Popmusikken omgir oss, og artistene skaper og forsterker trender – slik har det vært siden Elvis og Beatles.
Superstjernene både speiler og former samfunnet. Det er derfor Kai Arne Hansen er så interessert i dem og hva de gjør.
Hansen er musikkviter og forsker på kjønn og musikk ved Høgskolen i Innlandet. Nå er han ute med boken «Pop Masculinities: The Politics of Gender in Twenty-First Century Popular Music» på forlaget Oxford University Press.
Han har studert noen mannlige artister som har prega det siste tiåret innen popmusikken, hvordan de framstiller maskulinitet og hvordan publikum mottar dem.
Artistene er Rapperen Lil Nas X, den tidligere tenåringsstjerna Justin Bieber, tidligere One Direction-medlem Zayn Malik, R&B-artisten The Weeknd og det aldrende boybandet Take That.
Kai Arne Hansen har studert hvordan mannlige popartister framstiller seg i vår tid.(Foto: HINN)
Metoo og den klassiske maskuliniteten
Har det blitt mindre rom for den breibeinte rockeren og gangster-rapperen med lettkledde damer på panseret de siste åra med feminist-trend og metoo?
Tja, svarer forskeren.
– Artister tilpasser seg strømningene i tida. Metoo-kampanjen satte søkelys på de problematiske aspektene ved tradisjonelle maskuline idealer og væremåter, noe som fikk mange menn til å ta avstand fra disse, sier han.
Hansen forteller at vi har sett en stilistisk endring mot det mer progressive hos mange artister, altså i klesstil og selvpresentasjon, men bildet er mer nyansert enn hva man kan få inntrykk av.
De siste årene har utfordret oss på hvordan vi forstår kjønn og det å være macho. Media har gitt mye oppmerksomhet til popartisters lek med kjønnsidentitet.
– Vi har en idé om at vi nå lever i et så godt som likestilt samfunn. Og i musikkbransjen har mye endret seg. Det er en del oppførsel som ikke er allment akseptert lenger. Men samtidig lever den tradisjonelle måten å framstille maskulinitet på videre, om enn i mer subtile former, sier Kai Arne Hansen.
Tvetydig image
I boken viser Hansen eksempler på artister som tilsynelatende utfordrer det bestående, men samtidig framfører tekster og produserer musikkvideoer som forsterker konservative kjønnsnormer.
Blant dem er Lil Nas X. Han er åpent homofil og et ikon for skeive, går i knallrosa klær og bruker store øredobber i gull. Samtidig framfører han tekster som handler om pupper og samleie med kvinner.
Han parodierer stereotypier, men med risikoen at ironien overses av publikum og at stereotypiene slik forsterkes heller enn utfordres, mener Hansen.
Zayn Malik bruker klesskapet til kjæresten, men lager videoer med scener hvor kvinnen er redusert til et objekt for den voldelige mannen. Han snakker åpent om at han har slitt med «kvinnesykdommen» spiseforstyrrelser, men da som noe nesten skammelig som tilhører fortida.
Lignende motsetninger finnes hos samtlige artister i studien, noe Hansen mener peker på tvetydigheten som karakteriserer de fleste popartisters selvpresentasjon.
Annonse
Maskuliniteter i flertall
Noen typisk maskulinitet blant popartistene finnes ikke og har aldri funnes, ifølge Kai Arne Hansen.
David Bowie brukte sminke og nettingstrømpebukser på 1970-tallet. Prince gikk i pels og høye hæler på 1980-tallet.
– Hva det innebærer å være maskulin er ofte tatt for gitt, selv om det kan være vanskelig å gi en klar definisjon. Det fins mange måter å være maskulin på, og disse er konstant i endring. At det er en naturlig eller riktig måte for menn å være på, som skiller seg fra tilsvarende væremåter for kvinner, er nettopp den logikken som har ligget til grunn for den historisk skeive maktbalansen mellom kjønnene, sier forskeren.
Boka har tittelen «Pop Masculinities», altså maskuliniteter i flertall. Han tar utgangspunkt i artister som viser maskulinitet på helt ulike måter og ikke nødvendigvis de som helt åpenbart utfordrer eller forsterker kjønnsnormene.
– Jeg er opptatt av artister som når ut bredt og har potensial til å påvirke publikum, sier han.
Artisten Zayns musikkvideo til låta «Pilliowtalk» setter opp et erotisk fantasiscenario med et mannlig blikk, ifølge forskeren.
Utydelige konsekvenser av metoo
Alt i alt er det ikke tydelig, mener Kai Arne Hansen, om metoo faktisk har ført til mer likestilte og mangfoldige uttrykk for maskulinitet i popen.
Han vil ha fram nyansene og det tvetydige i utviklingen, noe som kanskje også kan vise nyanser i utviklingen i samfunnet for øvrig.
– Popmusikken er et sted hvor akseptable framstillinger av kjønn, seksualitet, rase og andre sider ved vår identitet er under forhandling. Artistene kan bidra til både å utfordre og å opprettholde diskriminering på grunnlag av kjønn, legning og rase i samfunnet vårt.
Betydningen av det siste tiårets bevegelser i hvordan vi ser på kvinner og menn, kan lett overdrives, mener han.
– Det har skjedd veldig mye på kjønnsfronten de siste åra, men jeg er opptatt av at vi ikke må bli selvtilfredse. Progressive strømninger ledsages av betydelig motstand, noe som understreker viktigheten av å fortsatt forske på hvordan holdninger til kjønn manifesterer seg i ulike sammenhenger, sier forskeren.
Annonse
Referanse:
Kai Arne Hansen: Pop Masculinities. The Politics of Gender in Twenty-First Century Popular Music. Oxford University Press, 2021. (Sammendrag)
