Partiet Nasjonal samling gjorde et brakvalg under EU-valget i juni. Sittende president Emmanuel Macron svarte med å utlyse nyvalg, da hele en av tre franskmenn stemte på ytre høyre-partiet.

Nasjonal samling kom best ut i 93 prosent av kommunene i Frankrike. Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk litteratur og områdestudier, beskriver dette som bemerkelsesverdige tall.

– En forklaring kan være at Macron er ekstremt upopulær, og om man vil straffe ham, går man til partiet lengst unna ham. En annen ting er at mange franskmenn opplever at det i lang tid har vært høyre- og venstresiden som har byttet på makten og at det for mange er litt «same shit» og ikke noe som utgjør noen forskjell i deres hverdagsliv. Så hvorfor ikke la dem som ikke har hatt makta ennå, få en sjanse? For mange representerer de et håp, sier Aukrust.

Aukrust trekker frem at det særlig i rurale og perifere strøk er mange som føler seg glemt av republikken. Toglinjer og postkontor legges ned, og tilgang til gode helsetjenester forsvinner.

– Og dette er Nasjonal samling gode på, å snakke til denne delen av befolkningen og inkarnere et håp for folk, vise at de blir lyttet til.

Radikalisering av høyresiden

Aukrust mener det nå utspiller seg et drama i fransk politikk og ser antydningen til en normalisering av ytre høyre. 

Lederen av høyrepartiet Les Républicains, Eric Ciotti, sa nylig at han ønsket en allianse med Nasjonal samling. Det skapte enorme reaksjoner i partiet og fikk den øvrige ledelsen til å ekskludere Ciotti fra partiet. 

Aukrust trekker linjene tilbake til andre verdenskrig, ettersom forgjengerne til Nasjonal samling, Nasjonal front, har røtter fra grupper som samarbeidet med Nazi-Tyskland. 

– Det er en historisk beslutning, fordi det har vært en veldig tydelig rød linje som man ikke skal gå over. Det er et tegn på en høyredreining og radikalisering av høyresiden i Frankrike og et første skritt i en ytterligere normalisering av Nasjonal samling. Et drømmescenario for Marine Le Pen. 

Macron: All-in eller stang ut?

EU-valget er et overnasjonalt valg og påvirker normalt ikke politikken hjemme i EUs medlemsland. Mange bruker derimot valget som en anledning til å uttrykke misnøye mot sittende regjering og president, og denne gangen snudde valget opp ned på fransk politikk. 

Samme dag som resultatet forelå, talte president Macron til folket og valgte overraskende nok å oppløse nasjonalforsamlingen og lyse ut nyvalg. Noe mange mener er risikabelt og ren gambling med det franske demokratiet.

Aukrust mener talen Macron holdt 9. juni, indikerte at han håper å vinne tilbake det absolutte flertallet som han mistet i 2022. Det vil gi ham større politisk handlingsform og en mulighet til å unngå kompromisser med opposisjonen, deriblant Nasjonal samling.

– Er det sannsynlig? Nei. For han er ekstremt upopulær, så det skal mye til for at han får over halvparten av setene.

Andre tror Macron spekulerer i det motsatte, at Nasjonal samling faktisk skal få flertall, slik at Macron selv, ifølge reglene, må peke ut statsministeren fra dette partiet.

Altså lede landet sammen med en statsminister med en annen politisk farge.

– Et komplisert samboerskap med andre ord, og da må de svelge kameler på begge sider, sier Aukrust.

Kronprins og mann av folket

Macron må i så fall regjere sammen med det unge stjerneskuddet og kronprins i Nasjonal samling, partileder Jordan Bardella (28). I motsetning til Macron, er han veldig populær i Frankrike og har heller ingen elitebakgrunn. 

– Bardella har vokst opp i en belastet forstad til Paris, med foreldre som er arbeidsinnvandrere fra Italia. Han har mye mer folkelig forankring og folkelig appell. Han har også en enorm appell blant unge mennesker og er helt suveren på sosiale medier og TikTok.

Dronning og datter av «republikkens djevel»

Om Bardella er kronprins, så er Marine Le Pen dronningen av ytre høyre i Frankrike. Hun har som mål å bli president i 2027. 

I 2011 tok hun over partiet Nasjonal front, som ble stiftet av hennes far, Jean-Marie Le Pen, i 1972. Partiet var en sammenslutning av høyreekstreme grupperinger med røtter blant annet i det nazivennlige regimet under den tyske okkupasjonen. 

– Det var et parti som var høyreekstremt fra fødselen, og Jean-Marie Le Pen ble kjent som republikkens djevel. En løs kanon på dekk som hadde regelrett rasistiske, antisemittiske utspill over en lav sko, og provokasjon var hans politiske strategi.

I 2011 tok Marine Le Pen over som partileder, men var ikke fornøyd med at Nasjonal front skulle forbli et evig protestparti.

– Hun ønsket å komme til makta og har hatt en veldig bevisst strategi for å få til det hele veien. En strategi som heter «La dédiabolisation», som bokstavelig talt betyr avdemonisering, eller normalisering, av partiet, sier Aukrust.

Aukrust mener Marine Le Pen har vært veldig klar over stigmaet knyttet til partiet og til Le Pen-navnet, noe hun har forsøkt å kvitte seg med. Hun kvittet seg også med sin far, som ble ekskludert fra partiet på grunn av utsagn langt over streken, som at gasskamrene under andre verdenskrig var en parentes i historien.

– Hun har systematisk tatt avstand til andre medlemmer av partiet som har kommet med lignende utspill, hun har moderert retorikken og blitt mildere. Hun også endret synspunkt i verdispørsmål eksempelvis knyttet til abort og homofilt ekteskap. Altså, fasaden har blitt blankpolert, sier forskeren.

Til tross for fasadeendringen, er det mange som påstår at mye av det gamle tankegodset forblir det samme. Aukrust trekker frem at Nasjonal samling ønsker å grunnlovsfeste at «etniske» franskmenn skal gis forrang når det gjelder offentlige støtteordninger, kommunale boliger og jobber. 

– Dette er jo politikk som er regelrett rasistisk og segregerende. Så selv om man kanskje ikke kan kalle partiet høyreekstremt, slik vi bruker dette begrepet i Norge, men mer høyrepopulistisk eller høyreradikalt, lever mye av det gamle tankegodset fortsatt i beste velgående. Det gjør at mange i Frankrike, dog færre og færre, mener at partiet utgjør en fare for demokratiet og tar sterk avstand, sier Aukrust.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER