Historiker Elisabetta Cassina Wolff, Norges fremste ekspert på Italias politiske historie, punkterer den etablerte fortellingen om fascistenes kupp av makten i Italia.
Ifølge mytene marsjerer svartskjortene, som fascistene har blitt kalt, mot Roma og tar makten, 28. oktober 1922.
– Cirka 5.000 fascister er plassert på fire strategiske punkter rundt Roma. Men de beveger seg ikke 28. oktober.
Likevel er historien om Marsjen mot Roma og måten Benito Mussolini inntok statsministerposten på, helt sentrale historiske prosesser for å forstå hvordan landet kunne bli et fascistisk dikatur i mellomkrigstiden.
Podcast: 100 år siden Mussolini og fascistene tok makten i Italia
Hør Elisabetta Cassina Wolff og Han Lamers fortelle om Mussolini og fascistenes vei til makten for 100 år siden, om Italias overgang til diktatur, og om fascistenes fascinasjon for og bruk av latinsk språk og symboler fra romertiden.
– Den fascistiske bevegelsen i Italia ble født i 1919. Den startet på venstresiden, men beveget seg nokså raskt mot høyresiden, forteller Wolff.
Dette var en urolig tid i Italia. Etter 1. verdenskrig, hvor Italia først var nøytrale og så gikk inn på de alliertes, altså Storbritannia, Frankrike og Russlands side, var det stor misnøye med krigsoppgjøret.
Økonomien var også ustabil. Mange, og ikke minst veteranene som kom tilbake fra krigen, var arbeidsledige, og det var steile fronter mellom arbeidere og eliter.
– 1919 og 1920 har i ettertid blitt kjent som de to røde år. Det er en tid flere historikere vil beskrive som tilløp til borgerkrig. Landet er preget av politiske konflikter og frykt for en radikal venstreside, som ønsket en revolusjon, etter den bolsjevistiske modellen i Russland.
Den fascistiske bevegelsen samler krigsveteraner, arbeidsledige og studenter i squadres – kampforbund. De banker opp venstresidens ledere og okkuperer eller setter fyr på viktige kontorer og samlingssteder.
– Kampforbundene fikk finansiering fra agrarkapitalen, altså storbøndene som var redde for revolusjonen. Verken politiet eller hæren blir sendt inn for å stoppe voldelige konfrontasjoner mellom sosialister, kommunister og fascister, sier Wolff og fortsetter:
– Man kan si at den liberale regjeringen bruker fascistene til å få bukt på venstresiden.
Marsjen mot Roma – som ikke fant sted – viser ifølge historiker Elisabetta Cassina Wolff at det er mulig å infiltrere og svekke et liberalt system innenfra.(Foto: UiO)
Språk og symboler fra antikkens Roma
Ifølge Mussolini var latin «språket i vår tid, i denne veldig harde, men vakre fascistiske tiden». Det forteller Han Lamers, professor i klassiske språk ved Universitetet i Oslo.
Lamers studerer de italienske fascistenes bruk av latin.
– Selv navnet på bevegelsen refererer til et symbol fra det gamle Roma. «Fasces» var kanskje det viktigste symbolet til den fascistiske bevegelsen under Mussolini og er betegnelsen på en bunt av tynne stokker med en øks i midten, sier han.
Slike «fasces» ble båret under opptog i det gamle Romerriket som tegn på statlig autoritet.
Annonse
– For fascistene symboliserte latin det gamle Roma, og forestillingene om denne perioden var helt sentrale i fascismens ideologi og propaganda.
Når fascistenes makt og oppslutning øker, skjer det samtidig med en intensivert kultus rundt Roma.
– Roma symboliserte et løfte om nyvunnet nasjonal enhet og stolthet som ennå ikke var oppfylt. Mussolini og fascistene omdirigerte mytene om Roma til sin fordel.
Han Lamers studerer hvordan fascistenes brukte det latinsk språk og symbolikk for å knytte seg til det gamle Roma. I databasen flt.hf.uio.no samler han og kollegaer latinske tekster fra fascismen.(Foto: UiO)
Elitene ga makten til Mussolini
Selv om det ikke foregår en marsj mot Roma akkurat 28. oktober, er det denne dagen kong Victor Emmanuel 3. overleverer makten til Benito Mussolini.
Italias nye leder ankommer med tog til Roma 30. oktober hvor han først møter kongen, og så møter folket som har samlet seg i gatene.
– Det er først 31. oktober fascistene marsjerer langs gatene i sentrum foran kongen og Benito Mussolini. Dette er en representasjon, en forestilling av marsjen mot Roma, sier Elisabetta Cassina Wolff.
Historikeren understreker at marsjen som ikke fant sted, viser noe helt sentralt ved Mussolinis vei til makten.
– Fascistene hadde allerede utøvd vold i flere år, og Mussolini hadde åpent snakket om en forestående marsj mot Roma. Vi kan si at den såkalte Marsjen mot Roma innleder en fase i europeisk historie der det på en måte er nok å true med vold for å få sin vilje.
De etablerte politiske partiene og landets elite så Mussolini som mannen som skulle bringe ro og orden til landet. Men de hadde ikke tenkt at han skulle ha makten for godt.
– De var ikke naive, men kanskje opportunistiske og klart kyniske. Realiteten var at monarkiet, de etablerte partiene, katolikker, nasjonalister, industrialister, agrarkapitalister og selve hæren – de hadde egentlig ikke så veldig mye imot at Benito Mussolini skulle ta over makten i Italia.
Mussolini og fascistene behøvde ikke å bruke vold i de dagene da Mussolini ble statsminister. Flere år med vold i gatene hadde vist at de var villige til det, om de ikke fikk sin vilje.(Foto: Public Domain / Wikimedia Commons)
Ny ytre høyre-leder i Italia
Annonse
I Italia fikk høyresiden et rent flertall i nasjonalforsamlingen etter valget i september nå iår, og partiet Italias brødre fikk 26 prosent av stemmene.
Så da 100-årsdagen for Mussolinis maktovertagelse nærmet seg, kunne Giorgia Meloni, som første partileder fra det aller ytterste høyre siden Mussolini, presentere sin koallisjonsregjering.
Wolff mener det er grunn til å være på vakt overfor aktører fra ytre høyre som får politisk makt. Men hun understreker at på samme måte som konteksten i Italia og Europa er det som forklarer Mussolinis vei til makten på 1920-tallet, må vi ikke glemme at dagens kontekst gjør demokratiene bedre stilt overfor antidemokratiske trusler.
– Vi har ikke en verdenskrig bak oss, forhåpentligvis ikke foran oss heller. Vi har ikke den samme dype moralske og økonomiske krise som vi hadde på 1920-tallet, selv om vi står overfor nye kriser.
I tillegg påpeker hun at vi i dag har overnasjonale institusjoner som ikke eksisterte på den tiden.
– Og de fleste europeiske land er godt forankret i en demokratisk tradisjon og har levd med demokrati mye lengre enn det Italia og Tyskland hadde gjort i mellomkrigstiden.
