I sin ferske bok I limbo. Norge og de jødiske flyktningene 1933–1945 forteller Jan Alexander S. Brustad om skjebnen til de jødiske flyktningene som kom til Norge før krigen. 

Brustad er historiker ved Senter for studier av Holocaust og livsynsminoriteter (HL-senteret).

Boka handler også om hvorfor så mange av dem som søkte ly fra nazistenes forfølgelser, ikke fikk innreise til Norge.

Det er en bok om norske myndigheters skepsis og avvisning. Samtidig får vi også fortellingen om motstemmene. De kjempet for at jødiske flyktninger skulle få slippe inn i landet. 

Brustad gir et bilde av hva som skjedde med disse flyktningene da krigen kom til Norge, og de på ny ble utsatt for forfølgelse. Og vi får vite hvordan de overlevende flyktningene som ønsket å vende tilbake til Norge etter krigen, da ble møtt av norske myndigheter.

Den lille gutten som kom til Norge

Frøet til det som nå er blitt et bokverk basert på omfattende søk i en lang rekke ulike primærkilder, ble sådd i 2012. Da fik Brustad som fersk medarbeider ved HL-senterets dokumentasjonsavdeling overlevert en slunken mappe dokumenter.

Noen brev, fotografier, en kladdebok med en tegning som inneholdt både hakekorsflagget og det tsjekkiske flagget – og en dødsannonse.

Dokumentene var knyttet til den lille gutten Karl Peter Federer. Han var blant de knapt 40 jødiske barna fra Tsjekkoslovakia som kom til Norge høsten 1939 og fikk bo hos norske pleieforeldre. 

Barna kom med bistand fra den humanitære organisasjonen Nansenhjelpen etter lang tids tautrekking med det norske Sentralpasskontoret og Justisdepartementet.

Da krigen kom til Norge var heller ikke vårt land lenger en trygg havn for jøder. Da ble Karl Peter sendt tilbake til sine foreldre i Tsjekkoslovakia. 

Den lille familien endte i Auschwitz. Bare faren overlevde. 

Karl Peters pleieforeldre tok vare på det de hadde igjen etter ham. Da faren etter krigen fortalte dem om gutten og hans mors skjebne, satte de også inn en dødsannonse i to lokalaviser.

Ville skrive den manglende historien

Det var pleieforeldrenes datter, Aagot Stoltz Meyer, som i 2012 kom til Brustad og HL-senteret med dokumentene etter Karl Peter.

– Det var det første arkivet jeg ordnet og tok inn i dokumentasjonsavdelingen. Selve ordningen gikk raskt, for det var bitte lite. Men det inneholdt en historie som gjorde inntrykk. På det tidspunktet visste jeg lite om de jødiske flyktningbarna som kom til Norge. Men deres historie engasjerte meg, og det var vanskelig å bli ferdig med.

Han begynte å lese seg opp på det som fantes av litteratur om temaet. Han så da at det manglet et større, helhetlig verk om hvordan det norske samfunnet stilte seg til de jødiske flyktningene fra Nazi-Tyskland. 

– Jeg savnet den overordnede historien. Det er den jeg nå har forsøkt å skrive, sier Brustad.

Frykten for «jødeinvasjon» og «jødeproblem»

Nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933 og regimets antisemittiske politikk førte til at stadig flere jøder etter hvert ønsket å flykte. 

På 1930-tallet hadde Norge ingen spesielle lover som handlet om flyktningers rett til asyl. 

Det såkalte Sentralpasskontoret hadde hovedansvaret for utlendingers innreise til Norge. Det overordnede hensynet var at man ikke skulle ta imot mennesker som kunne føre til utgifter for det offentlige eller ta jobber som nordmenn kunne utføre.

Myndighetene, med Sentralpasskontorets direktør Leif Ragnvald Konstad som sentral aktør, ble tidlig både overrumplet og urolige over at jødiske flyktninger søkte om å få komme til Norge. 

Selv om myndighetene tok avstand fra nazistenes radikale og voldelige forfølgelser, og selv om de fleste i byråkratiet ikke ønsket å bli oppfattet som antisemitter, gjorde både Konstad og enkelte av hans kolleger det samtidig klart at man ikke ønsket noen «jødeinvasjon» eller «jødeproblem» i Norge.

Anså jøder som et fremmedartet element

– Holdningen bak disse begrepene varierte. Mange mente at det tross alt måtte være noe ved jødene selv som gjorde at de ville bli et problem eller utløse antisemittisme hvis det kom for mange av dem til Norge, sier han. 

Forskeren forteller at det var nokså utbredt å legge frem forestilte trekk ved jødene selv som forklaring på hvorfor de ble forfulgt. Dette ble gjort fremfor å ta innover seg hvilken plass jødene ble tildelt i nazistenes verdenssyn og fiendebilde. 

Brustad påpeker videre at både sentrale opinionsdannere og enkelte byråkrater så på jøder som et fremmedartet element, med en særegen såkalt rasesolidaritet. Det gjorde at de ble vanskelige å innlemme i nasjonen.

Ordlyden i enkelte avslag til desperate jøder på flukt avspeilet antisemittiske stereotypier i deler av statsapparatet. 

Ett avslag ble for eksempel begrunnet med at søkeren var en «typisk jøde»: «Pågående» og uten skrupler for å bruke uredelige midler på veien mot sitt mål. I en annen sak ble det bemerket at å ta inn flere «forretningsjøder» ville lede til «korrupsjon (…), smøring, etc.» 

Forfulgte jøders behov for beskyttelse ble i stor grad underordnet det man den gang anså som nasjonale interesser.

Profilerte motstemmer og hjelpere

Men det fantes klare motstemmer i det norske samfunnet gjennom hele 1930-tallet. Både organisasjoner og enkeltpersoner tok til orde for at Norge hadde en moralsk plikt til å ta imot forfulgte jøder. 

Nansenhjelpen og Jødisk Hjelpeforening, samt profilerte enkeltpersoner i så vel storsamfunnet som den norskjødiske opinion, kjempet en innbitt kamp for at myndighetene skulle godkjenne i hvert fall noen av søknadene om å få slippe inn i Norge.

Og de lyktes i enkelte tilfeller. Spesielt for dem som ble ansett som «verdige» søkere. 

Samtidig ble også hjelpeorganisasjonenes medarbeidere trukket inn i seleksjonen og vurderingen av verdige og uverdige trengende. De måtte forholde seg til så vel myndighetenes fastsatte rammer som samtidens styrende syn på hvem som var et bidragsytende individ.

Ny kamp for de overlevende

Da Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland våren 1940, befant det seg trolig drøyt 400 jødiske flyktninger i landet. 

Hva gjorde de da Norge ikke lenger var en like trygg havn? 

Noen rømte til Sverige og ble der til krigens slutt. Andre ble arrestert og deportert da de nazistiske styresmaktene iverksatte aksjonene høsten 1942. Av disse overlevde noen få. 

Blant flyktningene som overlevde krigen etter først å ha kommet til Norge, var det enkelte som ønsket å returnere til Norge og bosette seg her.

Men de var statsløse. De hadde i første omgang fått midlertidig opphold i Norge under forutsetning av at de skulle videre til et tredje land.

– Norske myndigheter ville helst at de skulle emigrere videre. Dermed begynte en ny kamp for innreise til Norge. De statsløses fremste talsperson var Marcus Levin – en av de siste gjenlevende fra Jødisk Hjelpeforening. Han allierte seg med Dagbladets redaktør Einar Skavlan. Han hadde allerede før krigen hadde vært en markant stemme for de jødiske flyktningene, sier Brustad.

Byråkratiets manglende bevissthet

De som ønsket det, fikk til slutt komme tilbake. Da var Konstad ikke lenger sjef for Sentralpasskontoret. Han var tiltalt for landssvik. 

Tiltalen og den senere dommen hadde lite med hans holdning til jødiske flyktninger å gjøre. Den skyldtes at han under krigen ble dommer i den nazifiserte Høyesterett.

Da hans etterfølger på Sentralpasskontoret, Knud Stilloff, under rettssaken etter krigen ble spurt om hvordan Konstad hadde forholdt seg til jødene, svarte han følgende:

«Siktede hadde det syn at jødene var et fremmedartet element som vi ikke burde slippe inn i landet. Personlig var jeg enig heri, og det samme gjaldt vel hele det norske folk.»

– Stilloff sa dette til Konstads forsvar, ikke som en selvransakende erkjennelse. Hans vitnemål reflekterte dermed byråkratiets manglende bevissthet om forbindelsene mellom et slikt syn på jøder og mer radikale former for antisemittisme. Selv etter at kunnskapen om folkemordet begynte å boble til overflaten.

– Det at jøder ikke burde slippes inn i landet, ble åpenbart vurdert som selvsagt blant mange av mellomkrigstidens fremmedpolitiske byråkrater Men at det gjaldt alle av samtidens nordmenn, ville neppe aktivistene i Nansenhjelpen og Jødisk Hjelpeforening gått gode for, sier Brustad.

Referanse:

Jan Alexander Svoboda Brustad: I limbo. Norge og de jødiske flyktningene 1933-1945. Cappelen Damm, 2023. (Forlaget om boken)

Artikkelen er produsert og finansiert av HL-senteret

Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra HL-senteret:

• 

  Antisemittiske hatytringer spres effektivt på nettet

• 

  Fascismens fremvekst: – Vi kan ikke stole på at staten og politiet skal løse slike kriser for oss

• 

  Antisemittiske holdninger øker i Norge

• 

  Fascismen har vært et dødfødt prosjekt i Norge etter krigen, men ikke i Sverige. Hvorfor?

• 

  Holocaust har overskygget andre sider ved jødisk identitet

• 

  Derfor virker ikke FNs regler mot folkemord

Les flere saker laget av HL-senteret her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER