Kartene viser hvordan strømforhold langs kysten går på tvers av kommuner og forvaltningsgrenser. Men de viser også mer detaljerte resultater rundt temperatur og spredning av smitte mellom oppdrettsanlegg.

I mange år har Dag Slagstad og forskergruppen hans ved Sintef Fiskeri og havbruk, brukt beregningsmodellene sine for å studere klimapåvirkning og økosystemer.

Ut fra data om atmosfæren fra det tyske forskningsinstituttet Max Planck, kan de for eksempel forutsi at pH-verdien avtar i Barentshavet, eller at en konsekvens av at mer CO2 blir oppløst i havet, blir at enkelte skjelltyper får det tøft framover.

– Etter hvert som vi klarer å få mer høyoppløselige modeller og kan bevege oss ned på spesifikke lokaliteter, ser vi at flere aktører blir interesserte – blant annet oppdrettsnæringa, forteller Slagstad.

Nyttig kunnskap

136 oppdrettsanlegg fra sør til nord i Nordland, meldte seg på i prosjektet rundt kartlegging av havstrømmer.

Nå sitter alle disse med kunnskap om den enkelte lokaliteten og smittenettverket med andre anlegg.

– Gevinstene fra prosjektet vil være mange, men noe av det viktigste vil være bedre kunnskap om strømforhold og det vi kaller vannslektskap, som betyr at vannmassene fra et anlegg forflytter seg til det andre.

– Det kan igjen resultere i bedre beredskap ved havari, forurensning, fiskesykdommer og algeoppblomstringer, sier Slagstad.

Vil trusselen flyte forbi?

Forskerne har nå hatt fokus på norskekysten fra Stadt og helt opp til Troms, og gjør et stort arbeid for fylkeskommunene.

Slagstad viser på PC-en hvordan kystområdene er delt inn i rutenett, og at m odellområdene kan variere fra nærbilder på bare noen hundre meter til oversiktsbilder med områder på tjue kilometer.

– Oppdrettsnæringa er interessert i å få vite hvordan lakselusa og virus kan spre seg. Vil strøm og vind for eksempel føre til at lakselus fra naboanlegget vil skade mitt anlegg?

Slagstad henter fram et kart over Trøndelagskysten. Her har øyene Hitra og Frøya fått plottet inn oppdrettsanleggene samlet under store, hvite flekker.

Ett av anleggene simuleres å være besmittet, en rød farge markeres, og på skjermbildet ser vi hvordan fargen sprer seg med strømningene i havet.

Plutselig er anlegget mot øst blitt «invadert», og det ser heller ikke bra ut for anlegg nummer to rett over havsundet.

Store regneprogrammer

Det er ikke så lett å forstå hva beregningsmodeller er, og hva som skjer når forskerne mater inn tall og måledata om vær og vind.

Men Sintef-forskerne avmystifiserer det hele og sier at modellene ikke er annet enn kjempestore regneprogrammer som viser havstrømningene.

– Måledata er uhyre viktige. Jo mer vi mater inn av målinger, dess bedre informasjon er det som kommer ut, sier Slagstad.

– Prognosene, det som vi beregner vil hende framover i tid, må hele tiden korrigeres av nye målinger. Slik blir modellene ustanselig justert til virkeligheten.