– Har dere fått det dere skulle fra meg? spurte nobelprisvinneren.

– Jeg skulle gjerne hatt et bilde av deg uten det antrekket, sa jeg.

Så ble det stille et tiendels sekund mens alle tenkte over hva jeg egentlig hadde sagt. Jeg tror til og med rotta Marco tok en liten pause fra jakten på maispuffer og Pepita-kjeks.

– Ikke naken! Med klær, men ikke med de greiene der utapå, prøvde jeg å redde meg inn.

Men det druknet i latteren fra nobelprisvinneren, postdoktoren og stipendiaten.

Vi så alle litt rare ut med de posete overtrekksdressene, badehettene og tøflene. Men akkurat da er jeg sikker på at jeg så rarest ut av alle.

Nytt gjennombrudd på Moser-laben

Slik holder hjernen orden på tiden

Tar vare på ydmykelsen

Hvis det var jeg som hadde sensorer på hodet, er jeg sikker på at de ville vist det samme som rottene i det eksperimentet vi var der i laben for å snakke om. Edvard Moser og kollegaene kunne sett på analysene sine hvordan jeg i det øyeblikket tidskodet et episodisk minne.

Episodiske minner er hendelser vi kan gjenoppleve. Hendelser som er viktige eller gjør sterkt nok inntrykk på oss til at hippocampusen synes de er verdt å ta vare på.

Kjenner jeg min hippocampus rett, synes den nok at denne lille ydmykelsen var sterk nok til å ta vare på i mange år, kanskje flere tiår.

Skam i riktig rekkefølge

Jeg håper også den lagrer informasjon om hvorfor jeg befant meg der i laben i utgangspunktet:

Oppdagelsen av at det er hjernedelen med det vanskelige navnet lateral entorhinal cortex som sørger for at jeg holder orden på rekkefølgen i selve ydmykelsen. At ikke latter, nakne nobelprisvinnere og rotter med sensorer på hodet dukker opp i helt tilfeldig rekkefølge.

Det var enda godt Edvard Moser beholdt noen av klærne på. Hvis ikke hadde jeg gjemt meg i boksen sammen med rotta Marco. Og blitt der.