det ingen ting i veien med, hevder Rune J. Sørensen.

4. Jo mer penger, desto færre reformer

Når vi velter oss i vår velfylte pengebinge, er vi lite lystne på å gjennomføre upopulære reformer som skal gi gode og bærekraftige resultater på lang sikt.

Vi gjennomførte vi en god del slike reformer på 1990-tallet. Men gunstig demografi, høy oljepris og oppgangskonjunktur har bremset reformviljen.

- Trygdesystemet lever videre omtrent som før. Debatten om kommunestruktur er død. Ingen lokalsykehus skal legges ned. Hvem tror i dag på en formålseffektiv basestruktur i Forsvaret?, utfordrer Sørensen.

Referanse:

Artikkelen er basert på foredraget professor Rune Sørensen foredrag “Styringsutfordringer i offentlig sektor”, som ble holdt torsdag 24. januar 2008 på SSØ-dagen 2008, arrangert av Senter for statlig økonomistyring på SSØ-dagen.