Edvard Moser, Jørgen Sugar og May-Britt Moser har oppdaget hvordan rottehjerner oppfatter tid. De har ikke løst Alzheimergåten. (Foto: Erlend Lånke Solbu, NRK)
Edvard Moser, Jørgen Sugar og May-Britt Moser har oppdaget hvordan rottehjerner oppfatter tid. De har ikke løst Alzheimergåten. (Foto: Erlend Lånke Solbu, NRK)

Kan forskningen fra Moser-miljøet brukes til å løse gåten om Alzheimers – eller til å løse noe som helst?

REDAKTØREN HAR ORDET: Forskningsmiljøet rundt May-Britt og Edvard Moser har kommet med nye resultater som har fått stor oppmerksomhet. Hvor nyttige er de egentlig?

Published

På laben til May-Britt og Edvard Moser ved Kavli-instituttet på NTNU har de funnet cellene som sørger for at hjernen sorterer minner i riktig rekkefølge.

Dette er forskning som ikke er enkel å forstå. Derfor har mange medier vinklet langt mer jordnært på at resultatene kan brukes til å løse Alzheimers-gåten.

Det er ikke sant, men allikevel ikke usant.

Er de i mål?

Forskningsmiljøet til de to Moserne er sterkt. De er i spissen på sitt felt. De nye resultatene er et viktig bidrag til hjerneforskningen, det bekrefter andre hjerneforskere.

Men er de nå ferdigforsket på tidssansen? Hvor i Alzheimers-løpet er forskningen på Kavli-instituttet i Trondheim? Er de i mål?

Nei, dette er ny og viktig kunnskap, men det er fortsatt kjempelangt igjen før forskere har full innsikt i den merkverdige og kompliserte hjernen vår og sykdommene den pådrar seg.

Kommer noen til å bruke den nye kunnskapen i forskning på Alzheimers sykdom? Ja, helt sikkert. Sier resultatene fra Moser-miljøet noe om Alzheimers spesielt? Nei.

Kunnskap om hjernen, ikke kunnskap om Alzheimers

Funnet om tidssansen ble publisert i et av de tyngste naturvitenskapelige tidsskriftene i verden, Nature. Artikkelen har tittelen Integrating time from experience in the lateral entorhinal cortex

Alzheimers er ikke nevnt med et ord. Artikkelen tematiserer heller ikke hjernesykdommer eller hvordan de kan behandles med denne nye kunnskapen om tid.

Dette er grunnforskning. Det vil si den forskningen som blir gjort for å skaffe ny kunnskap uten at forskerne har nytte eller praktisk bruk som formål.

Vi kan takke grunnforskning for noen av menneskehetens store oppdagelser. Eksempler er elektrisitet, atomkraft, moderne kreftbehandling og røntgenapparatet.

Forskere som jobber anvendt med å utvikle medisiner, løse samfunnsproblemer og skape ny teknologi, bygger sitt arbeid på grunnforskningen. Skole og høyere utdanning bygger på grunnforskning. Hvordan vi forstår oss selv, samfunnet vårt og naturen rundt oss bygger på grunnforskning.

Selv om grunnforskningen ikke direkte kan brukes til noe med en gang, foregår den ikke uten mål og mening. Grunnforskere er like systematiske og målrettede som forskere bak anvendt forskning. Det er bare ikke direkte kobling mellom resultater og praktisk bruk.

Media vil ha medisiner

Heller ikke pressemeldingen fra Kavli-instituttet på NTNU sier noe om at de nye funnene kan bidra i arbeidet med å forebygge Alzheimers eller andre hjernesykdommer. Så hvor kommer overskriftene i media fra?

NRK meldte: – Et skritt nærmere løsningen på Alzheimer-gåten. Mange medier brukte NTB-meldingen som sa at «Forskerne knytter oppdagelsen til arbeidet med å forstå hvorfor alzheimer-pasienter tidlig får problemer med tid, sted og minner.»

Det lange spranget mellom de nye resultatene og til praktisk bruk mot Alzheimers og demens tåkelegges når journalister omtaler forskningen fra Moser-miljøet. Vi går raskt fra funnet av tidsforståelse i rottehjerner til medisiner servert til de gamle på sykehjemmet.

Rett eller vilt spor vet vi først om en stund

Men det er langt fram: Resultatene fra Trondheim vil nå bli vurdert av andre forskere. Kanskje faller de dødt til jorden om noen år, fordi ingen andre klarer å få samme resultater. Det kan også vise seg at rottehjerner allikevel er så forskjellige fra menneskehjerner at resultatene ikke betyr noe for våre sykdommer.

Men det kan også gå andre veien: Resultatene fra Moser-miljøet kan gi andre forskere den kunnskapen de trenger til å forstå mer av hjernen til de med alzheimer og føre til en ny retning i denne forskningen. Det kan riktignok føre til mange villspor og feil valg av retninger, men også dette bygger kunnskap.

Så på sikt kan den nye kunnskapen gjennom mange ledd til slutt resultere i medisiner mot Alzheimers. Eller kanskje blir det ikke Alzheimers, men en helt annet sykdom. Eller kanskje ikke sykdom i det hele tatt, men et viktig kunnskapshopp i forskningen på kunstig intelligens.

Moserne selv formidler denne møysommelige prosessen. De later ikke som de driver med anvendt forskning eller at resultatene deres kan brukes raskt eller i det hele tatt.

«Det vi driver med er grunnforskning, og det tar lang tid før det kan hjelpe pasientene», sa Edvard Moser til Aftenposten da de mottok 50 millioner til forskning på Alzheimers fra en enke som mistet mannen sin til sykdommen.

Også i pressemeldingen om de nye resultatene er Edvard Moser beskjeden. Han sier at resultatene deres: «fortjener mer oppmerksomhet framover» og at de kan «åpne opp et helt nytt forskningsfelt». Han framstiller ikke resultatene deres som endelige eller et praktisk verktøy. Han har vunnet Nobelprisen og trenger ikke love noe som helst.

Mediene vil ha konkrete resultater

Jeg tipper Edvard Moser og May-Britt Moser ofte er ubekvemme når koblingen til kur mot Alzheimers kommer opp.

Men de har lært seg at journalister spør om nytteverdi av forskningen. Og at det er denne nytteverdien som skaper oppmerksomhet og som gir private bidrag, politisk støtte og forskningsmidler.

Så Edvard og May-Britt Moser tar spranget. De bekrefter – kanskje med en bismak i munnen – at forskningen deres kan brukes i arbeidet mot Alzheimers og andre hjernesykdommer. De sier samtidig at det er langt fram, men journalister, politikere og donorer hører dårlig etter.

Vi journalister må fortsette å stille spørsmål om hva forskningen skal brukes til. For forskning skal være til nytte. Problemet er at vi ikke alltid godtar svaret. Når forskere forklarer at deres nye resultater fører til økt kunnskap, så vil vi ha mer, noe konkret.

Men forskning er langtekkelige saker som vi ikke alltid bør presse inn i enkle forklaringer om praktisk nytte her og nå.

Så kan forskere på sin side gjerne bli flinkere til å forklare hvordan deres grunnforskningsresultater kan brukes i mer praktisk forskning eller på andre måter. For det er jo ofte noe langt der framme.