Alle meiser elsker insektlarver, men innvandrer-meiser til et nytt område sliter med å finne fram til de mest næringsrike godbitene. (Foto: Colourbox)
Innvandrerfugler har andre matvaner
Kjøttmeis og blåmeis som kommer til et nytt skogsområde tar med seg matvaner fra oppvekstmiljøet, og det tar lang tid før de lærer seg å sette pris på lokale larver.
Kjøttmeis og blåmeis er to av Norges vanligste fuglearter, og til tross for den beskjedne størrelsen kan de vandre over ganske store avstander.
En kjøttmeis som ble klekket og merket i Bærum, ble for eksempel funnet igjen nord for Bottenviken i Sverige ett år senere.
– Men meisefugler kan selvsagt også vandre den andre veien. Vi ser rett som det er at meiser ringmerket i Sverige begynner å hekke hos oss i Norge, forteller professor Tore Slagsvold ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo.
Biologenes lærebøker har lenge hevdet at meisefuglers og mange andre fuglers matvaner i stor grad er styrt av medfødte instinkter, og det skulle tyde på at ut- og innvandrende fugler i liten grad er i stand til å endre matvanene sine. Men professor Slagsvold legger nå fram nye resultater som tyder på at meisene er smartere enn som så – og at læring spiller en viktig rolle når de leter etter mat.
Slagsvold har i mer enn en mannsalder forsket på atferd, atferdsøkologi og seksuell seleksjon hos fugler. Han har blant annet ledet en rekke feltforsøk i et skogsområde i Bærum, hvor forskerne overvåker over 500 fuglekasser.
Tore Slagsvold i meiseskogen: Professoren er innfødt nordmann og liker brødskive med brunost, men mange innvandrere styrer unna slikt. Også innvandrere blant meisene bruker lang tid på å erverve nye matvaner, viser det seg. (Foto: Bjarne Røsjø / UiO)
– Vi studerte matvanene hos meisefugler i dette skogsområdet i hekketida når de voksne fuglene er ute og henter mat til ungene. Da fant vi klare forskjeller mellom matvanene hos immigranter og fugler som hadde vokst opp lokalt. Alle meiser elsker insektlarver, men hos blåmeis kom de voksne immigrantene med larver som var mindre enn hos de lokalt oppvokste fuglene. Hos kjøttmeisene fant vi en annen forskjell: Der kom de voksne innvandrerne med relativt flere brune enn grønne larver, forteller Slagsvold.
Denne forskjellen var så klar at den til og med gjaldt for fuglepar hvor den ene «samboeren» var født og oppvokst i studiefeltet i Bærum mens den andre var innvandrer. Men forskjellen gjelder bare for unge fugler, inntil de er cirka ett år gamle.
– Det tyder på at innvandrerne etter hvert lærer seg de lokale matvanene, forteller Slagsvold.
Tore Slagsvolds 500 fuglekasser henger i en sørvendt, varmekjær edelløvskog med en variert vegetasjon bestående av treslag som alm, lønn, hassel og ask.
– Edelløvskog er en forholdsvis sjelden skogtype i Norge; derfor regner vi med at de fleste innvandrer-meisene til denne skogen er klekket og oppvokst i en typisk nordisk barskog med noe innslag av bjørk, or og rogn. Det betyr at løvskogen i Bærum inneholder mange slags larver som innvandrerne ikke er særlig vant til der de kommer fra, forklarer Slagsvold.
De lokalt oppvokste blåmeisene har opplagt en fordel framfor innvandrerne når de finner større larver: Det blir rett og slett lettere å finne mat nok til ungene. Men også forskjellen mellom grønne og brune larver kan være betydningsfull, tror Slagsvold.
De grønne larvene i edelløvskogen er nemlig gjennomgående litt større enn de brune. De inneholder også masse karotenoider, det vil si antioksidanter som er nødvendige for helsen, og viktige pigmenter for å utvikle den vakre, gule fjærdrakten hos blåmeis og kjøttmeis.
– Vår forskergruppe har tidligere funnet ut at karotenoidene, som dannes i løvtrærnes blader, går tvers gjennom næringskjeden. De beveger seg uforandret fra bladene, gjennom de bladspisende insektlarvene, videre til de larvespisende fuglene og derfra ut i fjærdrakten. Karotenoid-molekylene i bladene, larvene og i meisenes gule fjær er nemlig helt like, forteller Slagsvold.
Annonse
En kjøttmeis-hann kommer med en brun godbit til ungene og foretar deretter et raskt «bleieskift». (Foto: Tore Slagsvold, IBV)
Det nye funnet om meisenes matvaner tyder på at kjøttmeis og blåmeis som flytter til et nytt område må betale en slags pris, inntil de har lært seg det lokale kostholdet.
– Innvandrerne er like store og har like god kondisjon som de innfødte meisene, men vi ser en tendens til at de legger litt færre egg, forklarer Slagsvold.
Kjøttmeisenes og blåmeisenes ulike matvaner gjenspeiler at de to artene er tilpasset litt ulike nisjer i skogen og derfor kan leve side om side.
– Kjøttmeisene er større og tyngre enn blåmeisene. De finner hovedsakelig insektlarver på trestammene eller nede på bakken i skogen – og disse larvene er ofte brune. Blåmeisen er derimot en mindre og lettere fugl, men med sterkere føtter. Den finner mye av maten sin oppe i det grønne løvverket, hvor også larvene er grønne, forteller Slagsvold.
De nye resultatene ble publisert det vitenskapelige tidsskriftet Animal Behaviour, med forsker Tore Slagsvold og den kanadiske ornitologen Karen Wiebe som forfattere. De to har samarbeidet i årevis, og denne gangen har Wiebe analysert videoopptak som Slagsvold har samlet inn i Bærum.
– Vi kan ikke helt utelukke at forskjellene i matvaner skyldtes genetiske forskjeller, eller forskjeller i «kvalitet» mellom fuglene. Men vi argumenterer, og vi ser det som mest sannsynlig at forskjellene handler om læring i ulike miljøer, presiserer Slagsvold.
Forskerne visste fra før at kjøttmeis som vokser opp hos blåmeis, og blåmeis som vokser opp hos kjøttmeis, har andre matvaner enn fugler som vokser opp hos sin egen art. De finner andre typer mat enn sine artsfrender og leter etter mat på andre steder i terrenget resten av livet, slik de lærte av sine fosterforeldre.
Annonse
– Denne oppdagelsen var en forløper til dette siste funnet vårt om innvandring og matvaner.
En kjøttmeis-hann og en blåmeis-hunn mater unger. Kjøttmeisen tror det er hans unger, men i virkeligheten er det en blåmeis-hann som er faren. (Video: Tore Slagsvold, IBV)
Slagsvold forteller også at unge kjøttmeiser som vokser opp hos blåmeis (eller omvendt), blir seksuelt preget på «fosterforeldrene» istedenfor på sin egen art. De lever like lenge som andre meiser, men en slik oppvekst kan føre til frustrasjoner. En meis som forsøker seg med seksuelle tilnærmelser overfor en annen art, blir nemlig kontant avvist.
– Men dette går bra hvis en kjøttmeis som har vokst opp hos blåmeis, treffer en blåmeis som har vokst opp hos kjøttmeis! Da kan de bli gjensidig tiltrukket av hverandre, og det kan bli både reir, parring og egg. Men selv om vi kan se i mikroskop at spermiene har nådd frem, er eggene ikke levedyktige.
Funnene om seksuell preging ble ansett som så viktige at Tore Slagsvold er omtalt i John Alcocks bestselgende lærebok Animal behaviour, attpåtil på samme side som den legendariske zoologen og ornitologen Konrad Lorenz. Det var Lorenz som først beskrev fenomenet morspreging hos fugler, som innebærer at ender og gjess knytter seg til det første bevegelige objektet de ser etter klekking. Tore Slagsvold og kollegene hadde isteden funnet bevis for seksuell preging ute i naturen, og dette er ett blant mange eksempler på at fugleforskerne ved Institutt for biovitenskap regnes blant de beste i verden.
