Røya er i utgangspunktet en arktisk ferskvannsfisk, men av en eller annen grunn bestemmer noen individer seg for å stikke til sjøs hver sommer. Disse individene kalles sjørøye og ferden de begir seg ut på er langt fra farefri.

Over 60 prosent stryker med på sin første tur, men for de som klarer seg kan belønningen bli stor.

– Ferskvann i nord er fattig på næring, mens de arktiske havområdene, Barentshavet for eksempel, er av de mest næringsrike i verden, forklarer professor Even Jørgensen på Institutt for arktisk og marin biologi ved Universitetet i Tromsø (UiT).

– Sjørøya kan spise seg mye større og feitere i havet, enn de som holder seg hjemme. Dermed er det ofte verdt risikoen, sier han.

Sjørøyene tilbringer åtte uker i havet før de returnerer til innsjøene og elvene de kom fra, blant annet for å gyte. Eggene overlever nemlig ikke saltvann.

Slår av sultfølelsen

Men det er fiskens oppførsel på vinteren som forskerne finner spesielt interessant. Selv om det finnes mat også i ferskvann, velger sjørøya å sulte seg til grensen av overlevelse gjennom hele vinteren.

Den går inn i en dvalelignende tilstand der den nesten ikke rører seg, og holder kaloriforbruket på et minimum.

– Det som er interessant er at sjørøya ikke er i dvale i egentlig forstand, og kroppen burde sendt såpass kraftige sultsignaler til hjernen at den ville hatt vanskelig for å motstå trangen til å leite etter mat.

– Selv i kontrollerte forsøk der det er stor mattilgang velger sjørøya å ikke spise. Det er rett og slett fysiologiske mekanismer som holder appetitten avslått gjennom hele vinteren, forklarer Jørgensen.

Hos menneske og pattedyr for øvrig har hormonet leptin en sentral rolle i å styre appetitten. Her produseres leptin i fettvevet, og sirkuleres til hjernen med beskjed om kroppens fettstatus.

Leptin skal sammen med andre appetittregulerende stoffer holde vekta noenlunde stabil over tid. Mye fett vil dempe appetitten, mens avmagring normalt sett vil resultere i et sterkt sultsignal.

Det man nå vet er at fisk har de samme mekanismer for regulering av appetitt og energibalanse som pattedyr, men at røya altså har en mekanisme som undertrykker sultfølelsen hele vinteren igjennom.

Sultmekanismen ligner vår

– Også hos mennesker skal leptin begrense appetitten om vi legger på oss for mye, men som vi vet fungerer dette bare delvis. Men de som har prøvd å slanke seg vet at det å minske fettreservene ofte fører til en sterk sultfølelse som det er svært vanskelig å motstå, sier Jørgensen.

– I lys av at sjørøyas sultmekanismene er så like våre egne, tenker vi at det er interessant å finne ut hvilke fysiologiske mekanismer som kan slå av appetitten. Man skal ikke se bort ifra at denne kunnskapen ikke kan komme oss mennesker til gode.

• Les mer: Dramatisk for sjørøye

Mennesker har dog et mer bevisst og komplisert forhold til mat enn fisk, og hos mange mennesker undertrykkes leptinets appetitthemmende effekt over tid.

– For de menneskene som har en defekt i det genet som sørger for leptinproduksjon, har behandling med tilført leptin vist seg å være veldig effektivt mot fedme, så det er langt fra overflødig i menneskekroppen, smiler Jørgensen.

De tøffeste blir sjørøyer

Forskning har også vist at det ikke er et fall i vanntemperatur som utløser røyas slankeperiode. Forsøk tyder derimot på at det er den økende daglengden om våren som slår på fiskenes appetitt. 

Appetitten blir deretter slått av igjen når sjørøya har oppnådd ønsket fettstatus på sensommeren.

Den frivillige ekstremslankingen er bare en av røyas mange finurligheter. Forskerne forsøker også å finne ut hvorfor noen røyer drives mot den risikable turen til sjøs, mens andre blir heimfødinger, da med mindre risiko, men også mindre belønning.

– Det er ingen genetiske forskjeller mellom de som reiser ut og de som blir hjemme. De kan faktisk godt komme fra samme søskenflokk.

– Det er heller ikke tillært oppførsel, så her snakker vi om fisk som gjennom mekanismer knyttet til individuelle egenskaper som aggressivitet og dominans styres mot den elle eller den andre livsstrategien, forklarer Jørgensen.

– Vi tror det er de tøffeste individene som blir sjørøyer. Det er de mest aggressive, de som ofte utsetter seg for risiko, ja man kan godt si de mest “eventyrlystne” av individene som velger den sjøgående livsstilen.

– Det er nemlig tøffe tak på havet. Sjørøya har for eksempel ikke en medfødt evne til å leve med alt saltet som er i sjøvann. Denne egenskapen utvikler de like før de vandrer til sjøs. I tillegg har sjørøya langt flere fiender i havet enn i ferskvann. 

Én art med store forskjeller

Denne variasjonen i livsstil er allikevel bare én av de utrolig mange variasjonene man finner hos røya. Faktisk er den en av verdens mest tilpasningsdyktige virveldyr.

– Ei kjønnsmoden røye kan veie fra tre gram til 15 kilo. De største kan altså være 5000 ganger større enn de minste. De varierer ikke bare i størrelse, men i utbredelse, form, farge, livshistorie og diett, forteller professor Rune Knudsen ved Institutt for arktisk og marin biologi ved UiT.

Han forsker på de store forskjellene man finner hos røya, og er blant de som mener røya er én variabel art, med store økologiske forskjeller.

• Les mer: Forgjeves feminin fiskepynt

– Noen forskere ønsker å dele opp de forskjellige variantene i flere arter, men vi mener at her er det snakk om én og samme art, sier han.

– Disse variantene lever helt forskjellige liv, og gyter ikke med hverandre. Men det finnes altså så mange varianter, at skulle man begynne å regne hver og en av dem som en egen art, ville hele artsbegrepet bli meningsløst.

Skjulte seg på bunnen

Knudsen har studert de forskjellige røyevariantene i blant annet Skogsfjordvatnet på Ringvassøya. Dette er et vann med åpen tilgang til havet, så her finner du blant annet den sjøgående røyevarianten.

– Det som overrasket oss da vi begynte å undersøke røyepopulasjonen i akkurat dette vannet, var at vi fant ikke mindre enn fire svært forskjellige varianter. Inkludert en liten bunnvariant ingen ante levde der nede i dypet, sier Knudsen.

Selv i det samme vannet er forskjellene mange og finurlige. I tillegg til store, aggressive havgående sjørøyer, finner vi heimfødinger som holder til i strandsonen oppe ved overflaten.

Disse blir også rimelig store og lever av store attraktive bunndyr. På dypbunnen, 30-40 meter under overflaten, lever det bittesmå røyer, med små munner og store øyne tilpasset et liv med lite lys og små munnfuller.

Det var ikke før forskerne brukte garn med veldig små masker at denne varianten ble funnet i Skogsfjordvatnet.

Kannibalsk variant

– På bunnen fant vi i tillegg en stor, kannibalsk røyevariant, som lever av å spise de mindre røyene. Disse hadde merkbart større hoder, store øyne og et helt vanvittig tannsett.

– Det viste seg at de lokale fiskerne var kjent med denne typen, og hadde faktisk gitt den et lokalt navn – Storskoltrøya.

– De brukte å fiske spesifikt etter denne typen som de salta ned som spekerøye. Bunnrøyene er helt hvite i kjøttet i motsetning til den vanlige overflatevarianten som har rød kjøttfarge, sier Knudsen.

Selv om røya peker seg ut som en av verdens mest tilpasningsdyktige fisk, skjer ikke denne tilpasningen i løpet av ett fiskeliv.

Med unntak av de overflaterøyene som bestemmer seg for å legge ut på havvandring, er ei røyes livsløp relativt forutbestemt fra det øyeblikket den kommer ut av egget.

– Det er ikke sånn at ei lita bunnrøye kan jobbe seg opp i livet og ende som konge blant overflaterøyene. Til det er de for genetisk ulike. Er du født på bunnen, så blir du der, forklarer Knudsen.

Parallell evolusjon

Forskerne mener at de forskjellige røyevariantene er et resultat av såkalt sympatrisk evolusjon. Det vil si at de forskjellige variantene har oppstått uten å være fysisk adskilt fra hverandre.

De har levd i samme innsjø, uten fysiske stengsler, og tilpasset seg et liv i forskjellige områder av innsjøen både når det gjelder utseende og levesett. På denne måten får arten utnyttet alle delene av innsjøen som leveområde, noe som er med på å sikre artens overlevelse i det lange løp.

Denne utviklingen har altså pågått parallelt i alle innsjøene det finnes flere røyevarianter i, med relativt samme resultatet. 

Alle røyevariantene stammer fra sjørøya, som befolket de arktiske og subarktiske innsjøene etter at isen trakk seg tilbake i slutten av siste istid.

Det er røyas utrolige evne til å tilpasse seg omgivelsene, som resulterer i disse store forskjellene som altså har oppstått i løpet av de siste 10 000 år.

Noe av variasjon vi ser har utviklet seg til å bli genetiske forskjeller. Blant annet mangler dvergrøya muligheten til å justere innholdet i svømmeblæra. Andre ting igjen er kun styrt av mattilgang og levesett.

Under kontrollerte forhold kan ei lita bunnrøye vokse seg stor og sterk om den har konstant mattilgang, noe som viser at størrelsen ikke er forhåndsbestemt av genene alene. Faktisk tyder forsøk på at det er den lille bunnrøya som ser ut til å ha de beste genetiske forutsetningene for å vokse raskest under optimale matforhold.

Det er bare de havgående sjørøyene som ekstremslanker seg om vinteren. De andre variantene tar til seg mat i varierende mengder gjennom hele året, på tross av forskjeller i dagslys og vanntemperatur.