På verdensbasis utgjør hode- og halskreft 5 prosent av alle krefttyper, med en dødelighet på 50 prosent. I de nordiske landene derimot utgjør hode- og halskreft kun 2,6 prosent av all kreft. Dødeligheten er bare 30 prosent. 

Men flere overlevere innebærer at mange må leve videre med omfattende skader og senvirkninger etter kreft og kreftbehandling.

– Det er den eksponerte og sårbare beliggenheten som gjør nettopp hode- og halskreft til en av de mest lemlestende krefttypene, forklarer Lisa Printzell.

Hun jobber som spesialist i oral protetikk ved øre, nese, halsavdelingen på Rikshospitalet. Hun har forsket på et alternativt rehabiliteringsløp for hode- og halskreft pasienter.

Pasientene må ofte fjerne tenner i forbindelse med kreftbehandlingen

– Skadene etter kirurgi og strålebehandling kan gjøre det vanskelig for pasientene å tygge, svelge og snakke etterpå, sier Printzell. 

Hos enkelte endres også utseendet seg markant. Det kan de oppleve som uforenlig med et normalt eller verdig liv.

Printzell forteller også at før pasientene kan få strålebehandling mot hode- halskreft, må ofte en rekke tenner fjernes. Det er for å forebygge infeksjoner.

– For de fleste pasienter kommer denne beskjeden som et stort sjokk. Noen opplever beskjeden om å måtte trekke tenner som nesten like brutal som beskjeden om at de har en alvorlig kreft, sier forskeren.

Rehabiliteringen etter hode-halskreft er krevende

– Anatomiske endringer etter kreftkirurgi kan skape store funksjonelle og estetiske utfordringer. Likevel er bivirkningene etter strålebehandling kanskje det som gjør den orale rehabiliteringen aller mest krevende, forteller Printzell.

Pasientene har ofte tynne, tørre og svært skjøre slimhinner i munnen etter strålebehandling. Det gjør det vanskelig å bruke vanlige tannproteser som hviler på de tannløse kjevene.

– For å oppnå en tilfredsstillende oral rehabilitering hos disse pasientene må man ofte benytte tannimplantater som støtte og feste for proteser eller andre tannerstatninger, forklarer Printzell.

Tannimplantater er titanskruer som opereres inn og gror fast i kjevebenet på pasienten. Såkalte osseointegrerte implantater fungerer deretter som en festeanordning til ulike typer tannerstatninger.

En stor utfordring i denne sammenheng er at bestrålt vev får redusert evne til tilheling. Med det følger en redusert og usikker integrering av tannimplantater.

– Overlevelsen til tannimplantater som settes i bestrålt kjeveben, er betydelig lavere enn de som settes i ubestrålte pasienter, sier Printzell. 

Hun forteller at ethvert kirurgisk inngrep i tidligere bestrålt kjeveben innebærer økt risiko for infeksjoner. I tillegg til manglende tilhelingsevne kan det i verste fall resultere i at kjevebenet dør som følge av strålebehandlingen.

Lang ventetid

På grunn av risikoen det innebærer vurderes ikke rehabilitering med tannimplantater på disse pasientene før tidligst ett år etter avsluttet strålebehandling. Pasientene opplever dette som en lang ventetid med betydelig redusert livskvalitet.

– Derfor trenger vi forskning på alternative metoder. I hvert fall metoder som kan gi den gruppen av disse pasientene som trenger det aller mest, en raskere oral rehabilitering, forklarer Printzell. 

En mulighet for dette er å installere implantatene før strålebehandlingen starter. Det kan gjøres i forbindelse med kreftkirurgien eller tanntrekkingen.

Strålene vil kunne reflekteres til friske celler 

Printzell forteller at såkalt primær installering av implantater ikke er ukjent. Gjennom studier har man sett økt bruk av dette det siste tiåret. 

Printzell forteller at såkalt primær innstallering av implantater ikke er ukjent. Gjennom studier har man sett økt bruk av denne fremgangsmåten det siste tiåret. Det har alltid vært forsvart med at det gir økt livskvalitet for pasientene. 

Men selv om det ikke råder noen tvil rundt fordelene med en raskere oral rehabilitering, er behandlere fortsatt litt tilbakeholdne og skeptiske til denne fremgangsmåten.

En årsak til dette er bekymringen for det forskerne kaller «backscatter-effekten» eller tilbakespredningen. Den oppstår når stråling treffer implantatene.

– Når man sender ioniserende stråling mot en kreftsvulst, og det står et titan-implantat i strålefeltet, vil ikke alle strålene trenge igjennom metallet. Det vil i stedet reflekteres tilbake til det nærliggende vevet, forteller Printzell.

Friske celler på implantatets overflate vil dermed motta en høyere stråledose. De vil dermed kunne ta større skade enn de ville gjort dersom det ikke sto et implantat der.

– Man er redd dette skal påvirke den pågående tilhelingen av implantatet negativt. Dermed også implantatoverlevelsen, sier Printzell.

Studerte to typer celler 

Printzell forteller at man vet veldig lite om hvor skadelig denne backscatter-effekten virkelig er. Derfor ønsket hun og kollegaer å se nærmere på nettopp det.

De vurderte effekten av backscatter-stråling fra titan på to av de viktigste celletypene for bentilheling og osseointegrasjon av tannimplantater.

Celletypene kalles humane mesenkymale stamceller og osteoblaster.

Humane mesenkymale stamceller er celler som har potensial til å utvikle seg til mange ulike celletyper, deriblant osteoblaster. De er forgjengeren til modne beinceller.

– I våre eksperiment ble disse cellene sådd på to ulike overflater av titan, samt en overflate av plast. Deretter ble cellene eksponert for ulike doser ioniserende γ-stråling, relevant for det som brukes i kreftbehandling. 

Titanoverflatene genererte backscatter-stråling til cellene, mens plastoverflaten representerte «kjeveben uten implantat til stede».

Små doser over tid

Ved kreftbehandling måles stråledoser i gray (Gy). Gray er den internasjonale enheten for måling av absorbert stråledose. Pasienter mottar som regel strålebehandling som små doser, ofte 2 Gy 5 dager i uken, frem til totaldosen på 50–70 Gy er oppnådd etter 5–7 uker.

Hensikten med å gi mange små doser over tid er å gi friske celler i strålefeltet tid til å reparere mindre DNA-skader mellom dosene.

Hva oppdaget dere?

– Vi fant at backscatter-stråling fra titan genererte så mye som 40 prosent økt stråledose til cellene nærmest titanoverflaten. Allikevel forårsaket de laveste dosene (2 og 6 Gy) minimal effekt på cellene, sier Printzell.

Høyere stråledose (10 Gy) reduserte derimot antall beinproduserende celler betydelig på titanoverflatene sammenlignet med på plastoverflaten, men økte de overlevende cellenes evne til å utvikle seg mot modne beinceller.

– Vi fant også at den høyeste dosen på 10 Gy hemmet begge celletypenes evne til å bevege seg fra ett sted til et annet på titan, mens lavere doser (2 og 6 Gy) forårsaket verken betydelige DNA skader eller påvirket bevegelsesevnen til cellene.

– Resultatene tyder på at backscatter-stråling fra titan etter doser på 2 Gy ikke forårsaker større celleskade enn hva samme dose gjør uten et implantat til stede, sier Printzell.

Hun sier det selvsagt kreves mer forskning for å kunne etablere denne behandlingen som førstevalg for denne pasientgruppen.

– Allikevel kan vi slå fast at våre funn er viktige for spørsmålet om hvorvidt backscatter-stråling fra titan-implantater bør være en årsak til å unngå såkalt primær installering av implantater på pasienter som skal gjennomgå strålebehandling.

Printzell forteller at da de startet denne studien, visste de at det er økt risiko å sette implantater i tidligere bestrålte kjeveben. Det de ikke visste, var om det innebærer større, lavere eller samme risiko å operere inn implantater i disse pasientene rett før de skal igjennom strålebehandling. 

– Det vi derimot både visste, og fortsatt vet i dag, er at implantatstøttede tannerstatninger øker livskvaliteten til hode- og halskreft pasienter betydelig. Jo tidligere pasienten kan rehabiliteres på denne måten, desto kortere blir veien tilbake til et noenlunde normalt liv, sier Printzell.

Referanse:

Lisa Printzell: The impact of radiation backscatter on cells involved in the osseointegration of titanium dental implants (PDF). Doktoravhandling ved Universitetet i Oslo, 2023. 

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER