I en undersøkelse blant 262 norske doktorgradsstudenter på medisin i 2010/2011 kom det frem at 13 prosent mener det er akseptabelt å selektivt utelukke motstridende resultater for å øke sjansene for publisering. Én av ti mente det kunne være greit å stjele andres ideer. (Illustrasjonsfoto: Microstock)
Hva er verst – juks eller slurv?
Publiseringspress og en tendens til å la seg friste, er blant faktorene som fører til at forskere tar snarveier, ifølge nederlandsk professor.
Tidligere i år ble det avslørt at en av forskerne bak en studie om homofile ekteskap hadde forfalsket data.
Fuskeskandalen fikk mye medieoppmerksomhet og var også en del av bakteppet da vitenskapsfolk fra hele verden var samlet til konferanse om ansvarlig forskning i Brasil i juni. Men selv om forskningsfusk er alvorlig, mener mange at slurv og sjusk i forskningen er et langt større problem.
Én av dem var Lex Bouter, professor i metode og integritet ved Vrije Universiteit i Amsterdam.
Mer sjusk enn fusk
På fagspråket kalles gjerne forskningsfusk for «vitenskapelig uredelighet» mens ulike grader av sjusk og slurv kalles «tvilsom forskningspraksis». Dette omfatter alle typer praksis i gråsonen mellom på den ene siden god, ansvarlig forskning og på den andre siden uredelighet eller fusk.
– Det er i den store gråsonen problemet ligger, hevder Bouter.
Han viser til en mye omtalt metastudie av Daniele Fanielli. Stanford-forskeren gjennomgår en rekke spørreundersøkelser om forskningsfusk og viser at i gjennomsnitt to prosent av forskere innrømmer å ha plagiert, forfalsket eller fabrikkert data minst én gang i løpet av de siste tre årene.
– Mens forfalskning, fabrikkering og plagiering tross alt er relativt sjelden kost, er det langt vanligere at forskere lar være å publisere studier som ikke bekrefter hypotesene, lar personlige overbevisninger påvirke konklusjonene eller lar være å rapportere problemer med å gjenta eksperimentene med samme resultat, sa Bouter.
I Fanellis undersøkelse fra 2012 oppga i gjennomsnitt 72 prosent av forskerne at de ved minst ett tilfelle hadde bedrevet tvilsom forskningspraksis i samme periode.
I 2010/11 gjorde Bjørn Hofmann med kolleger en undersøkelse blant 262 norske doktorgradsstudenter på medisin. Der kom det blant annet frem at 13 prosent mener det er akseptabelt å selektivt utelukke motstridende resultater for å øke sjansene for publisering. Én av ti mente det kunne være greit å stjele andres ideer.
– Men ikke all dårlig praksis er nødvendigvis gjort av ond vilje. Det kan like gjerne komme av uvitenhet eller vanlige feil, hevdet Bouter.
Mange risikofaktorer
– Felles for både forskningsfusk og tvilsom forskningspraksis er at de betinges av risikofaktorer på system-, kultur- og individnivå, sier han.
På systemnivå kan det dreie seg om publikasjonspress, konkurranse eller lav risiko kombinert med høy avkastning, som gjør det fristende å kutte noen hjørner. På kulturnivå snakker vi gjerne om dårlige rollemodeller, dårlig veiledning og manglende etikkundervisning ved forskningsinstitusjonene. Individuelle faktorer kan være at enkeltpersoner rettferdiggjør dårlig praksis, ikke oppgir interessekonflikter eller har moralske holdninger eller personlighetstrekk som gjør det lettere å fuske.
Bouter fremhever spesielt selektiv publisering som et stort problem.
– Dette bidrar til å gi et forvrengt bilde av den publiserte mengden forskningsbevis, sier han.
Vil ha mer åpenhet
Bouter mener det haster med å få på plass mer åpenhet og gjennomsiktighet i forskningen. Han trekker frem tre måter vi kan få til dette:
– For det første må vi endre belønningssystemet. I dag avhenger prestisje og faste ansettelser av antall publikasjoner, siteringer og finansiering. Og spektakulære og signifikante resultater hjelper, sier han.
Én løsning er å utvide kriteriene for belønning, slik som å publisere data, protokoller, vise at eksperimentene lar seg gjenta med samme resultat.
For det andre må de som vurderer, finansierer og publiserer forskningen ta sin del av ansvaret og sette som krav at alt skal publiseres, mener Bouter.
Bouter mener det er helt avgjørende å ta etikkundervisning og kvalitetssikring alvorlig.
– Vi trenger gode fasiliteter for datalagring og eksperthjelp. Erfarne forskere må være gode rollemodeller og gi gode eksempler. Og vi må fremme en åpen debattkultur og snakke om dilemmaer.
Bouter foreslår å heller omtale tvilsom forskningspraksis som bortkastet forskning.
Annonse
– Når man omformulerer det til noe som handler om effektivitet, kan det gjøre at folk blir mer åpne for nye ideer, sier han, og viser til initiativet Researchwaste, som er basert på en serie artikler publisert i The Lancet i 2014.
Også en rekke andre prosjekter og initiativer har satt åpenhet i forskning på agendaen. Ett av dem er Equator network, som samler mer enn 270 retningslinjer for god rapportering av medisinsk forskning. Et annet er Alltrials, som oppfordrer til registrering og opplasting av protokoller, data og publikasjoner. Nylig gikk også en ekspertgruppe fra blant andre amerikanske National Academies of Science ut i tidsskriftet Science med forslag til hva man kan gjøre for å bedre forskningens integritet.
Referanser:
Bruce Alberts mfl: Self-correction in science at work. Science, juni 2015, doi: 10.1126/science.aab3847. Sammendrag
