Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
– Håp er en viktig del av palestineres identitet
Hvordan bygge identitet og kultur uten en stat? Palestinere tyr til broderi, dikt og musikk, og tanken på en dag å kunne vende hjem, ifølge historiker Toufoul Abou-Hodeib.
Historiker Toufoul Abou-Hodeib er opptatt av den ikke-voldelige palestinske motstandskampen som har foregått mellom de store katastrofene. Her deltar unge menn i «The Great March of Return» i 2018.(Foto: Xinhua / Sipa USA / NTB)
Tusenvis av palestinere vandrer inn i ruinene i Nord-Gaza og leter etter rester av hjemmene sine. Bildene preger nyhetsbildet i slutten av januar.
Nå har retur igjen blitt dagsaktuelt.
Historiker Toufoul Abou-Hodeib er opptatt av at palestinerne ikke bare framstilles som et folk «det skjer ting med».(Foto: Lisbet Jære)
Professor i historie, Toufoul Abou-Hodeib, er opptatt av temaet. Hun var usikker på om det var riktig tidspunkt å skrive om det da hun ble bedt om å bidra til tidsskriftet Middle East Journal of Culture and Communication.
Abou-Hodeib er halvt palestinsk, og de ville hun skulle skrive om hvordan konflikten påvirket henne både som akademiker og personlig.
Var det for vågalt å formidle håp?
– Jeg fulgte med på videoer hvor palestinerne selv formidlet konflikten. Mye av det var naturlig nok grusomme scener av krigen. Men midt oppi dette så var det også mange lyspunkter, sier hun.
Tanken på å reise hjem
Det som spesielt slo historikeren, var hvor sterkt troen på å kunne vende hjem sto. Hvis de klarte å formidle håp midt i et folkemord, måtte vel også hun som satt i fredelige Norge kunne gjøre det, tenkte hun.
– I sin trass mot å bli redusert til tall, ofre og flyktninger, utfordrer de oss som forblir på avstand til å tenke annerledes rundt historien om å være palestiner, sier hun.
Abou-Hodeib er opptatt av at palestinerne ikke bare framstilles som et folk det skjer ting med, men at de tar kontroll over egen skjebne.
Som en palestinsk kvinne sa til NRK 27. januar: «Vi vil gjenoppbygge hjemmene våre, selv om det er med gjørme og sand.»
Flukt former livet til palestinere
I artikkelen forteller Abou-Hodeib også om sin familie på farssiden: «Ikke desto mindre har ett aspekt, fraflytting, formet livet mitt slik det har formet livene til millioner av palestinere... To ganger satte det min fars familie på en ukjent vei, først i 1948 og deretter i 1967.»
Bestefaren hennes var aktiv i et opprør mot Storbritannia mellom 1936 og 1939. Palestina lå under det britiske imperiet fra slutten av 1. verdenskrig fram til 1948. Allerede i 1904 hadde sionistbevegelsen vedtatt at Palestina skulle bli jødenes nye hjem. Storbritannia lovet å støtte dem.
– Sionister hevdet at Palestina var et land uten folk, hvor jødene, et folk uten land, kunne bosette seg. I virkeligheten var det en rik kultur på plass, med jordbruk på landet, aviser i byer og politiske rettigheter under en osmansk konstitusjon, sier Abou-Hodeib.
Hun understreker at ideen om at palestinere mangler røtter og rettigheter, fortsatt er til stede. Hun viser til at Trump mener palestinerne kan bosettes i Egypt og Jordan.
Skriver bok om en levende kultur
Forskning og oppmerksomhet rundt Palestina har dreid seg mest om katastrofeår som 1948. Da ble 750.000 palestinere fordrevet etter opprettelsen av staten Israel, seksdagerskrigen og okkupasjonen av Vestbredden og Gaza-stripen i 1967, og dagens konflikt.
Annonse
Abou-Hodeib er derimot opptatt av alt som skjer imellom disse årene og den ikke-voldelige palestinske motstandskampen.
Under «The Great March of Return» i 2018 og 2019 arrangerte sivilsamfunnet i Gaza et fredelig demonstrasjonstog hver uke over 20 måneder for å avslutte blokaden. De krevde at palestinere som ble flyktninger etter Israels opprettelse, skulle få lov til å returnere.
Nå jobber hun med en bok om hvordan den palestinske kulturarven er blitt opprettholdt og dens rolle i ikke-voldelige motstandskamp.
– Vi tar det kanskje for gitt at palestinsk dans, dikt og broderier er en del av palestinsk kultur. Men med krig og så mange palestinere i eksil så kunne den også forsvunnet.
Her ser hun hvordan de palestinerne som fortsatte å bo i Israel, klarte å samle seg etter 1948 gjennom dikt, dans og musikk, til tross for restriksjonene de var under.
De brukte kultur i politisk mobilisering og klarte å opprettholde en palestinsk identitet og sitt arabiske språk.
Etter seksdagerskrigen i 1967 og okkupasjonen av Vestbredden og Gaza ble over tusen israelske militære ordrer utstedt. Disse inkluderer Militær Ordre 101, fortsatt gyldig i dag. I den har palestinerne forbud mot å heise flagg, holde politiske møter eller gi uttrykk for politisk identitet.
– Palestinerne brukte kultur kreativt for å uttrykke seg politisk. For eksempel da flagg ble konfiskert under Den første intifadaen, demonstrerte kvinner i kjoler hvor de hadde brodert flagget.
Broderier og motstandskamp
Broderier har stått spesielt sterkt i palestinsk kultur. Det har vært en del av livsløpet til unge kvinner, som lærte å brodere kjoler som de skulle ha i brudekisten.
– Mange palestinere som flyktet i 1948, tok med seg nettopp disse kjolene fordi de var en så viktig del av identiteten deres. Og så var de også lett å ta med på flukt. I dag finnes det to slike kjoler på Kulturhistorisk museum, forteller Abou-Hodeib.
Hun blar i en bok om kulturarv utstedt i 1977 av Etnografisk avdeling ved Israel Museum. Her finnes de palestinske broderiene, men ordene palestinsk eller palestinere blir ikke brukt en eneste gang.
Annonse
Det er et eksempel på hvordan Israel har forsøkt å undertrykke palestinsk identitet og historie.
Mange palestinere som flyktet i 1948 tok med broderte brudekjoler fordi de var så viktig for identiteten deres. Bildet viser en av to kjoler som i dag kan sees på Kulturhistorisk museum i Oslo.(Foto: Alexis Pantos / Kulturhistorisk museum, UiO, Etnografi. CC.BY.SA)
Festivaler ivaretok kulturen
Mange viktige skikkelser i den palestinske ikke-voldelige motstandskampen har fått liten oppmerksomhet. Det ønsker Toufoul Abou-Hodeib å endre i den kommende boka.
Et eksempel er Samiha Khalil, som bygde opp en av de største velferdsorganisasjonene på Vestbredden, Inaash al-Usra.
– Etter okkupasjonen i 1967 ble det viktig å sysselsette kvinner. Gjennom Khalils organisasjon fikk mange kvinner lære å brodere, og slik kombinerte de broderier med sysselsetting.
Khalil opprettet også en forskningsavdeling i organisasjonen. Avdelingen organiserte kulturarvfestivaler på 1970-tallet hvor tradisjonell musikk, dans og drakter ble vist frem. Disse festivalene skapte et offentlig rom for å uttrykke palestinsk identitet og utøve motstand under israelske restriksjoner.
Hun var i tillegg en framtredende skikkelse i palestinsk politikk. I 1996 var hun den eneste som utfordret Arafat under presidentvalget for Den palestinske selvstyremyndigheten, og fikk rundt 10 prosent av stemmene.
Starter på nytt – igjen og igjen
For både nåtida og framtida til palestinerne er det viktig at bildet som vi får servert av palestinere, nyanseres, mener Abou-Hodeib. Palestinere kan også være et bilde på utholdenhet.
– Mellom de to motpolene, palestinere som ofre eller palestinere som voldelige, er det utrolig mange ressurssterke mennesker som har holdt ut okkupasjon og fordrivelse. Palestinerne er blitt eksperter på å starte på nytt – igjen og igjen.
