Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
– Vi så at oral helse henger sammen med symptomer på posttraumatisk stress, sier Ann Catrin Høyvik.(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Sterkt lys, skarpe instrumenter og hvite frakker gjør besøket hos tannlegen til en skrekkopplevelse for enkelte flyktninger som har vært utsatt for tortur
De venter lenge med å gå til tannlegen og får dårligere helse på grunn av problemer med munn og tenner. Nå bør tannhelsepersonell involveres i rehabiliteringen av torturofre, viser studie.
Torturutsatte flyktninger har mer angst for å oppsøke tannlege, og har dårligere livskvalitet knyttet til oral helse.
– Dette henger sammen med symptomer på posttraumatisk stress, sier Ann Catrin Høyvik .
Hun har skrevet doktorgrad ved Institutt for klinisk odontologi om hvilke tannbehandlingsbehov torturutsatte flyktninger har, og på hvilken måte tannhelsepersonell best kan i ivareta dem i behandlingssituasjonen.
– Forskningen handler om mennesker med torturerfaring. Men for å nå frem til disse, måtte vi begynne å jobbe med flyktninger. For det er blant flyktninger at vi finner den største gruppen av torturutsatte, forklarer hun.
– Forskningen handler om mennesker med torturerfaring, forklarer Ann Catrin Høyvik. Men for å nå frem til disse, måtte vi begynne å jobbe med flyktninger.(Foto: Ingar Storfjell, OD / UiO)
Hva er oral helse?
Verdens helseorganisasjon skriver at oral helse innebærer å være fri for smerter i munn og ansikt, kreft i munnhule og svelg, orale sår, medfødte defekter som for eksempel leppe-kjeve-ganespalte, periodontal sykdom, karies og tanntap. Det handler også om å være fri for andre sykdommer og tilstander som påvirker munnhule og svelg ved å begrense evnen til å bite, tygge, smile, snakke – som igjen påvirker psykososialt velvære.
Første gang det gjøres en systematisk studie
Sammen med sine forskerkolleger startet Høyvik med å kartlegge tannbehandlingsbehov, tannbehandlingsangst og psykisk helse hos flyktninger ved norske asylmottak.
De sammenlignet flyktninger som hadde vært utsatt for tortur med de som ikke hadde blitt det.
– Dette er en ny innfallsvinkel. I alle studier som er gjort på torturoverlevere tidligere, har en bare sett på personer som har meldt seg til behandling. Det har aldri tidligere vært gjort en systematisk studie hvor en faktisk har hatt en kontrollgruppe å sammenligne med.
Flyktningene i studien kom fra de samme områdene, hadde lik bakgrunn, og var blitt tatt imot i Norge på relativt lik måte.
Forskerne kunne da se om det var noen forskjeller mellom disse to gruppene når det gjaldt utfordringer knyttet til den orale helsen.
Stort tannbehandlingsbehov
– Vi fant for det første at det i gjennomsnitt var et veldig stort tannbehandlingsbehov hos flyktningene vi undersøkte, sier Høyvik.
Det kliniske tannbehandlingsbehovet i begge gruppene var faktisk så stort, at forskerne ikke fant noen signifikante forskjeller mellom de to gruppene.
Men det selvopplevde behovet for behandling var større hos den gruppen som hadde vært utsatt for tortur.
– Denne gruppen trodde rett og slett at de hadde større problemer i munnen, enn det den andre gruppen trodde de hadde, sier Høyvik.
Til tross for dette hadde de i snitt ventet ett år lenger med å oppsøke tannlege i Norge. Etter kartleggingen ble det gjort dybdeintervjuer av torturoverlevere i Norge som har vært gjennom tannbehandling.
Tannbehandling trigger minner fra tortur
Veldig mange har traumerelaterte reaksjoner når de er i behandling hos tannlegen. De reagerer på faktorer som ligner på det de har opplevd i tortursituasjonen.
Annonse
– Det kan være ting som skjer brått, mennesker som kommer bakfra, sterkt lys, skarpe instrumenter, hvite frakker, det å ligge bakover, få masse vann i munn og hals, og smerte selvfølgelig. Alt dette kan utløse reaksjoner, altså fungere som triggere, forklarer Høyvik.
Selv om det ikke er det samme, så er det så likt. Torturoverlevere kan rett og slett få det som på fagspråket kalles «flashbacks» når de sitter i tannlegestolen.
Tannbehandlere trenger forståelse
– Behandleren bør forstå at dette ikke egentlig er en reaksjon på selve behandlingen, men en reaksjon på at dette ligner på noe annet fryktelig og skremmende som de er blitt utsatt for tidligere, sier Høyvik.
Hun forklarer at en pasient hos tannlegen automatisk blir et objekt. Man mister på en måte sin egen handlekraft, og blir et objekt for noen andre som er det handlende subjektet, altså den som skal behandle.
– Det kan være en svært triggende situasjon å være i, forklarer Høyvik.
– En av pasientene fortalte dette om påkjenningen det var å gå til tannlegen, sier Høyvik. Han satte seg i stolen. Han tok imot behandling. Dette gjorde han to ganger i året. Men når han var ferdig gikk han hjem og la seg i sengen. Der måtte han ligge i to til tre dager.
Hvordan dempe triggere
Forskningsprosjektet ser på hva tannhelsepersonell kan gjøre for å dempe disse situasjonene, altså rett og slett å hjelpe de torturutsatte til å «overleve» tannbehandlingen.
Forskerne kom frem til fire hovedpunkter:
Det aller viktigste er at den som behandler torturutsatte vet at de har vært utsatt for tortur. De trenger ikke å vite alle detaljene, men de må vite om erfaringen.
Som tannhelsepersonell må man også være klar over subjekt- og objekt-relasjonen. Man må ha god tid, ikke rushe og informere om og forklare eventuelle forsinkelser.
Det er umulig å gjøre tannbehandling uten å unngå alle triggere. Man må sette disse sprøytene, man må borre, man må bruke lys. Men det handler om at det må etterstrebes at alt som gjøres skjer informert, og at man unngår overraskelser. På denne måten kan pasienten være mentalt forberedt på behandlingen. Dette må utforskes med hver enkelt pasient hvor grensene går og hva som trigger.
Oversikt. Pasienten må vite hva som skjer og hvem som er tilstede. Folk som kommer bakfra kan være skremmende. Derfor må hele teamet jobbe sammen for å skape en oversiktlig og forutsigbar situasjon. Det innebærer også å vite hva planen for neste gang er.
Kunnskap inn i undervisining
Annonse
Høyvik og hennes kolleger håper denne kunnskapen om torturoverlevere kan integreres i undervisningen av alt tannhelsepersonell.
– Men vi ønsker også å nå ut med denne kunnskapen til andre helsegrupper, sier Høyvik. Det trengs en økt forståelse for betydningen av den orale helsen for alle som jobber med denne gruppen. At helsepersonell som møter disse menneskene skal ha med seg en forståelse for at det som har skjedd med munnen til disse menneskene påvirker den generelle helsen, både fysisk og psykisk.
– Vi ønsker at for eksempel fastleger og psykologer som møter torturutsatte personer skal være klar over at munnhelse kan ha en stor betydning i den totale rehabiliteringen av disse menneskene. Denne kunnskapen mangler i dag, sier Høyvik.
Dokumentasjon
Forskerne påpekte også at det er viktig at torturskader blir dokumentert.
– I tillegg til at det er viktig for å gi riktig helsehjelp, kan det være viktig for fremtidige erstatningssaker, sier Høyvik.
I Chile, for eksempel, har en del torturoverlevere fått erstatning nettopp fordi skadene kunne dokumenteres. Her har tannleger mye å bidra med.
– Noe av det aller viktigste med denne forskningen, er en oppfordring til alle som jobber med flyktninger og torturoverlevere om å spørre om oral helse. Å få satt i stand munnen har mye å si for generell livskvalitet og rehabilitering, sier Høyvik.
Ann Catrin Høyvik mfl.: Dental anxiety in relation to torture experiences and symptoms of post-traumatic stress disorder. European Journal of Oral Sciences, 2018. (Sammendrag) Doi: 10.1111/eos.12592
Ann Catrin Høyvik mfl.: Oral Health Challenges in Refugees from the Middle East and Africa: A Comparative Study. Journal of Immigrant and Minority Health, 2018. (Sammendrag) Doi: 10.1007/s10903-018-0781-y
