Doping er et velkjent problem i toppidretten. Fra 1960-tallet da doping ble erkjent som et problem og frem til i dag, har dopingspøkelset hengt over toppidretten.

Mange diskuterer hvilken form dopingproblemet vil få under de olympiske leker i Vancouver.

Selv om både den internasjonale olympiske komité (IOC) og det internasjonale antidopingbyrå (WADA) ser ut til å ha lykkes med å begrense dopingbruk gjennom ulike nye tiltak som blant annet topputøvernes meldeplikt, er dopingproblemet langt fra løst.

Kunstig ytelse og utseende

Ett av problemene er at brede samfunnsmessige prosesser motarbeider idrettens kamp mot doping. Vi lever i et samfunn der individualisme, medisinsk teknologi og kroppsfokus inviterer til utvikling av kunstige teknikker for forbedret prestasjon og utseende.

I økende grad konstruerer det enkelte menneske seg selv og sitt liv. Vi måler vår selvrealisering og suksess på jobb, på idrettsbanen og gjennom vellykkede barn.

Den såkalte ”medikaliseringen” innebærer at en rekke nye medisinske preparater og teknikker gjør det mulig å forbedre både ytelse og utseende.

Kosttilskudd, steroider, Viagra, hjernedop som forbedrer konsentrasjon og hukommelse, fettsuging, ansiktsplastikk, tatovering, er tilgjengelig for stadig flere.

Fokuset på kropp og utseende avspeiler seg i tilstrømning til treningssentre og i en sterk økning i bruk av styrketrening. Kroppen signaliserer hvem vi er og hvem vi ønsker å være.

Studie om holdning til doping

I et prosjekt gjennomført av Gunnar Breivik, Dag Vidar Hanstad og Sigmund Loland ved Norges idrettshøgskole var hensikten å se holdningen til doping i forhold til et bredere spektrum av prestasjonsfremmende og kroppsmodifiserende teknikker.

234 norske topputøvere (151 menn og 83 kvinner) som har meldeplikt til Anti-Doping Norge ble sammenliknet med et tilsvarende utvalg av 428 personer (275 menn og 153 kvinner) fra den norske befolkning matchet for alder (18-35 år) og kjønn.

– Vi hadde to alternative hypoteser, forteller Gunnar Breivik.

– På den ene siden har idretten på toppnivå en lang tradisjon for å utvikle prestasjonsforbedring både med naturlige og kunstige midler. Alt som kan øke sannsynligheten for suksess må tas i bruk, helt inn i de såkalte gråsoner som kosttilskudd og høydehus.

– På den annen side har toppidretten, ikke minst den norske, hatt et sterkt fokus på verdier og etikk. Utøvere skal avstå fra forbudte midler, antidoping har vært en fanesak, konstaterer Breivik.

Avviser bruk av anabole steroider

Resultatet viser at toppidrettsutøverne totalt avviser bruk av anabole steroider, EPO og amfetamin. Også befolkningen generelt er avvisende, men litt under 10 prosent aksepterer EPO.

– Holdningen er imidlertid mer liberal i forhold til kosttilskudd og høydehus, sier Breivik.

 – Som kjent har norsk idrett forbudt bruk av høydehus. To av tre topputøvere synes høydehus bør aksepteres. Tre av fire mener kosttilskudd bør aksepteres, ifølge Breivik.

Holdningen i befolkningen er enda mer liberal.

– Det betyr at flertallet av norske topputøvere nok synes det er urettferdig at utlendinger kan ligge i høydehus i Norge, mens norske utøvere må dra på høydeopphold i Europa eller andre steder, sier Breivik. 

Støttte for fortsatt arbeid mot doping

Det norske antidopingarbeidet har fått mye ros. Men toppidrettsutøvernes meldeplikt har irritert en del og skapt debatt om man har gått for langt.

På spørsmål om antidopingarbeidet burde økes, holdes på nåværende nivå eller reduseres, svarte hver tredje utøver at antidopingarbeidet burde økes, mens litt over halvparten ville holde det på det nåværende nivå.

I befolkningen ville nesten 60 prosent øke innsatsen, mens 35 prosent vil holde den på det nåværende nivå.

– Det betyr at utøverne i langt større grad enn befolkningen føler at nok er nok, forklarer Breivik.

– Det er likevel ingen tvil om at det er klar støtte både blant utøvere og i befolkningen for et ressurskrevende antidopingarbeid.

Positiv til nye prestasjonsteknikker

I fremtiden vil ny forskning, ikke minst knyttet til genetisk teknologi utvilsomt muliggjøre prestasjonsforbedringer på nye måter og innen nye områder.

Man vil kunne øke evnen til kreativ tenkning, redusere hukommelsestap blant eldre, redusere fysisk forfall som følge av alder, øke stresstoleranse, øke fysisk styrke, forbedre seksuell yteevne, kanskje til og med øke evnen til empati.

Forskerne spurte hvor villige respondentene i undersøkelsen var til å bruke stoffer som forbedret ytelsen på disse områdene selv om man risikerte en viss avkortning av livslengden.

– En overraskende stor andel av både utøverne og befolkningen var positive til bruk av ulike stoffer, sier Breivik.

– Andelen som var villige eller kanskje villige lå på omkring 20-25 % blant utøverne både i forhold til kreativitet, stresstoleranse, fysisk styrke og empati. Befolkningen var enda mer positive med unntak av utvikling av empati der topputøverne lå høyest.

I forhold til aldersrelatert hukommelsessvikt og nedgang i fysisk form var villigheten til å bruke kunstige stoffer høy i begge gruppene, spesielt i befolkningen der 61,6 prosent var villig til å bruke stoffer for å redusere hukommelsesvikt. 

Kampen for skjønnhet og mot aldring

Også utseende kan modifiseres. Man kan ta stoffer for å få en mer muskuløs kropp, bruke fettsuging og ansiktsplastikk. Man kan gjøre inngrep som gjør at man kan spise hva man vil uten å bli overvektig.

Kroppen kan dekoreres med tatovering, silikon i bryster og andre steder på kroppen kan forskjønne utseende. Man kan ta medikamenter for å få mer ungdommelig utseende.

På alle disse områdene var toppidrettsutøverne mer skeptiske enn befolkningen.

Prosentandelen toppidrettsutøvere som var villige eller kanskje villige lå lavere her enn faktorer knyttet til prestasjonsforbedrende stoffer. Det kan skyldes at de som veltrente utøvere allerede har en bra kropp og utseende.

I befolkningen varierer det mer. Både utøvere og befolkning var liberale i forhold til tatovering og i noen grad til et ungdommelig utseende.

Mer fornøyd med eget utseende

Forskertrioens siste spørsmål dreide seg om hvorvidt man var fornøyd med utseende på sin egen kropp.

Blant topputøverne var 17,1 prosent svært fornøyd, 61,5 prosent ganske fornøyd, 14,5 prosent verken fornøyd eller misfornøyd, 5.6 prosent er litt misfornøyd og ingen svært misfornøyd.

I befolkningen var 8 prosent svært fornøyd, 47,5 prosent ganske fornøyd, 23,2 prosent er verken fornøyd eller misfornøyd, 17,3 prosent var litt misfornøyd og 3,5 prosent svært misfornøyd.

– Det er ikke overraskende at toppidrettsutøverne er mer fornøyd med kroppens utseende enn gjennomsnittsbefolkningen, sier Breivik.

– Men det er kanskje overraskende at mindre enn én av fem er svært fornøyd. Det er tydelig at topputøvere stiller krav ikke bare til sin prestasjonskropp, men også til kroppens utseende. Å være veltrent, slank eller muskuløs er ikke nok, konstaterer han.

Menn vil prestere og kvinner vil være vakre

Tradisjonelt har menn vært opptatt av prestasjon og konkurranse, mens kvinner har vært mer opptatt av utseende enn menn. Dette bekreftes i undersøkelsen.

Både blant topputøvere og i befolkningen er menn mer villige til å bruke prestasjonsfremmende stoffer, mens kvinnene er mer villige til å bruke kroppsmodifiserende teknikker.

Kvinner er også i mindre grad fornøyd med sin egen kropp.

Tøffere kår for dopingarbeidet

– Prosjektet viser at både idrettsutøvere og befolkningen er totalt avvisende til tradisjonell doping, konkluderer Breivik.

– Antidopingarbeidet og idealet om en ren og rettferdig idrett har båret frukter.

– Samtidig ser vi at mulige nye og lovlige prestasjonsmetoder og kroppsteknikker allerede i dag har betydelig aksept både blant topputøvere og enda mer i befolkningen. Det betyr at antidopingarbeidet kan få enda tøffere kår i fremtiden, avslutter NIH-forskeren.