Urinlekkasje og nedfall av livmor, blære, urinrør eller endetarm som følge av slapp bekkenbunnmuskulatur rammer omtrent 30 prosent av alle kvinner.

Løsningen på problemet kan være enten trening av muskulaturen eller kirurgi.

Professor Kari Bø ved Norges idrettshøgskole (NIH) har vist at trening i de fleste tilfeller er en bedre løsning for pasientene. Sammenlignet med kirurgi er trening kostnadseffektivt og det har ingen negative bivirkninger.

Så hvorfor opereres fortsatt tusenvis uten å ha prøvd trening først?

– Jeg deltar på konferanser over hele verden og møter de samme holdningene, forteller Bø.

Hvorfor det er sånn, har hun ikke noe entydig svar på.

– Men et forhold som nok har innvirkning, er at sykehusene tjener penger på operasjoner, også i Norge. I tillegg er det mange leger som ikke er oppdatert på evidensnivået for bekkenbunnstrening, sier Bø.

Vant debatt

Nylig vant professoren en debatt på en stor konferanse i Australia. Motstanderne skulle forsvare et utsagn om at effekten av bekkenbunnstrening var overvurdert, mens Bø og hennes tidligere doktorgradsstudent i Australia, Helena Frawley, talte for bekkenbunnstrening.

Avstemning i salen viste at Bø og Frawley, med sine funn og henvisning til annen internasjonal forskning, vant med 70 mot 30 prosent.

– Funnene våre er basert på studier med meget høy metodisk kvalitet og resultatene er entydige i mange systematiske oversikter: Ved urinlekkasjer er bekkenbunnstrening i første omgang mer hensiktsmessig enn kirurgi.

– Nå har vi i tillegg syv gode studier som viser at bekkenbunnstrening endrer de anatomiske forholdene og er effektivt for å redusere symptomer på underlivsprolaps. Hvorfor mener fortsatt en tredjedel at pasienter bør opereres før de har forsøkt trening? spør hun engasjert.

Helt uten bivirkninger

Underlivet er tettpakket med ømfintlige organer og funksjoner. Å operere her er derfor risikabelt, forteller Bø.

– Selv om inngrepet i seg selv er lite, kan det gjøre omfattende skade. Og er skaden først skjedd, er det vanskelig å rette opp igjen.

– Og operasjon er ingen garanti for at problemet løses. Inngrep kan dessuten føre til infeksjoner, andre former for blæreproblemer og ikke minst problemer i seksuallivet.

Bø forteller at legene ofte hevder at pasientene deres har forsøkt trening uten hell før de opererer. Som eksempel nevner hun en kirurg i Melbourne som hevder at han sender alle pasienter hjem med rekvisisjon til trening.

Men han kontrollerer ikke om pasientene virkelig har trent, hva slags trening det har vært snakk om eller mengden de har gjennomført.

– For legen blir det da bare et alibi for å kunne operere. Her hjemme har jeg observert at lokalsykehus har annonsert i avisen og reklamert for operasjon uten trening først.

– Jeg er selvfølgelig enig i at pasienter som ikke har effekt av trening skal opereres. Men de må prøve riktig trening først. Det verste som kan skje er jo at treningen ikke har ønsket effekt. Bekkenbunnstrening har ingen bivirkninger, sier Bø.

Kjapp operasjon eller trening resten av livet?

Pasientene som opereres har naturligvis gitt samtykke til dette. Men Bø problematiserer hva informert samtykke egentlig innebærer.

– Mange pasienter blir stilt spørsmålet om de ønsker å trene resten av livet, eller gjennomgå en kjapp operasjon. Med den tilnærmingen er det ikke rart mange velger operasjon.

– Men hadde de visst hva treningen faktisk gikk ut på, at operasjon kan gi alvorlige komplikasjoner og at den ikke nødvendigvis har veldig god langtidseffekt, tror jeg flere ville valgt å unngå operasjon i første omgang, sier Bø.

En internasjonal studie viste at dersom pasienter fikk se en video av inngrepet de skal gjennomføre før de samtykker, så endret mange mening. Ifølge Bø forstår de færreste omfanget av et operativt inngrep.

I en studie fra Kings College i London er det også vist at mange flere pasienter ønsker trening enn medikamenter og operative inngrep. Dette tyder på at kvinnene selv ønsker trening om de får et reelt tilbud.

Pasienter målt i femten år

Treningen som har vært gjenstand for Bøs forskning består av en gruppetreningstime i uka i seks måneder med måling av fremgang en gang per måned. I tillegg trener pasientene hjemme hver dag.

Deretter må de følge opp selv. Effekten av treningen har vært god.

– Vi har også gjort verdens lengste langtidsstudie av dette. Av pasientene som gjennomførte seksmånedersopplegget for femten år siden, er bare halvparten operert i dag. Altså har treningen hatt god effekt på den andre halvparten.

– Disse personene har opprettholdt treningen selv. Noen jevnt og trutt, andre har bare trent når de har følt at muskulaturen blir slappere uten trening.

– All trening er ferskvare, men det krever mye mindre å opprettholde når man først har bygget opp muskulaturen, forteller Bø.

Trenger nye retningslinjer

NIH-professoren har mang en gang latt seg frustrere over at myndighetene ikke bruker kunnskap fra forskning i større grad, og kommer med bedre retningslinjer for helsevesenet.

– Kirurger over hele verden fortsetter å anbefale operasjon uten at pasientene har forsøkt bekkenbunnstrening skikkelig først. Norge er ikke annerledes enn resten av verden.

– Altså trenger vi bedre retningslinjer, slik at det ikke er opp til hver enkelt lege å komme med anbefalinger om operasjon i stedet for bekkenbunnstrening. Men tross entydige data, skjer det ikke stort i Helse-Norge, sier Bø.