– Skolen hadde ingen plan for hvordan de skulle ta imot henne. Vi hadde ingen lignende erfaring fra før, forteller pensjonist Jan Anders Ommundsen. Han var skolerådgiver ved Tromøya ungdomsskole den gangen.

– Som å skru på en bryter

– Sommeren før jeg begynte på ungdomsskolen, var en veldig spesiell tid prega av forventningsfull fryd. Jeg gleda meg til å bli ungdomsskoleelev. Og jeg opplevde gamle ting på nye måter. For eksempel fikk jeg lov til å bade alene med vennene mine uten voksne, forteller Eva-Mari Andersen.

Bare et halvt år inn i ungdomsskolen får 13-åringen diagnosen akutt lymfatisk leukemi. Det er en form for blodkreft.

– Det var som å skru på en bryter. Jeg ble flytta veldig raskt fra Tromøya, der jeg var hjemme, til Rikshospitalet i Oslo, hvor jeg skulle få behandling over lengre tid, sier hun.

Eva-Mari Andersen ble på sykehuset i 54 uker i strekk. Deler av tiden svevde hun mellom liv og død.

Men tenåringen hadde ambisjoner og en urokkelig vilje. Så fort hun ble friskmeldt, insisterte hun på å gjenoppta skolegangen, enda hun nesten ikke klarte å gå.

Klasserommet lå i tredje etasje

Andersen var heldig. Før 1970-tallet døde så å si alle barn som fikk en kreftdiagnose. Dagens kur er effektiv. Hele åtte av ti unge overlever kreft i dag, men behandlingen av de små kroppene er brutal. Overlevelse er utfordrende.

Hvor godt rustet er norsk skole til å ta imot elever som har overlevd kreft eller har andre alvorlige tilstander? Hvor langt strekker ansvaret seg?

Klasserommet til Eva-Mari Andersen ved Tromøya ungdomsskole lå i tredje etasje uten heis. Faren hennes måtte bære henne opp og sette tenåringen på stolen. Dette gjorde han hver dag. Helt til rådgiveren ved skolen ikke klarte å se på mer. 

– Nei, det er ikke sånn det skal være, tenkte jeg vel. Så jeg grep inn og tok over. Jeg sa rett og slett til faren hennes at nå er det vi som skal gjøre dette, forteller Jan Anders Ommundsen.

Å bruke egen erfaring i skrift

Ifølge tall fra Utdanningsdirektoratet får over ti prosent av norske 10. klassinger spesialundervisning. Noen av disse har hatt kreft. 

Hvert år får over 200 norske barn og unge under 18 år kreft, ifølge Kreftregisteret.

Tjue år senere tar Eva-Mari Andersen kontakt med Ommundsen igjen. Hun forsker  nå på unge kreftoverleveres erfaringer. Som en del av forskningsarbeidet vil hun inn i sin egen historie igjen, nøste den opp sammen med venner, familie og lærere. Hun vil finne ut om hun kan bruke den til noe, om erfaringen hennes kan være til nytte for andre.

– Det er et stort behov i skolen for fortellinger om hva det vil si å være ung og alvorlig syk og om å leve videre etter å ha vært syk, sier Andersen.

Å bruke egen livserfaring i forskningen er imidlertid ikke helt akseptabelt på norske universiteter.

– Men jeg møter andre unge kreftoverlevende i arbeidet mitt. Da er det redelig å fortelle at jeg har vært gjennom noe som ligner deres opplevelser. Det ville være helt feil å holde det tilbake, sier Andersen.

Den praktiske konsekvensen av åpenheten har vært at forskeren og de hun intervjuer, kommer raskere til kjernen av det de snakker om. Ungdommene kan bruke mindre tid på å forklare fordi forskeren snakker samme språk.

– Meg og mitt er utgangspunktet

For forfatteren Birger Emanuelsen er bruk av egen livserfaring i skrift enkel.

– Meg og mitt er utgangspunktet for alt jeg skriver, både skjønn- og faglitterært. Når jeg skulle skrive en bok om barn, der jeg forsøker å forstå hva barn er, så ville jeg gjøre en historisk, filosofisk og vitenskapelig utforskning av temaet. Men boken er også en grunnleggende utforskning av mitt syn på barn, av meg selv som barn og av mine egne tre barn, sier han.

Som Andersen, mener Emanuelsen det er kunstig å ta ut sitt eget perspektiv fra skrivingen.

– En ting er at det er umulig. En annen ting er at jeg tror det gjør litteraturen og det man forsøker å formidle, mye svakere, sier han.

I podcast-episoden hører du Emanuelsen snakke om hvorfor vi generelt bør ha lavere ambisjoner for barna våre. Men han er enig med Andersen i at de langsiktige målene for barn som skiller seg ut på skolen, godt kan heves.

– Lærere må våge å bruke seg selv mer i møte med disse barna, sier Eva-Mari Andersen.

Hør hele episoden her:

Om podcasten

Produsent for podkasten er Yvonne Pettrém, lydprodusent Åse Ava Lange Fredheim og programleder for episoden Monica Bjermeland.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

• 

  Kassevis med lav skal tilbake til Afrika

• 

  Slik har teknologi bidratt til å sikre Trump seier

• 

  Slik skal pasienter med kols og ALS få bedre hjelp til å puste

• 

  Nå blir det enklere å kode for forskere som jobber med biologiske data

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER