Denne artikkelen er produsert og finansiert av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter - les mer.

Hanukka er en jødisk lysfest som feires til minne om gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem.
Hanukka er en jødisk lysfest som feires til minne om gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem.

Holocaust har overskygget andre sider ved jødisk identitet

Ideen om jøder som en ensartet gruppe er sterk. Ny forskning viser hvor mangefasettert jødisk liv og identitet er i Norge.

– Tyngden av Holocaust har overskygget forskningens interesse for andre dimensjoner ved jødisk liv. Det synes som om skyggen fra historien har gjort den jødiske minoriteten usynlig i sammenhenger der folkemordet ikke står sentralt, sier Cora Alexa Døving, forsker ved HL-senteret.

Hun har ledet forskningsprosjektet Jødiske identiteter – valg og forhandlinger, praksiser og tradisjoner i samtidens Norge, der intervjuer med jøder i Norge danner et viktig grunnlag for resultatene.

Prosjektet har vært finansiert av Norges forskningsråd (SAMKUL-programmet) og gått over fire år (2017-2021).

Det har vært mange studier av minoriteter, identitet og mangfold de senere år, men få tilsvarende studier av den jødiske minoriteten i Norge.

Dette kunnskapshullet er nå tettet.

Historien kaster skygge

Hun peker på at det i forkant av folkemord ofte benyttes en retorikk som gjør ofrene til en ensartet gruppe. Dette skjedde også med jødene i Europa før Holocaust, selv om det der var et rikt og svært differensiert jødisk liv.

– Man kunne leve jødisk på enormt mange måter. Men gasskamrene tok ikke hensyn til om en jøde var ateist, ortodoks, fattig eller rik, barn eller voksen.

Cora Alexa Døving ved HL-senteret har ledet forskningsprosjektet om jødisk identitet i dagens Norge.
Cora Alexa Døving ved HL-senteret har ledet forskningsprosjektet om jødisk identitet i dagens Norge.

Mangfoldet gir spenninger

Til tross for alle oppgjør med Holocaust finnes det både i Norge og ellers i Europa fortsatt en ganske unyansert forestilling om jødiskhet. Det å være jødisk oppfattes som én ting, ifølge Døving.

– Dette forskningsprosjektet viser at selv i en så liten minoritet som den norske, med bare mellom 1500 og 2000 jøder, er det snakk om en veldig mangefasettert minoritetsgruppe.

De sju forskerne som har bidratt i prosjektet, har tatt for seg hvordan dette kommer fram i mange ulike sammenhenger. Mangfoldet viser seg blant annet i oppfatningen av hva det vil si å være jøde, hvordan man definerer en jøde, hva et jødisk liv er og hva som er viktig ved å være jøde.

– Mangfoldet kan gi spenninger på mange ulike plan. Det gjelder også minnekulturen etter Holocaust. For jøder er dette både en familietragedie, der nære familiemedlemmer ble drept, samtidig som folkemordet er et kollektivt minne for hele Europa, noe som det undervises om på skolen og som formidles gjennom Holocaust-sentre og Holocaust-utstillinger.

Fra taushet til åpenhet

Forskningsprosjektet viser at det har skjedd en klar utvikling i hvordan generasjonene forholder seg til Holocaust.

– Vi vet at for den eldste generasjonen var dette noe man levde med, men ikke snakket mye om. I vårt materiale, som omhandler voksne barnebarn av overlevende, er Holocaust en historie man har vokst opp med, noe man har snakket om og stilt spørsmål omkring, sier hun.

Fra tausheten som etterkrigsgenerasjonens barn vokste opp med, ser forskerne nå hvordan Holocaust er et tema i de jødiske familiene.

– Foreldre ønsker å formidle Holocaust til sine barn, men velger ulike løsninger på hvordan de samtidig ivaretar det positive ved å ha en jødisk identitet, sier Døving.

Samtidig påpeker hun at det også finnes jødiske familier som synes det er vanskelig at Holocaust er blitt en referanse i veldig mange sammenhenger, for eksempel som utgangspunkt for lære om demokrati og menneskerettigheter. De opplever at dette er en historie som skjedde i et visst tidsrom, og at den først og fremst skal ivaretas som et minne om dette folkemordet og dem som ble drept.

Andre familier opplever det som veldig riktig og bra at Holocaust også løftes ut av det private, familiære og historisk spesifikke rom og vises til i en større samfunnsmessig sammenheng. Mange av dem føler selv en forpliktelse til å være aktive i antirasistisk arbeid.

Ansvaret for å videreføre det jødiske

Et annet interessant funn som er fra prosjektets phd-kandidat Marie Ebereson Dægnes, er barnebarngenerasjonens opplevelse av kontinuitet ved å være et ledd i en fortelling som de skal bære videre. Flere har også fortalt at bevisstheten om at en så stor del av familien ble utryddet, gjør at de føler et ansvar for å ta riktige valg i livet – et ansvar for å leve, ta utdannelse, få barn.

En erfaring som kommer fram i flere av studiene, er en følelse av ekstra ansvar for å videreføre jødisk tradisjon og identitet til barna fordi formålet med Holocaust ikke bare var å utrydde alle jøder, men også all århundrelang jødisk kultur.

Samtidig er det flere som peker på dette ansvaret uten referanse til Holocaust. De viser til at den jødiske minoriteten i Norge er så liten. For at jødisk liv skal fortsette i Norge, er man derfor avhengig av at aktiviteten i de jødiske institusjonene, som Det Mosaiske Trossamfund i Oslo eller Det Jødiske Samfunn i Trondheim opprettholdes. Av den grunn føler de også en viss forpliktelse til å delta i disse aktivitetene.

Som eksempel trekker noen foreldre fram at for den norske, kristne majoriteten blir det jul uansett. Julen utspiller seg i så mange sammenhenger. Den lille jødiske minoriteten har få arenaer der jødisk liv utspiller seg. De kan bare oppleve jødiske høytider i hjemmet og i regi av Det Mosaiske Trossamfund.

Som foreldre føler de et ekstra ansvar for å ivareta og videreføre jødisk tradisjon og identitet ved å feire de jødiske høytidene. Bevisstheten om å tilhøre en liten minoritet er en ganske stor del av det å ha en jødisk identitet i dagens Norge.

Bevare eller forandre?

Men det er også knyttet en spenning til tradisjonene.

– Jøder vi har intervjuet, kan si at de må holde fast ved tradisjonene for å beholde sin jødiske identitet og ikke forsvinne som jøder i majoritetssamfunnet. Samtidig kan de senere, i samme intervju, si at de må være villige til å forandre på tradisjonene fordi det ellers kan bli umulig å videreføre deres identitet.

Det høres ut som to motsatte utsagn, og forholdet mellom å bevare og endre utgjør en spenning som kan slå ut i konflikt i den jødiske minoriteten. Men Døving ser også spenningene som et tegn på at noe holdes levende, at det er en energi der.

Hun understreker at de fleste av informantene er enige om at man trenger organisert jødisk liv, som Det Mosaiske Trossamfunn, ellers vil jødisk liv forvitre. Samtidig ligger det utfordringer i at Det Mosaiske Trossamfund er en ortodoks religiøs organisasjon, mens den jødiske befolkningen i Norge i all hovedsak ser seg selv som kulturelle eller sekulære jøder.

– De fleste godtar at organisasjonen er ortodoks, for da holder man fast ved noe. Samtidig er det en pågående diskusjon innad i det jødiske miljøet om forandring og bevaring – om hvor langt man kan tøye grensene og likevel være en ortodoks menighet, sier Døving.

Ett eksempel er at etter jødisk, ortodoks tradisjon skal kvinnene sitte adskilt fra mennene i synagogen. Mange unge mødre gir uttrykk for at de ønsker å sitte sammen som en familie og høre på en gudstjeneste, i stedet for å sitte oppe på galleriet. Det er ett eksempel av flere på diskusjoner og spenninger som oppstår når man tilhører en ortodoks institusjon, men selv er lite ortodoks.

Slik foregår en del av gudstjenesten i synagogen i Oslo.
Slik foregår en del av gudstjenesten i synagogen i Oslo.

Kultur viktigere enn tro

– Tro, i en protestantisk betydning av ordet, er ikke det mest sentrale i jødisk identitet. Mye mer handler om kultur og gjennomføring av tradisjoner. Mange av våre informanter sier at de ikke er religiøse, men at de likevel holder sabbat ganske ofte, at det hender at de går i synagogen, at de omskjærer sønnene sine og feirer Bar mitzwa. Slik viderefører de jødisk identitet til sine barn uavhengig av religiøs overbevisning, sier Døving.

Ett av forholdene som preger vilkårene for den jødiske minoriteten, er hvordan majoritetssamfunnet oppfatter dem og snakker om dem. Noen av de jødiske tradisjonene er kontroversielle i det norske majoritetssamfunnet, ikke bare kjønnssegregeringen i synagogen, men også omskjæring av guttebarn.

– De offentlige debattene vi har hatt i Norge om omskjæring, har tidvis vært ganske rå i språkbruken. Det er brukt ord som overgrep, barnemishandling, kjønnslemlestelse og brennemerking av barn. Det betyr at noe som har vært selvsagt i norsk jødisk tradisjon, et tegn på at du er jøde, av andre nå beskrives som noe bestialsk.

Etter min mening viser dette en majoritetsarroganse og en liten grad av bevissthet rundt gjenklangen av antisemittiske forestillinger. Hvordan kan man bruke uttrykket brennemerking i denne sammenheng, når man vet at jødene ble brennemerket i Auschwitz? spør Døving.

Samtidig understreker hun at selv om kritikken mot omskjæring har ført til diskusjon også innad i den jødiske minoriteten, fortsetter likevel de fleste foreldre å velge denne praksisen.

Storsamfunnet og jødene

På samme måte som barnebarngenerasjonen snakker åpnere og mer naturlig om Holocaust enn tidligere generasjoner, har den også et mer naturlig og lett forhold til det å presentere seg som jøder i offentligheten.

Ett eksempel Døving har fra en annen studie er jenta som var med sin tante i butikken og ble spurt av en butikkansatt om hva hun ønsket seg til jul. Da hun svarte høyt og kvikt at de ikke fikk julegaver fordi de var jøder, fikk tanten en fysisk angstreaksjon. Så fremmed var det for henne å bruke ordet «jøde» om seg selv i det offentlige rom.

– Men det kan også medføre utfordringer å presentere seg som jøde i dag, ikke minst når konfliktnivået i Midtøsten øker. Det kan være tungt for mange å bli stilt til ansvar for israelsk politikk bare fordi man er jøde, sier Døving.

Hun viser til at det er en typisk minoritetserfaring at man blir tatt for å representere noe man ikke har noe med å gjøre. Muslimer kan oppleve det samme når det gjelder for eksempel islamister. Majoriteten har et mye større rom for hvem de kan være, mens minoritetsrommet er snevert.

Innvandringen har gitt jødene større rom

Døving har forsket mye på ulike minoriteter, og trekker fram noen sider ved den jødiske minoriteten som skiller dem fra mange andre.

– De har en sterk minoritetsidentitet, men er jo også en del av majoritetsbefolkningen, fordi mange familier har bodd i Norge i generasjoner. Og de har en mye lengre historie i Europa enn for eksempel den muslimske minoriteten. I motsetning til mange andre minoriteter har de oftest ikke synlige kjennetegn som gjør det vanskeligere å få aksept for å være en del av majoritetsbefolkningen, som annerledes hudfarge og navn.

Den jødiske minoriteten forteller også veldig sjelden om opplevelser av diskriminering eller at de ikke blir godkjent som nordmenn. Men når de opplyser at de er jøder, får de ofte mange generaliserende spørsmål, som: «Du hater vel palestinere, du som er jøde?» De opplever også å bli forbundet med krig på en eller annen måte, enten knyttet til konflikten i Midtøsten eller som ofre under 2. verdenskrig, sier Døving.

Hun påpeker at innvandringen til Norge de siste tiår har gjort Norge til et mangfoldssamfunn, noe hun mener har vært positivt for jødene.

– Det dominerende syn i Norge er at mangfold er positivt, og grensene for hva det er å være norsk er blitt kraftig utvidet. Dette har skapt et nytt rom også for den jødiske befolkningen.

Synagogen i Oslo.
Synagogen i Oslo.

Sitter ikke lenger stille i båten

I det lille jødiske samfunnet i Norge i mellomkrigstiden prøvde man å beskytte seg mot fordommer og antisemittisme ved ikke å være synlig til stede i offentligheten. «Sitt stille i båten» var et uttrykk for at man ikke skulle heve sin røst eller åpenlyst kritisere det norske samfunn. Nå har vi mange tydelige jødiske stemmer i den offentlige debatten.

Døving har i samarbeid med Claudia Lenz sett på debatten om Marte Michelets bok Hva visste Hjemmefronten? som eksempel på hvordan jødene har tatt sin plass i offentligheten. I dette ordskiftet sto norske jøder fram med diametralt motsatte syn.

– Noen var sinte på Michelet for at hun kritiserte Hjemmefronten tillot seg å skrive på vegne av norske jøder. Andre uttrykte glede over at hun stilte de spørsmål jødene selv ikke hadde turt å stille, samtidig som de kritiserte den allmenne fortelling om krigen og hvem som hjalp eller ikke hjalp jødene.

Det at flere gikk åpent ut og tok sin plass i debatten er et positivt eksempel på at det er blitt mye tryggere å si fra at jeg er jøde, dette er min jødiske identitet og dette mener jeg om saken. «Sitt stille i båten» gjelder ikke lenger, sier Døving.

I 2015 tok muslimsk ungdom initiativ til å danne Fredens ring rundt synagogen i Oslo.
I 2015 tok muslimsk ungdom initiativ til å danne Fredens ring rundt synagogen i Oslo.

Jøder og muslimer – nærhet og avstand

Både jøder og muslimer har vært Europas «den andre». Det gir en viss form for fellesskap og gjenkjennelse. En holdningsundersøkelse fra 2017 utarbeidet av HL-senteret viser at både jøder og muslimer i Norge mener at de har mange felles erfaringer og bør stå sammen i kampen mot fordommer.

– Samtidig vet vi at antijødiske holdninger er nokså utbredt i islamistiske miljøer, og at det blant muslimer kan være en del generelle fordommer knyttet til jøder. Det er et tema mange norske jøder er opptatt av.

Men også i dette spørsmålet ser forskerne ganske store generasjonsforskjeller i det jødiske miljøet. De unge er redde for terroraksjoner, men fordi de har vokst opp i et mangfoldssamfunn har de et mer nyansert syn på holdninger hos muslimer. Jødene har faktisk langt færre fordommer mot muslimer enn det befolkningen i Norge generelt har, viser holdningsundersøkelsen.

Konflikten i Midtøsten er imidlertid et spenningspunkt, og enkelte forteller at de er blitt mobbet i skoletiden både av ikke-muslimer og muslimsk ungdom.

Et eksempel er jødisk ungdom som er blitt kastet snøball på og har fått beskjed om at de nå kan kjenne på hvordan palestinerne i Israel har det. Blant dem som sier at de er redde for antisemittisme blant muslimer, er det også noen som synes det er vanskelig å snakke om, fordi de da føler at de går løs på en annen minoritet som også er utsatt for fordommer.

– Norske jøder reagerer på det de oppfatter som negative og generaliserende framstillinger av muslimer i mediene og ellers i den norske offentlighet. Med sin historie er de veldig vare for slikt. Og vi ser også eksempler på at når noe strammer seg til i storsamfunnet, søker minoriteter sammen hvis de har en felles sak.

Jødiske og muslimske leger skrev for eksempel en felles artikkel i forbindelse med debatten om den nye loven om omskjæring som trådte i kraft i 2015. Muslimsk ungdom i Norge tok samme år initiativ til Fredens ring rundt synagogen i Oslo etter at en vakt utenfor synagogen i København ble drept. Overrabbiner Michael Melchior hilste de fremmøtte med et «Allahu akbar».

– Det er spenning og nærhet mellom jøder og muslimer på samme tid, sier Døving.

Om forskningen: Jødisk liv i dagens Norge

  • Hvilke vilkår har den jødiske minoriteten for å praktisere tradisjoner – eller simpelthen synliggjøre sin identitet som jøder? Hvordan fortolker jøder sin minoritetsstatus? Hvilke rolle har de etablerte jødiske institusjonene og hvilken betydning har minnet om Holocaust for barnebarn av holocaustoverlevende?
  • Les mer om forskningsprosjektet «Jødiske identiteter – valg og forhandlinger, praksiser og tradisjoner i samtidens Norge» på nettsidene til HL-senteret.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER

Powered by Labrador CMS