For å løse globale utfordringer som pandemier, klimaendringer og fattigdom, må forskere samarbeide på tvers av landegrenser.

I dette samarbeidet holder det ikke at bare rike vestlige land deltar. Også forskere fra det globale sør sitter på viktig kunnskap. Det framhever professor Gentian Zyberi. Han er leder ved Norsk senter for menneskerettigheter på Universitetet i Oslo (UiO).

Men de siste årene har det dukket opp stadig nye hindringer, advarer han i en ny vitenskapelig artikkel.

– Jeg er ganske bekymret over utviklingen, sier han.

– Viktig for å opprettholde fred og sikkerhet

Internasjonalt akademisk samarbeid med det globale sør er ifølge Zyberi viktig av tre grunner:

– For å opprettholde fred og sikkerhet, for å sikre økonomisk vekst og for å beskytte menneskerettighetene.

Ideelt sett skal alle parter i samarbeidet være likeverdige. Man skal kunne forske på hva man vil. Og man skal kunne reise og samarbeide fritt på tvers av landegrensene.

Men idealet er vanskelig å oppnå i praksis, erfarer Zyberi. 

I artikkelen reflekterer han over egne erfaringer som prosjektleder for fire samarbeid med høyere utdanningsinstitusjoner i det globale sør. Til sammen har syv land vært involvert i prosjektene: Benin, Uganda, Etiopia, Colombia, Palestina, Bulgaria og Kosovo.

Hindrene som møter slike samarbeid, er mange og økende. Årsakene har røtter i både politikk, økonomi og strategiske prioriteringer.

Spioner overalt

Forskere må som alle andre, forholde seg til den verden de er en del av. I dag betyr det at den åpne og tillitsfulle dialog mellom forskere fra ulike land er truet, beskriver Zyberi.

Han ser en økende tendens til at samarbeid innen forskning og utdanning begrenses. Det er av forhold som nasjonale sikkerhetshensyn og rivaliseringer mellom stater.

Spesielt innen sensitive områder kan internasjonalt samarbeid møtes med økt mistenksomhet og restriksjoner. Hittil har dette særlig handlet om teknologi- og ingeniørfag. 

Nå er det i ferd med å spre seg til humaniora:

– Bekymringen min er at vi mer og mer tenker som i en James Bond-film, at alle er her for å spionere. Avhengig av hvem som anses som fienden i øyeblikket, blir en kineser eller en Sør-Afrikaner eller hvem det måtte være, umiddelbart mistenkt, illustrerer professoren.

Å behandle vanlige forskere som spioner er latterlig, poengterer han. Spesielt innenfor fagfelt der forskningsresultatene ofte er offentlig tilgjengelige:

– Jeg hadde ikke likt å automatisk bli mistenkeliggjort om jeg dro til Kina. Bli tatt for å være en spion fra Norge som var kommet for å snakke med kinesiske studenter om menneskerettigheter. På samme måte ønsker jeg ikke at kinesiske kollegaer ved UiO skal oppfattes som spioner, sier Zyberi.

Under slike forhold blir det fort til at man også begrenser seg selv, påpeker han. For orker man egentlig å dra til Kina om man regner med at telefonen eller PC-en vil bli overvåket?

– Kanskje gjør det at man tenker seg om en ekstra gang før man drar. Og kanskje man bare lar det være, sier han.

Hvem betaler?

Økonomi spiller en viktig rolle i flere av de andre hindrene som bekymrer Zyberi.

Retningen det går i for norske forskere, er at det er stadig mindre midler tilgjengelig for samarbeid utenfor Europa og med det globale sør. 

En del av pengene forskerne kan søke om, inkluderer dessuten ikke tilstrekkelig støtte til administrasjon. Det passer dårlig i trange tider:

– Universitetenes stadig strammere budsjetter gjør slike prosjekter mindre attraktive for norske forskere, forklarer Zyberi.

Også for de mulige partnerne i sør kan mangel på penger sette en stopper for det hele. Høye levekostnader og andre logistiske utfordringer hindrer både studenter og forskere i å skaffe internasjonal erfaring.

Med mindre det legges bedre til rette for finansiering, blir resultatet mindre samarbeid.

Nok et hinder som har utspring i økonomi, handler om ulik tilgang til teknologi. Teknologi kan knytte folk sammen, men kan også forsterke ulikheter. 

Vestlige universiteter har lenge nytt godt av bedre tilgang til databaser og teknologi. Det gir et enormt fortrinn. 

I dag merkes dette kanskje mer enn noensinne:

– Kunstig intelligens har forsterket forskjellene mellom forskere ved pengesterke og mindre pengesterke institusjoner, slår Zyberi fast.

Nok en utfordring er kostnadene for å publisere og lese forskning i anerkjente tidsskrift. Disse kan stanse forskere fra fattige universiteter fra å få tilgang til og bidra til global produksjon av kunnskap.

Ikke bare til pynt

Også etter at et samarbeid er i gang, er det viktig å passe på. For man skal ikke bare samarbeide. Man skal også sikre at samarbeidet er reelt og likeverdig.

Zyberi advarer mot at forskere fra det globale sør ender opp som symbolske partnere.

Det kan skje på flere vis, beskriver han:

– Kanskje inkluderes de kun for å oppfylle formelle krav til å få pengestøtte. Eller for å gi de vestlige forskerne tilgang til lokale forskningsdata.

Ofte ser man også at forskerne fra sør ikke anerkjennes på en likeverdig måte i sluttproduktet. Når forskningen publiseres, er de kanskje ikke oppgitt som forfatter, men kun takket i en fotnote, beskriver Zyberi. 

Han understreker at akkurat dette ikke har skjedd i noen av prosjektene han har ledet.

– Det er svært viktig at partnerne i sør ikke bare er med som pynt, framhever han.

Noen ganger får de ikke blitt med i det hele tatt.

I mai for to år siden kunne et doktorgradskurs ved Birzeit University i Palestina ikke gjennomføres helt etter planen, forteller Zyberi. 

Årsaken var at ingen av de afrikanske partnerne i prosjektet fikk innvilget visum av israelske myndigheter. Den gang ble løsningen at kurset måtte holdes digitalt for flere av deltakerne.

Ingen kur for alt

Zyberi kommer med flere forslag til hvordan det akademiske samarbeidet mellom det globale nord og sør kan styrkes. 

Ett av dem er økt og bedre tilrettelagt finansiering. Et annet er å legge til rette for økt akademisk mobilitet.

Retten til utdanning og retten til å dra nytte av vitenskapelige fremskritt er grunnleggende prinsipper i internasjonal menneskerettighetslovgivning. 

– Men å sikre samarbeidet mellom det globale nord og sør handler ikke bare om bistand, understreker Zyberi.

Å opprettholde et fritt rom for diskusjon og debatt på tvers av landegrenser gagner også oss i nord. Heller ikke her er vi tjent med en verden av splittelser og misforståelser, påpeker han.

Professoren er både idealist og realist:

– Det er viktig å ikke overdrive forventningene. Jeg tror ikke en satsing på utdanning og akademisk samarbeid er en kur mot alle problemer. Det er jo også mange høyt utdannede mennesker som trekker i feil retning, poengterer han.

– Samtidig tror jeg mer oppmerksomhet omkring disse spørsmålene kan bidra til å redusere konflikter og problemer. Dermed kan det skape en bedre framtid for alle, sier Zyberi.

Referanse:

Gentian Zyberi: Some Personal Reflections on Enhancing Global North – Global South Academic Cooperation in Legal Higher Education in the Era of Artificial Intelligence. International Journal of Legal Information, 2025. Doi:10.1017/jli.2024.45

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Slik kan sensorer fra smarttelefoner brukes til å ta bilde av antimaterie

• 

  Jordskjelv, snøskred og glass som knuser, har noe til felles

• 

  Digitale verktøy kan gi lærerstudenter bedre veiledning

• 

  Gråspurven er en av menneskets beste venner

• 

  KI truer demokratiet. Ekspert ber oss trekke i nødbremsen

• 

  Slik kan Norge lykkes når krisen rammer igjen

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER