– Forventningen om å anmelde en voldtekt er sterk i Norge i dag.

Det forteller professor May-Len Skilbrei ved Universitetet i Oslo.

Et rettslig hierarki av voldtekter 

Rettsliggjøring er et begrep som handler om rettens økende inntog i samfunnsliv og politikk. 

Det  betyr at mer blir regulert av lover, direktiver og andre rettslige rammer. 

Stadig flere områder av livet blir behandlet som rettslige spørsmål. Det gjelder også overgrep som voldtekter.

Når loven ekspanderer på denne måten, så får også juristene en annen oppfattelse av fenomener som skjer i samfunnet.

– Slik farges måten vi som samfunn forstår voldtekter og seksuelle krenkelser, overgripere, årsaker og konsekvenser langt ut over de sakene som faktisk går for retten, forteller Houge.

I følge forskeren skaper rettsliggjøringen et hierarki av voldtekter. De som er beviselige foran retten, veier tyngst i samfunnet.

– Strafferettens dominans har en kostnad for de som ikke blir trodd i rettsapparatet, sier hun.

Det koster å fortelle

Når en voldtatt kvinne bestemmer seg for å anmelde overgrepet til politiet, overlater hun til eksperter å avgjøre om det hun har opplevd kvalifiserer som voldtekt i en rettssal. 

Opplevelsen av vold hun selv kjente på kroppen, har blitt et juridisk spørsmål som andre skal vurdere og ta stilling til.

Anette Bringedal Houge skriver i en vitenskapelige artikkel om hva rettsliggjøringen gjør med historier om og erfaringer med voldtekt.

Blod og sæd blir brikker 

I voldtektssaker blir den fornærmedes erfaring gjennomgått, gjenfortalt, omfortalt, delt opp og gjort til gjenstander gjennom blod, sæd, utflod, spytt og urin. Det testes for blant annet DNA og rusmidler. 

Disse delene fordeles utover et mangfold av aktører som gjennomfører ulike oppgaver i etterforskningen. Disse er etterforskere, saksbehandlere, rettsgenetikere og toksikologer. I tillegg kommer sykepleiere og leger på overgrepsmottak, fastleger og vitner.

Alle disse brikkene blir så satt sammen igjen på en tidslinje og vurdert som bevis. De brukes til å si noe om den fornærmede og tiltaltes troverdighet.

– En ofte nær og sår fortelling om noe som har skjedd i en kompleks situasjon, med grubling over eget ansvar i etterkant, skal gjennom fortellingens «reise ut i verden» og forstås av folk som ikke kjenner offeret. Det kan oppleves som en tilleggsbyrde for voldtektsofre å oppleve at hen mister kontrollen over egen fortelling når den må fortelles om i ulike rettslige kontekster, sier Houge.

Historier forenkles og omfortelles

Ved en eventuell politianmeldelse vil fokus i stor grad være på de sidene ved erfaringene som kan støtte opp under den rettslige definisjonen av voldtekt. 

En fortelling om en opplevd krenkelse kan bli forenklet ganske mye i den prosessen.

– Fortellinger om overgrep til de nærmeste kan ha en rikhet og et fokus på kontekst som kanskje ikke fortellinger i andre sammenhenger kan ha fordi man må forenkle. Hos politi og i rettsapparatet vil jo målet være å fremstille ting så klart som mulig. Det kan føre til at fortellingen mister den kompleksiteten som kan være viktig for offeret – det som gjør at offeret føler et eierskap til sin egen historie, forteller Skilbrei.

Slik varierer opplevelsen av å fortelle om overgrep og formålet med fortellingen ut fra hvem man snakker med. Det å fortelle til en venn er noe veldig annerledes enn å fortelle til politiet, understreker hun.

Utviklingen i det strafferettslige sporet for voldtekter bærer de siste ti årene preg av at hva som regnes som voldtekt og seksuallovbrudd utvides. Samtidig blir straffene skjerpet.

– Personer som forteller av de har vært utsatt for voldtekt, oppfordres i dag å gå til politiet. Å anmelde har blitt en del av standardrepertoaret. Det forventes at man anmelder voldtekter. Implisitt i forventningen ligger holdningen om at det er i samfunnets interesse at voldtekter blir straffeforfulgt, sier Skilbrei.

Å anmelde har blitt et standardrepertoar

Med økt rettsliggjøring håper samfunnet å forebygge nye voldtekter samt å skape trygghet og sikkerhet i samfunnet. Dette bygger på en optimisme rundt hva retten som institusjon kan oppnå.

– Det å vende seg til retten og anmelde fremstilles som en løsning på en negativ og krenkende opplevelse. Det fremstilles ofte som noe som er i offerets egen interesse så vel som samfunnets.

Men å anmelde kan også ha en kostnad. 

Forskeren tenker at det å erfare en voldtekt kan oppleves og håndteres på mange forskjellige måter. 

– Det kan imidlertid oppleves urettferdig for ofre at det legges «sten til byrden» ved at de via en anmeldelse skal ta ansvar for samfunnets evne til å hindre fremtidige voldtekter, sier hun.

I følge Skilbrei opplever mange ofre likevel både individuelle, kulturelle og strukturelle barrierer ved å rapportere voldtekt til politiet. Det er fortsatt kun et fåtall av ofre som forteller at de har blitt voldtatt, som anmelder i Norge i dag.

De fleste anmelder ikke

I 2023 gjennomførte Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress en undersøkelse. Der svarte 22 prosent av kvinnene og 3 prosent av mennene at de har opplevd voldtekt enten ved makt og tvang eller som sovevoldtekt. 

Over 80 prosent av disse, kombinert med de som har oppgitt at de har opplevd digitale seksuelle krenkelser, oppgav at politiet ikke ble gjort kjent med hendelsen.

KRIPOS har ut fra statistikker om anmeldelse rapportert at rundt 1.500 voldtekter der offeret var over 14 år, ble anmeldt i 2019. Samme år tok overgrepsmottakene imot drøyt 2.000 henvendelser til sammen.

Houge har gått igjennom politirapporter for det som skal være alle voldtektssakene som ble ført for retten i 2019. I samarbeid med KRIPOS har hun identifisert under 200 voldtektssaker som ble avgjort i norske domstoler dette året. 

I tillegg har hun gjennomgått alle dommer om sovevoldtekt i lagmannsretten for 2019 og 2020 sammen med universitetslektor Solveig Laugerud.

Ofre tar aktive valg

Skilbrei har sammen med Maria Hansen og Kari Stefansen intervjuet 15 kvinner som har opplevd voldtekt. 

I en vitenskapelig artikkel fra undersøkelsen skriver de om hvordan kvinner som avstår fra å rapportere voldtekt, gir mening til valget sitt.

–  I etterkant av voldtekter har ofrene gjerne behov for å balansere egne behov og forventninger opp mot samfunnets. Når kvinnene snakker om voldtekten og hvordan de etterpå manøvrerer for å forene motstridende normer og behov, rettferdiggjør de ikke så sjeldent valgene sine på andre måter enn hva samfunnet kanskje forventer, forklarer Skilbrei.

Forskningen viste at handlinger som kan tolkes som passive – som det å ikke anmelde voldtekten – heller kan sees som et aktivt valg. De stammer fra andre kulturelle rammer enn de rammene som legger ansvaret på offeret for å hindre risiko for andre. 

Kvinnene som ble intervjuet, var voldtektsofre. Men de var ikke villige til å innta posisjonen som ofre med konsekvenser for hvordan andre ser dem og hvordan de må handle.

– Vi lette jo aktivt etter kvinner som har opplevd voldtekt, og som definerte det selv som en voldtekt, men som ikke har anmeldt. Formålet var å belyse hvilke prosesser som ligger bak dette valget, nettopp i en tid hvor det er så sterkt fokus på at det moralsk og personlig riktige er å anmelde. Noe av det vi fant, var at når et offer overlater en fortelling om voldtekt til andre aktører, så mister hun kontroll over den, sier Skilbrei.

Vil beholde kontrollen selv

En viktig grunn til ikke å anmelde var altså å ikke gi opp kontrollen med egen historie. Kvinnen kan da selv styre hvordan det går fremover.

– Selv om dette var kvinner som regnet seg selv som utsatt for voldtekt, så var det likevel viktig for dem å ramme det inn på en måte. Det gjorde det mulig for dem å ikke la det bety for mye i deres hverdag. Å ikke la det bli en identitet som preger hvordan de ser seg selv eller blir sett av andre, forklarer forskeren.

Det å være utsatt for en voldtekt er noe som lett kan bli veldig dominerende dersom man av andre blitt sett som «den voldtatte kvinnen», forteller Skilbrei.

Siden voldtekt ofte skjer i sammenhenger med flere man kjenner, begått av personer i det samme sosiale nettverket, kan det få store konsekvenser i hverdagen.

Hør episoden her:

Referanser:

Anette Bringedal Houge: Rettsliggjøringens problem: argumenter for en annen samtale om voldtekt. Tidsskrift for kjønnsforskning, 2023. 

Maria Teresa Grønning Dale mfl.: Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen (PDF). Rapport fra NKVTS, 2023.

Maria Hansen, May-Len Skilbrei mfl.: Non-reporting of sexual violence as action: acts, selves, futures in the making. Nordic Journal of Criminology, 2020. Doi.org/10.1080/2578983X.2020.1867401

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER