Mange forskningsresultater blir aldri offentlige fordi forskerne ikke publiserer dem, for eksempel i vitenskapelige tidsskrifter. Kunnskap som kunne ha gagnet deg og meg, og som koster penger å forske fram, blir dermed ikke kjent. 

• Les også: Når forskernes taushet tar liv

Slik bør det ikke være, mener Kunnskapsdepartementet.

– Vi har klare forventninger til at forskerne skriver om funnene sine og forsøker å få dem publisert, sier statssekretær Bjørn Haugstad på vegne av departementet.

Han mener universiteter, høgskoler og andre forskningsinstitusjoner bør ta ansvar for at forskningen blir publisert vitenskapelig.

– Institusjonene skal ha systemer for å følge opp publisering, sier Haugstad.

forskning.nos ringerunde til en del forskningsledere tyder på at institusjonene mangler oversikt over når de ansatte publiserer og ikke. Dermed blir oppfølgingen lite systematisk. Forskerens nærmeste leder stiller kanskje spørsmål hvis han eller hun publiserer svært lite, mens forskere som publiserer en del kan la være publisere enkelte av studiene sine uten innblanding fra sjefen.

Vil lovfeste institusjonenes ansvar

Det kan være mange grunner til at en forsker ikke offentliggjør forskningen sin, men dersom han holder tilbake resultater fordi han ikke likte svaret han fikk, er det alvorlig.

Kunnskapsgrunnlaget vårt blir mangelfullt. Vi kan for eksempel tro at en medisin virker bedre enn den gjør.

– Negative resultater er ikke en unnskyldning for ikke å publisere. Det er institusjonenes ansvar å forhindre slik uetisk praksis, sier Haugstad.

– Det handler ikke bare om integritet i forskningen, men om pasientsikkerhet og andre konsekvenser for samfunnet. Dette er et alvorlig problem, som jeg ennå ikke har sett noen komme med en god løsning på.

Nå vil han lovfeste institusjonenes ansvar for forskningsetikk. Snart sender Kunnskapsdepartementet en ny versjon av forskningsetikkloven ut på høring. Loven skal bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente etiske normer.

Haugstad mener det forskningsetiske ansvaret til institusjonene også omfatter publisering, men kan ennå ikke si om dette vil bli spesifisert i lovendringsforslaget. Det er ingenting i det foreløpige notatet som tilsier at det blir det.

Kultur, ikke kontroll

Haugstad lar det være opp til institusjonene hvilke systemer de lager, men forventer at arbeidsgiverne tilbyr opplæring i god publiseringsskikk og har tydelige retningslinjer som forteller hva de forventer av forskerne sine. Institusjonene skal også ha rutiner for å behandle saker om mulige brudd på etiske normer. I dag er det varierende hvor gode institusjonene er på dette.

Haugstad vil ikke ha noen kontroll av om institusjonene tar ansvaret for publisering. Han mener institusjonene skal passe på dette selv.

– Det er grenser for hva departementet kan detaljstyre. Vi er avhengige av at institusjonene følger opp det vi er enige om er en god praksis. Ellers erstatter vi en kultur for god praksis med et kontrollregime.

Det er uklart om det vil få noen konsekvenser for institusjonene dersom de ikke følger opp manglende publisering.

– Men institusjonslederne vil nok oppfatte en lovfesting av det forskningsetiske ansvaret deres som en tydeliggjøring, sier Haugstad.

Forventer at departementet sier fra

Marianne Aasen, forskningspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, mener Kunnskapsdepartementet bør ta opp problemet med manglende publisering direkte med institusjonene.

– Jeg forventer at de tar opp dette i styringsdialogen. Oppmerksomhet om problemet fra toppen er viktig, sier hun.

Selv har hun ikke diskutert problemstillingen i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget, der hun er medlem.

– Det kan være naturlig å jobbe med dette i forbindelse med stortingsmeldingen for kvalitet i utdanningen, som skal komme i 2017.

– Jeg vil også følge med til høsten, når vi trolig skal diskutere finansieringsmodellen for de offentlige institusjonene. Vi må se om tildelingen av penger for publisering på ulike nivåer fungerer.

Å gi penger til forskning basert på antall publikasjoner skal stimulere forskere til å publisere mer, men dette virkemiddelet gjør ikke nødvendigvis at andelen upubliserte resultater blir mindre.

Forskere som publiserer mye, kan også ha en del liggende i skrivebordsskuffen. De kan for eksempel dele opp funnene sine fra ett prosjekt i mange artikler, og la være å skrive artikler om resultatene fra andre studier.

– Skuffende at de mangler oversikt

Manglende publisering er et ledelsesansvar ved institusjonene, mener Aasen.

– Ledelsen som sitter nærmest forskeren, må løse problemet.

Hun er skuffet over at institusjonene ikke har oversikt over det som havner i skuffen.

– Det er skuffende, særlig med tanke på at de får økonomisk belønning for å publisere. Da skulle man tro at de hadde en politikk for hvordan de håndterer publisering, at det ikke blir opp til den enkelte hva hun gjør med resultatene sine.

Vil ikke henge ut noen

Den britiske legen Ben Goldacre, som jobber for mer åpenhet om forskningsresultater, foreslår offentlige lister over institusjoner som ikke publiserer fra studier de har ansvar for. Det synes ikke Aasen er noen god idé.

– Jeg vil ikke at vi skal henge ut folk.

Men hun vil gjerne lage skrytelister over dem som er flinke til å publisere.

– Jeg tror på myke virkemidler, som å se forskerne og skryte av dem som er flinke. Arbeidsgiverne kan lage lister over dem som publiserer, og gjøre stas på dem. Når de har en ledelse som følger med, er jeg sikker på at forskerne jobber bedre.

En vanlig årsak til manglende publisering er at forskernes tid blir for knapp. Det viser forskning.nos spørreundersøkelse. Rektor Kari Bø ved Norges idrettshøgskole vil at institusjonene skal sette av mer tid til å fullføre prosjekter framfor å stadig sette i gang nye. Men Aasen mener dette er opp til forskeren.

– Forskeren må vurdere om han må kaste seg over et nytt prosjekt og ikke prioriterer å publisere det forrige akkurat da.

Stortingspolitikeren tror mer på positiv forsterkning enn tiltak fra politikerne.

– Det er viktig at vi sier at vi faktisk forventer publisering når institusjonene har fått penger for å gjøre det. Statlige, stramme verktøy er jeg skeptisk til. Forskerens frihet er viktig. Skal vi ha noen som banker på dørene, et publiseringspoliti? Nei.