Saken er produsert og finansiert av De nasjonale forskningsetiske komiteene - Les mer
Botanikeren John Heslop-Harrison var lenge den eneste botanikeren som fikk tilgang til den privateide øya Rum på Skottlands vestkyst. Her iscenesatte han en planteoppdagelse som kunne påvirke oppfatningen om den siste istiden.

Blomsterbløffen

På 1940-tallet rapporterte en anerkjent professor i botanikk at han hadde funnet flere planter på øya Rum som ikke tidligere var observert i Storbritannia. Det skulle vise seg at blomstrende fantasi var forklaringen.

 

16.10 2015 05:01

Den botaniske verden var svært overrasket over professorens funn og ble straks skeptisk. Med god grunn. Professoren hadde nemlig iscenesatt denne sjeldne planteoppdagelsen selv. Hvis plantene faktisk var fra Rum på Hebridene, ville det vært avgjørende for en teori om at øyene slapp unna den siste istida. De fleste i botanikermiljøet ble etter hvert klar over professorens ugjerninger, men likevel ble han aldri dømt.

På 1980-tallet hørte forfatteren Karl Sabbagh ved en tilfeldighet om den såkalte Rum-affæren. Siden han ikke visste navnet på professoren, lot han det ligge. 17 år senere var Sabbagh ute til lunsj med en botaniker, som tilfeldigvis begynte å snakke om Rum-affæren. Han kunne fortelle at det var den velkjente professoren John Heslop-Harrison som var blomsterbløffmakeren. 

Ifølge Sabbaghs venn var hele opp­dagelsen og dens mangel på troverdighet et velkjent faktum i botanikermiljøet. Nå klarte ikke Sabbagh lenger å la historien ligge og bestemte seg for å studere saken nærmere.

Innbilsk og selvgod

John Heslop-Harrison var sønn av en blikkenslager og oppvokst i en liten landsby nord i England. Familien måtte jobbe hardt for at John skulle få gå på skolen, og det var ingen selvfølge at han skulle begynne å studere. Han ble professor ved universitetet i Newcastle, et universitet uten særlig historie, tradisjon eller status.

For flere av hans vitenskapelige kolleger fremstod han nok som en innbilsk og selvgod person. Det hjalp heller ikke at han var god venn med Lady Monica, som ga ham tilgang til sin private øy, Rum.

Det var ikke tilfeldig at oppdagelsene til John Heslop-Harrison ble gjort på nettopp den privateide øya på Skottlands vestkyst. Avtalen med Lady Monica gjorde at han var den eneste botanikeren som fikk besøke øya, med mindre han selv ga sin tillatelse.

Mistenksomme kollegaer


Kart over området Lochaber i Skottland, som Rum ligger i.

I august 1948 ga Heslop-Harrison amatørbotanikeren John Raven tillatelse til å gå i land på Rum. Heslop-Harrison så nok ikke på Raven som en trussel, men antok heller at han var enda en ivrig amatør og beundrer av hans arbeid. John Raven derimot var der ute som agent for de mistenksomme kollegaene til Heslop-Harrison.

Raven og de mistenksomme kollegaene fikk rett: Flere av artene Heslop-Harrison hadde rapportert fra Rum, var rett og slett ikke å finne på øya. Andre arter fantes, men da Raven studerte dem nærmere, så han at jorden virket nylig bearbeidet og plasseringen virket unormal. Mellom røttene til plantene fant Raven også frø og ugras som umulig kunne stamme fra Rum.

Raven skrev i sin rapport at plantene ikke vokste naturlig på Hebridene. De var dyrket frem andre steder og plantet ut.

Fikk slippe unna

At John Heslop-Harrison fant opp planter og jukset, er ikke det mest oppsiktsvekkende i denne historien. Det var heller resten av forskningsverdenen sin reaksjon som var vanskelig å forstå. Det skjedde nemlig ikke noe mer.

Rapporten ble arkivert med instruks om at ingen kunne få lese den så lenge Heslop-Harrison og hans sønn – også en viktig botaniker – var i live.

Mistankene mot Heslop-Harrison eksisterte allerede på 1940-tallet, og Ravens rapport om svindelen ble skrevet i 1949. Så hvordan kunne et helt fagmiljø holde det skjult fra offentligheten og la en av Englands fremste botanikere slippe unna med juks?

Noen mente kanskje at historien ville skade hele ryktet til vitenskapen. Andre vil kanskje tenke at han hadde gjort så mye annet bra at litt juks ikke burde felle ham? Det kan finnes mange mulige forklaringer. Ifølge biolog, høgskolelektor og forfatter, Erik Tunstad som omtaler Rum-affæren i boken Juks, ligger noe av svaret i at det ikke fantes anerkjente definisjoner på vitenskapelig uredelighet eller formelle organer som hadde til oppgave å håndtere denne typen saker.

Sudbø-saken eneste i Norge

I Norge er den såkalte Sudbø-saken fra 2006 det eneste tilfellet hvor noen har blitt avslørt for omfattende forskningsfusk. Det viste seg at kreftforskeren Jon Sudbø hadde diktet opp mer enn 500 pasienter og fabrikkert resultater som tydet på at vanlige smertestillende kunne være livsfarlig.

En ekstern granskningskommisjon konkluderte med at Sudbø måtte trekke tilbake 13 artikler som var publisert i flere anerkjente vitenskapelige tidsskrifter. Sudbø ble også frakjent sin doktorgrad.

Denne saken gjorde at vi i Norge i 2007 fikk et nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning: Granskingsutvalget. I dag revideres også forskningsetikk­loven, og det nye lovforslaget legger større vekt på ansvaret institusjonene selv har for å lage et system for å følge anerkjente etiske normer.

Forhåpentligvis vil disse tiltakene bidra til at vi ikke får flere uredelighetssaker på samme nivå som Sudbø-saken – og at vi ikke får en norsk Rum-affære.  

 

Referanser:

Erik Tunstad (2011): Juks – Hvordan forskere svindler – og hvorfor det ikke er så farlig… Oslo: Humanist forlag

Sabbagh, K (1999) A Rum Affair. Farrar, Straus and Giroux. Les første kapittel hos The New York Times.

Om  John Heslop-Harrison. The Royal Society of Edinburgh

Om John Heslop-Harrison, Wikipedia

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Rapporten ble arkivert med instruks om at ingen kunne få lese den.

Annonse

Annonse