Rett etter den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar for to år siden var Michael Gentile på plass ved grensen og hjalp familien til en av doktorgradsstipendiatene sine med å flykte. 

Samtidig ba stipendiaten som ble igjen i Ukraina, om veiledning. Det fikk han.

– Vi hadde en lang zoom-samtale der vi pratet om statistiske modeller. Det var mørklagt på landsbygda i Kyiv-regionen der han oppholdt seg, på grunn av angrep. Så stipendiaten satt der i mørket. Bare skjermen lyste opp ansiktet hans. Jeg spurte ham hvordan han kunne konsentrere seg om studiene midt oppi krigsdramatikken. Han svarte at konsentrasjon bidro til å stenge krigen ute, sier Gentile.

Det hører med til historien at studenten for et drøyt år siden kom i havn med doktorgraden.

Michael Gentile sitter på kontoret sitt på Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Blindern i Oslo. 

Forskningen satt på pause

Samfunnsgeografen har hatt Ukraina som forskningsfelt i 15 år. Oppmerksomheten kverner om spørsmål som hvordan det går med landet og alle han kjenner, der store deler av døgnet.

– Siden starten av invasjonen har forskningen min befunnet seg i en form for unntakstilstand. Jeg hadde mange prosjekter og planer som ikke har latt seg gjennomføre, sier han.

Gentile har vært involvert i flere større forskningsprosjekter i Ukraina. Det begynte med folkehelse. Etter hvert handlet forskningen mye om geopolitiske og utenrikspolitiske preferanser og urban geopolitikk. Geopolitikk er læren om hvordan politikk avhenger av geografiske forhold.

Desinformasjon sprer seg

De siste årene før invasjonen har Ukraina-forskeren blitt stadig mer opptatt av effektene av desinformasjon og hangen til å tro på konspirasjonsteorier. Særlig har han studert de østre delene av Ukraina. De har vært mest utsatt for russisk påvirkning og propaganda.

– Det har vært interessant å se hvordan desinformasjon sprer seg. Man kan observere at ulike varianter av desinformasjon spres lokalt, side om side med de falske store fortellingene som Russland har spredt utover. 

Gjennom en studie i samarbeid med den svenske Ukraina-forskeren Martin Kragh viste Michael Gentile at «det konspirasjonsteori-drevne propagandavåpenet Russland benyttet mot Ukraina økte drastisk i effektivitet etter det (forfalskede) presidentvalget i Belarus 2020».

– Studien begrenset seg til Mariupols befolkning, men er interessant siden nettopp Mariupol viste seg å være ett av Russlands viktigste mål på lengre sikt, sier Gentile med blikk på dagens Mariupol, som er en okkupert ruin.

Det banker på døra til professoren. En armensk stipendiat, Armine Bagiyan, stikker hodet inn. Under Gentiles veiledning skal hun snart disputere om et Ukraina-relatert tema. Hun sammenlikner regimeskifter og byliv i Ukraina og Armenia.

En annen stipendiat, av ukrainsk opprinnelse, som Gentile også har veiledet på instituttet, måtte dessverre avbryte studiene på grunn av manglende finansiering.

Jevnlig til Ukraina

Michael Gentile har hatt det nordøstlige Ukraina som forskingsfelt. Krigsherjede Kharkiv har han besøkt flere ganger etter invasjonen, og også Izium, som han planlegger å følge nøye framover. Mariupol er det nå ikke mulig å dra til.

Siden den russiske invasjonen har Gentile besøkt Kyiv flere ganger. Denne byen er nå hans nye base. Livet i Kyiv – også det akademiske – går, ifølge ham, i overveiende grad sin gang. Det var i startfasen at mange akademikere og andre flyktet fra byen,. Om ikke ut av landet, så til den vestre delen av Ukraina.

Men mange kom ganske raskt tilbake etter at Russland ble presset vekk fra regionen. Situasjonen ble, ifølge Gentile, langt bedre etter at et relativt godt luftforsvar kom på plass.

Bombardement i Lviv

 Lviv i det vestlige Ukraina, som professoren tidligere ikke hadde besøkt, har også blitt en ny innfallsport for ham til Ukraina. Han besøkte Lviv for første gang i oktober 2022.

– Det var da russerne angrep, så det var «perfekt timing», sier han ironisk.

Han hadde aldri opplevd et slikt bombardement – og det hadde ikke beboerne i Lviv, heller.

– Da alarmen gikk, reagerte først ikke folkemassen. Så hørte vi eksplosjonene. Det var et massivt angrep. I løpet av et par minutter var en befolket, livlig gate helt tømt. Det var som en bryter ble slått av.

Gentile befant seg i Lviv sammen med en annen stipendiat han var veileder for.

– Hun hadde ikke lenge før kommet seg vekk fra et utbombet Mariupol. Hun gikk rett i «nå må vi agere-modus» Det var bare å finne et tilfluktsrom. Det var ikke vanskelig å lese i øynene hennes hva hun tenkte: «Ikke nå igjen!».

– Du kan ikke avbryte livet ditt ni ganger om dagen

Gjennom flere besøk i Ukraina har Gentile ellers vært vitne til at både kollegaene hans og folk flest etter en stund ikke tar notis av flyalarmene. Det er særlig i de områdene som har vært sterkest rammet av krigen.

– Jeg var i Kharkiv i sommer. Den ene dagen gikk flyalarmen åtte eller ni ganger. Du kan jo ikke stoppe opp ni ganger hver dag for å oppsøke et tilfluktsrom. Du må være der opptil en time. Du kan ikke avbryte livet ditt ni ganger om dagen, særlig ikke når det ofte dreier seg om diffuse alarmer om et angrep som kan slå ned hvor som helst, sier han.

– Hvorfor utsetter du deg for fare ved å dra til Ukraina under de forholdene som nå råder?

– Jeg har et langt større nettverk av forskerkollegaer i Ukraina enn i Norge. Jeg har en aktiv forskergjerning der, selv om den har måttet tilpasse seg kraftig etter invasjonen. I tillegg handler det om legitimitet, forteller Gentile.

Vil ikke være synser på avstand

Han forklarer at når han ikke kan gjøre systematisk og planlagt feltarbeid, må han i hvert fall kunne opprettholde kontakt med kollegaene og gjøre «ad hoc»-feltarbeid og stake ut en ny forskningsstrategi. 

– Om man overhodet skal vite hva man snakker om som Ukraina-ekspert, må man følge konflikten så tett som mulig.

Gentile kommer med et pek til forskere som uttaler seg om Ukraina uten å kjenne landet særlig godt.

– Det synes jeg er problematisk. En sånn synser vil ikke jeg være.

Lærdommen fra covid har vært nyttig for akademia

Livet på grunn av krigen er åpenbart snudd opp ned mange steder i Ukraina. Samtidig forsøker de fleste å opprettholde et dagligliv, ifølge Ukraina-forskeren.

– Lærdommen fra covid-pandemien har gjort at mye av både forskningssamarbeidet og undervisningen kan videreføres digitalt, på godt og på vondt, understreker Gentile.

Mange kvinnelige studenter, enten de er internflyktninger eller har flyktet fra landet, følger dermed undervisningen på nett med sine faste forelesere. 

Det samme gjør de mange kvinnelige studentene som ikke har flyktet – i tillegg til de mannlige studentene, som har forblitt i landet, siden de ikke kan reise ut.

De mannlige studentene er imidlertid, så langt, skjermet fra å mobiliseres i hæren, med mindre de selv ber om å bli innrullert, ifølge Gentile.

Ser sterk kampvilje

Ønsket om å gi den nye generasjonen en framtid der de er rustet for å bygge opp et frigitt Ukraina, står sterkt. Det er de voksne mennene som skal seire over russerne, mens de unge utdanner seg, og kampviljen er sterk, slik Ukraina-forskeren ser det.

– Vi hører stadig om at pessimismen er i ferd med å bre seg i den ukrainske befolkningen etter snart to år med russisk invasjon og enorme tap. Og det er noe i det. Særlig fordi viljen til å bidra – særlig fra USA – nå er mer usikker. Men at pessimismen brer seg, betyr ikke at kampviljen er mindre. Snarere tvert imot, mener Gentile.

– Ukrainerne har lært av historien at russerne ikke gir seg. De har lært at om denne generasjonen ukrainere gir opp kampen, så arver bare neste generasjon det samme problemet, så kampviljen er sterk.

Konsentrerer seg om fag

Gentile har bitt seg merke i at flere av forskerkollegaene hans i Ukraina har noe av den samme strategien som stipendiaten han veiledet i mørke tidlig etter invasjonen.

– De konsentrerer seg om fag. I vårt tilfelle om samfunnsgeografiske temaer: urban utvikling og lokalt styresett. Når vi snakker om forskningsrelaterte temaer, er det nesten som om krigen ikke finnes. Jeg tenker jo at krigen gjennomsyrer alt. Men de som lever midt oppi dette hver dag, trenger en pause fra krigen. I tillegg trenger de faktisk å fortsette å forske. Det er jo jobben deres, sier han.

Gentile understreker imidlertid at ingen er like og at alle har ulike forutsetninger. Noen ønsker å snakke om krigen i langt større grad enn andre.

– Alle har ulike strategier og er dessuten berørt i ulik grad. Instituttlederen for det geografiske instituttet i Kharkiv har blitt utsatt for bombardementer både i hjemmet sitt og på instituttet. Da blir krigen veldig konkret.

Bruker ukrainsk språk for å vise motstand

Øst i Ukraina har russisk tradisjonelt vært det dominerende språket. I Kyiv snakket man hovedsakelig russisk fram til 2014, men etter det har ukrainsk mer og mer tatt over.

– Dråpen som fikk begeret til å flyte over, var nok at Putin sa han ville beskytte alle russisk-talende. Og innbyggerne i Kyiv ville ha seg frabedt den form for beskyttelse. Så siden mange behersket begge språk, valgte de som hadde muligheten, ukrainsk. Og selv om russisk fortsatt snakkes privat, er «gate»- eller «ute»-språket ukrainsk, forteller Gentile.

Han synes det er fascinerende at det er mulig å bytte hovedspråk så vidt raskt.

Gentile forteller ellers at flertallet av Kharkivs innbyggere tradisjonelt var vennlig innstilt overfor Russland.

– De hadde aldri trodd at Russland ville angripe dem og rasere sentrum med sine historiske bygninger. Det ble en alvorlig vekker for innbyggerne i Kharkiv.

Forskerne med internasjonale kontakter heldigst

Gentile har observert at krigen på et vis har delt inn ukrainske akademikere i to ulike sjikt.

 – Du har forskere som har blitt mer aktive og ettertraktet etter invasjonen, og så har du forskere der status quo gjelder. De som lykkes best, har gjerne gode språkkunnskaper og tilgang på viktige internasjonale nettverk, sier han.

– Akkurat nå er Ukraina veldig etterspurt. «Alle» skal ha ukrainere med i ulike sammenhenger, på zoom-konferanser og ellers. Det har blitt en form for polarisering mellom de som har kontakter og får være med i de internasjonale diskusjonene – og de som ikke har denne tilgangen.

Han ser det som positivt at noen forskere nå når bredere ut, men ser også en fare for at man kan få et A- og B-lag på lengre sikt, der bare A-laget høres.

– Derfor er det viktig å være oppmerksom på dette og å etablere kontakter med flere forskere i Ukraina, ikke bare A-laget.

Vil forstå krigen og årsakene

Michael Gentile har som Ukraina-forsker fått en altoverskyggende interesse siden den russiske invasjonen.

– Det eneste som interesserer meg, er å forstå krigen og årsakene til krigen, hvilken effekt den har på befolkningen – både de delene av Ukraina som har vært utsatt for okkupasjon, og de som forhåpentligvis aldri blir det, sier han.

Han ser fram til at krigen er over og vil da følge ekstra nøye med på hvordan det går – blant annet i Izium i nordøst. Byen var under russernes kontroll i seks måneder til den ble befridd i september 2022.

– Det er ikke bare fysisk rekonstruksjon som må til, men også å bygge opp et samfunn der noen har vært kollaboratører og andre har kjempet imot russerne. Izium var en by med knapt 50.000 innbyggere. Nå er det kanskje 10.000 igjen. Jeg håper å kunne følge gjenoppbyggingen der om ikke for lenge, sier Michael Gentile.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER