– Vi må være vitenskapelige om vitenskap. Vi har en masse antakelser om grunnene for vitenskapelig uredelighet, som det er veldig lite belegg for, sier Daniele Fanelli.

Han er seniorforsker ved det nye METRICS-senteret ved universitetet i Stanford i USA, som jobber for å bedre kvaliteten på vitenskapelige studier. Med bakgrunn fra biologi og journalistikk har han spesialisert seg på studier av vitenskapelig uredelighet og skjevhet i forskningen, også kalt bias.

Dette gjør han ved kombinerer resultatene fra en rekke uavhengige studier av samme problemstilling, noe som kalles metaanalyser. Fanelli var først ute med å gjøre denne typen analyser på tvers av alle forskningsfelt, og resultatene har vakt oppsikt.

Han deltok nylig på en EU-konferanse om ansvarlig forskning og innovasjon i Roma.

• Les også: – Større problem enn forskningsjuks

Virkelighet versus ideal

Fanelli har en doktorgrad i evolusjonær biologi. Interessen for å studere vitenskapelig uredelighet vokste frem over tid.

– Etter doktorgraden opplevde jeg at idealismen jeg hadde gått inn i forskningen med, var kraftig dempet. Man har et idealbilde av hvordan vitenskapen skal være, og så er virkeligheten ganske annerledes, sier han.

Etter hvert beveget han seg over i forskningsjournalistikken. Der opplevde han mange av de samme problemstillingene som i forskningen, for eksempel hvor vanskelig det er å sikre etterrettelighet og at mange prinsipper ikke blir fulgt. Prinsippene han sikter til er for eksempel å sjekke fakta eller å publisere negative resultater.

I journalistikken kan dette for eksempel være å ikke fortelle den andre siden av en historie.

– Mens jeg jobbet som journalist, så jeg at mange, spesielt innenfor medisinsk forskning, brukte metaanalyser for å studere skjevheter i forskningen. Da falt alt på plass. Jeg tenkte at dette er jeg veldig motivert for å gjøre, for jeg elsker vitenskap!

I 2008 fikk Fanelli et stipend gjennom EUs 7. rammeprogram. Prosjektet handlet om å samle statistikk om utbredelsen av bias på tvers av fagfelt. Han forteller at det da var en gryende interesse for disse problemstillingene og et stort behov for data.

• Les også: Bør forskningsjuks kriminaliseres?

Overraskende resultater

Fanelli forteller at han går frem på ulike måter for å studere feltet.

– Jeg gjør det som ser ut til å gi mening. Det jeg synes er mest interessant, er å se etter mønstre på tvers av forskningslitteraturen og hvordan fagfelt og land skiller seg fra hverandre. Målet er å undersøke om det er mulig å finne noen fellestrekk ved forskere eller forskningsgrupper som kan forutsi sannsynligheten for at forskningen vil ha systematiske skjevheter.

– Andre hadde gjort tilsvarende studier innenfor enkelte forskningsfelt, men jeg var nysgjerrig på hva som går igjen overalt. Hvordan ville for eksempel det som foregår innenfor mitt forskningsfelt, se ut i sammenlikning med det som foregår innenfor andre fagfelt? Det ga noen overraskende resultater.

Fanelli forteller at han ble overrasket over at det en rekke ting han forventet å se, som ikke stemte.

– For eksempel antok jeg at evolusjonær biologi, eller generelt forskning på dyr, ville være mer utsatt for bias enn forskning på mennesker. Man kunne tenke seg at forskerens innstilling var at «ingen bryr seg egentlig om en studie av veps i tropiske land, så hva er problemet med å massere dataene litt?».

Det viste seg å være stikk motsatt, forklarer Fanelli.

– Det er forskning på mennesker, spesielt innenfor psykologi og psykiatri, som i størst grad rapporterer en klar overvekt av positive og signifikante funn, sier han.

• Les også: LSD-forskere trikset til seg troverdighet

– Store mørketall

I 2009 gjorde han en metaanalyse av spørreskjemadata om vitenskapelig uredelighet. Artikkelen har siden publisering vært en av de mest leste artiklene i Public Library of Science (PLOS). Målet var å få vite hvor mange som er villige til å innrømme at de har manipulert data.

Det viste seg, på tvers av alle spørreundersøkelsene, at i gjennomsnitt mellom én og to prosent av respondentene innrømmet å ha manipulert data ved minst ett tilfelle.

– Og hvis det er det folk innrømmer i en spørreundersøkelse, er det grunn til å tro at det er store mørketall.

Fanelli forteller at han nå jobber med å finne bedre og mer robuste metoder for å teste en del av de antakelsene vi gjør om vitenskapelig uredelighet og hva som er risikofaktorene.

– Jeg forsøker å gå vitenskapelig til verks om vitenskap, kan du si.

• Les også: Milena Penkowa - fra berømt til beryktet

Mange antagelser om uredelighet

Fanelli fremhever at endringene vi har sett i samfunnet, i forskningssystemet og -kulturen de siste årene, har vært enorme og veldig positive.

– Nå snakker vi åpent om vitenskapelig uredelighet og bias, og vi diskuterer mulige løsninger, som hvordan man kan endre publiseringssystemet og -belønningssystemet i forskningen. Dette er viktige grep.

Han mener likevel det er mange problemer vi ennå ikke har tatt tak i.

– Alle er enige om at vitenskapelig uredelighet og bias er et problem, samtidig som vi mener vi allerede har løsningene klare. Men måten vi snakker om dette på, styres av en masse antakelser som i veldig liten grad er vitenskapelig bevist. For eksempel er det mye snakk om publiseringspress, og at det er de unge forskerne som er i risikosonen. Jeg vil se data, og sjekke om dette virkelig stemmer. Det er en vanskelig oppgave, men nettopp fordi vi forsøker å ha en vitenskapelig tilnærming til dette bør vi også anerkjenne begrensningene, og ikke bare trekke forhastede slutninger.

• Les også: Forskere sprer feil tall om miljøtrussel

Referanse:

Fanelli, D. (2009), “How Many Scientists Fabricate and Falsify Research? A Systematic Review and Meta-Analysis of Survey Data”, PLOS One. Published: May 29, 2009 DOI: 10.1371/journal.pone.0005738