Langt til havs på Helgelandskysten i Træna kommune ligger fiskeværet Selvær. Her finner vi en av Nord-Norges største ærfuglkolonier. Rundt om på hovedøya er det satt opp rundt 300 kasser som ærfuglene hekker i.

I år har det dessverre vært hunner i bare halvparten av kassene. Det er en nedgang fra tidligere år hvor det normale har vært rundt 200 fugler.

– Det er færre hekkende fugler enn det pleier å være, men det positive er at vi fanger mange ungfugler som bidrar til rekruttering, forteller NIBIO-forsker Thomas Holm Carlsen.

Carlsen har god kjennskap til ærfuglene på Selvær. Han har merket hunnfugler i kolonien og registrert data siden 2016.

I løpet av årene har det blitt 102 fugler med ring på foten. Flere av disse gjenfanges årlig.

Hensikten er å skaffe ny kunnskap om ærfuglenes økologi og en mer målrettet forvaltning av ærfuglbestanden.

Kolonien sprer seg om vinteren

– Et hovedmål for prosjektet har vært å finne ut hvor ærfuglene befinner seg om vinteren, forteller Carlsen.

Slik kunnskap kan hjelpe oss til en mer helhetlig forvaltning også i overvintringsområdene. Det er særlig viktig nå som vi ser at antallet fugl går ned mange steder i landet.

På 1960- og 1970-tallet var ærfuglene samlet i Selvær gjennom hele året. Da var Selvær et levende fiskevær hvor sløying av fisk ga ærfuglene god tilgang på mat. Fiskerestene kom i tillegg til blåskjell og andre bunndyr, som er ærfuglenes hoveddiett.

Nå er det ikke så mange fiskebåter igjen. Sløying ved kai er ikke lenger tillatt. Gradvis har dermed ærfuglene måttet søke til andre områder på leting etter mat.

Mellom holmer og skjær er de ikke så enkle å få øye på. Forskerne og selværingene har lurt på hvor de blir av om vinteren. For å finne ut av dette har forskerne tatt i bruk GLS-lysloggere (Global Location Sensor). Lysloggere er små elektroniske enheter med lyssensor som ofte blir brukt ved studier av fugletrekk.

– De siste fem årene har vi satt på rundt 50 GLS-loggere. Loggerne gir lite presise kartdata, men vi ser at fuglene sprer seg i løpet av vinteren for så å samle seg igjen til hekking på Selvær om våren, forteller Carlsen.

Resultatene viser at mens noen blir igjen på Selvær, drar de fleste sørover, trolig til Vega. Noen drar nordover mot Røst og Saltstraumen, og et par individer er registrert så langt sør som i Trondheimsfjorden.

Her kan det hende de blander seg med fugler fra andre kolonier, for så å dra hvert til sitt i hekketiden.

Ea kommer «hjem» for å hekke

I samarbeid med forskere fra Universitetet på Island var Thomas Holm Carlsen også med på å starte opp et omfattende merkeprosjekt i islandske ærfuglkolonier.

Målet den gang var å finne ut hvorvidt ærfuglene der holder seg i sine tette kolonier eller om det er noen utveksling mellom koloniene.

Svaret var at de med svært få unntak holder seg tro til sin øy og koloni.

– I Norge ser det ut til at fugler fra flere kolonier blander seg om vinteren. Eksempelvis er det sannsynlig at fugler fra Lånan og Selvær beiter i det samme vinterområdet, for eksempel på Sølaflaket, sammen med fugler fra Røst og en og annen fra Svalbard, forteller Carlsen.

– Man kan flere steder se store flak med ærfugl om vinteren som sprer seg når våren kommer.

Og da sprer de seg hver til sitt. Ikke bare søker ea, som er navnet på ærfuglhunnen, hjem til sin øy for å hekke. Resultater fra gjenfanging, samt bruk av viltkamera, viser også at enkelte individer har en sterk tilknytning til et bestemt hus og bruker det samme år etter år.

– I enkelte tilfeller ser vi at ea har brukt samme huset i alle årene vi har registrert på Selvær. Dette er likevel ikke en regel, men en trend, og det gjelder ikke alle, sier Carlsen.

Hvorfor noen ærfugler har så sterk tilknytning til spesielle hus, mens andre ikke har det, har ikke forskerne svar på. Man kan spekulere i om det handler om førstemann til mølla eller om det er en rangordning.

Forskeren mener uansett at fuglene preges på området allerede som fuglunger, og at de kommer tilbake som kjønnsmodne ungfugler. Som en laks som finner tilbake til fødeelva si.

Vet ikke om ea hekker hvert år

GLS-loggerne registrerer også data om fuktighet. Det vil si at de gir informasjon om hvorvidt fuglene har vært tørre på beina over en lengre periode – en indikator på at den har hatt en hekkeperiode på land.

– Når fuglen fanges på nytt og loggeren samles inn, kan vi hente ut informasjon fra alle årene fuglen har gått med loggeren. Det gir oss ny kunnskap om naturlige svingninger i hekking, forteller Carlsen.

Per i dag vet forskerne faktisk ikke om fuglene hekker årlig eller om de tar seg noen «friår» dersom det for eksempel har vært lite mat eller vinteren på annet vis har vært hard.

– Vi har GLS-loggerne inne for uthenting av data nå. Håpet er at resultatet skal gi oss ny kunnskap om naturlige svingninger i ærfuglenes hekkemønster.

Vi vet lite om hannene

Forskerne merker bare ærfuglhunner som ligger på reir. Ungene er for små for fotringene. Å fange hannene er ansett som for utfordrende.

– I de tetteste koloniene på Island holder hannene seg sammen med og passer på hunnene sine gjennom hele hekkesesongen. I Norge ser vi imidlertid ikke like sterke bindinger mellom par. Hos oss forsvinner e-kallen, som er navnet på hannfuglen, like etter paringa. Vi vet ikke helt hvorfor vi ser denne forskjellen, men i de tette koloniene på Island kan det hende at hannenes tilstedeværelse begrenser risikoen for eggdumping i andres reir, forteller Carlsen.

Det har blitt observert at hannen legger seg på reiret når ea tar seg en rugepause.

– Ut over det vet vi ganske lite om e-kallen. For eksempel vet vi ikke om det dannes nye par hver vår eller om de gamle reetableres. Vi vet heller ikke når og hvor pardanningen foregår.

Det er med andre ord fremdeles mye vi fremdeles ikke vet om ærfuglene. Enn så lenge. Forskerne jobber stadig med å gi oss mer kunnskap om denne kulturskatten av en dykkand.

Ærfuglrøkter Hansen

Ærfuglene på Selvær blir omsorgsfullt røktet av den pensjonerte fiskeren, Eivind Hansen.

Det er en stor jobb å være ærfuglrøkter. Gjennom året restaurerer Hansen kassene, drar opp og tørker tang som han siden rer opp til fuglene med før de kommer.

Han passer på dem gjennom hekkesesongen. Når eggene klekker og de små dundottene er kommet på havet, tar han vare på duna, renser den for bruk og salg. Så begynner årshjulet på nytt.

Dette er en gammel tradisjon mange steder i Norge og et av våre beste eksempler på bærekraftig samhandling mellom folk og natur.

Dessverre er det ikke mange igjen som røkter ærfugl i Norge, men ea på Selvær er vant til folk. Hansen går jevnlig på runder for å sjekke at alt står bra til med fuglene, løfter på lokket og snakker rolig med dem.

Når Hansen gjør sine runder i kolonien, har han med seg en liten blokk. Der noterer han hvilke kasser som har fått besøk og når ærfuglene legger det første egget.

Det er viktig informasjon for forskerne slik at tidspunkt for merking kan times perfekt.

Fanges for hånd

– Etter at ea har lagt egg, ligger hun og ruger i rundt tre uker. I denne perioden spiser hun ikke. Hun er bare borte fra eggene noen snarturer for å drikke, forteller Carlsen.

– Den beste tida for merking er rett før eggene klekkes. Da har ea investert så mye i hekkesesongen at det er svært liten sjanse for at hun forlater eggene.

Målet er å gjøre håndteringen av fuglene så skånsom som mulig. Rolig og forsiktig med minst mulig rufsing av fjærdrakt. Idealet er om ea ikke føler hun må flykte på havet, men bare rister av seg stresset for så å tasse inn i kassen igjen.

– Meg bekjent er dette det eneste forskningsprosjektet i verden hvor ærfuglene fanges for hånd. Den vanlige metoden er med en løkke om halsen. Det skader ikke fuglene, men kan se noe mer brutalt ut, forteller Carlsen.

– Når vi fanger for hånd, unngår vi også i stor grad at ea skiter på eggene og duna. Den naturlige fluktresponsen hennes er å skite på eggene slik at rovdyr ikke skal spise eggene, forklarer han.

På Selvær sanker Hansen inn dun til rensing og salg. Da er det viktig å prøve å unngå skitt på de myke fuglefjærene.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO

NIBIO er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NIBIO:

• 

  Nye beregninger: Skogens CO2-opptak fortsetter å falle

• 

  Ny metode gjør at også gris, kylling og fisk kan spise gress og alger

• 

  Hvordan blir hjortedyr på­virket av klima­endringene?

• 

  Ny undersøking: Nordmenn verdset jordbrukslandskapet

• 

  Sjøørret trives selv om veibygging gir grumsete vann

• 

  Dette er insektenes 10 på topp-blomster

Du finner flere artikler fra NIBIO her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER