Især overflatene rundt det som kalles «Mannen i månen» er blitt 200 millioner eldre. Det er de lyse delene av månen.

Et norsk – fransk forskerteam har undersøkt om det er mulig å komme frem til en robust og sikrere tidsskala som kan brukes til å vise utviklingen av overflater på planeter i vårt solsystem. 

Antall krater har vært viktig for å gi kunnskap om hvordan planetene har utviklet seg over tid.

«Mannen i månen»

Mennesker over hele verden har tolket månelandskapene til kjente former og skapt historier for å forklare dem. Formasjonene i landskapet kan se ut som et ansikt, og det er dette mange kaller «Mannen i månen». 

Kilde: Royal Museums Greewich

Omskriver den geologiske utviklingshistorien

Forskerne startet opp prosjektet i 2015.  

– Men det tok oss fire ekstra år å fullføre alle oppgavene, sier Stephanie Werner. 

Hun er professor i planetologi ved Institutt for geofag på Universitetet i Oslo. Der er hun sentral i det nye forskningssenteret Senter for planetær beboelighet (PHAB).

– Nå kan vi begynne å omskrive den geologiske utviklingshistorien til de jordlignende planetlegemene i solsystemet, sier hun.

Teamet står nå bak to vitenskapelige forskningsartikler i tidsskriftet The Planetary Science Journal. Der har de gått gjennom modellen for aldersbestemmelse av planetoverflater – og nyrevidert denne.

Tidsskalaer viktig for å definere hendelser

Tid er et abstrakt begrep, men er viktig for å knytte faktiske hendelser til en tidsskala. For moderne tid, målt i mengden av ett sekund, bruker vi svært nøyaktige atomur. De baserer seg på resonansfrekvens i et atom, for eksempel Cesium-133-atomet.

For å aldersbestemme bergarter kan vi telle radioaktive nedbrytningsprodukter ved halvering av for eksempel uran-isotoper. Men hva med planeter langt borte fra jorda?

– Når vi skal aldersbestemme planeter, må vi bruke indirekte metoder. En av dem er å telle antall krater per område. Jo flere krater, jo eldre er overflaten. Der flere krater overlapper, er det som ligger øverst, det nyeste, forklarer Stephanie Werner.

I motsetning til tidligere arbeider bruker forskerne bak den nye studien såkalt spektral informasjon. Det vil si vurdering av lys- og skyggeforhold på de faktiske landingsstedene for Apollo-, Luna- og Change-oppdragene. 

I tillegg bruker de spektral- og mineraldata fra innsamlede måneprøver for å definere omrisset av områdene hvor de teller krater. 

Dermed beskriver forskerne på en unik måte telleområder, som samtidig definerer prøvene som kan velges for å kalibrere alderen.

Sammenlignet med tidligere modeller antyder de nye kalibreringsparene, som er kratertetthet versus alder, en monotont fallende og, enda viktigere, samlet lavere nedslag av kraterdannede objekter slik som asteroider fra verdensrommet.

Deler av måneoverflaten betydelig eldre enn før antatt

Den nyreviderte modellen for kratertellinger over måneoverflaten antyder mye eldre områder enn noen av de nåværende modellene. Faktisk opp til 200 millioner år. 

Overføring av denne modellen til det forskerne kaller andre planetariske legemer med fast overflate, innebærer også aldring av disse overflatene. Dette er for eksempel planeter, måner med mer.

Dette betyr at alle tidligere sammenligninger mellom meteoritter, stein fra for eksempel Mars eller månen funnet på jorden, og områder av Mars eller månen som ble antatt å være kilde for meteorittene, bør vurderes på nytt. Dette fordi alderen på overflaten har endret seg. 

– Også vurderinger gjort om geologiske hendelsene som karakteriserer overflaten til planeter, slik som vulkansk aktivitet, riftdannelser, elver og isbreer, kan nå være eldre enn datert med tidligere modeller, sier Werner.

Viktig for forskningen videre

Kunnskap om planetoverflaten og alder er viktig for eksempel for å vurdere om det har vært mulig for oppstandelse for liv. Ved det nye senteret PHAB er dette et sentralt spørsmål. 

Den kalibrerte kraterklokken gjør det mulig å studere utviklingen til planeter og sammenligne dem ved å bruke en tidsskala.

– Dette blir veldig spennende, for alle tider og aldre har endret seg. 

For eksempel: Var Mars faktisk våt lenge nok til å utvikle livsformer før den ble til en kald steinørken? Eller: Når ble planeten Venus til helvetes forgård? spør Stephanie Werner. 

Hun forteller at interessen for månen er stor. Det indiske romfartøyet «Chandrayaan-3» gjennomførte en vellykket landing på månen 23. august. Det russiske romfartøyet «Luna-25» var ikke så heldig. Det krasjet i måneoverflaten tidligere i august. I nærmeste fremtid vil også Japan sende opp et romfartøy.

Referanser:

Benjamin Bultel og Stephanie Werner: Sample-Based Spectral Mapping Around Landing Sites on the Moon - Lunar Time Scale Part 1. The Planetary Science Journal, 2023. DOI 10.3847/PSJ/acdc15

Stephanie Werner, Benjamin Bultel og Tobias Rolf: Review and Revision of the Lunar Cratering Chronology - Lunar Time Scale Part 2. The Planetary Science Journal, 2023. DOI 10.3847/PSJ/acdc16

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Hjerneforsker advarer mot ukritisk bruk av smertestillende opioider

• 

  Kvinner isoleres oftere enn menn under fengsling i Norge

• 

  Forskning møter barrierer: – Jeg er ganske bekymret over utviklingen

• 

  Slik kan sensorer fra smarttelefoner brukes til å ta bilde av antimaterie

• 

  Jordskjelv, snøskred og glass som knuser, har noe til felles

• 

  Digitale verktøy kan gi lærerstudenter bedre veiledning

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER